AnonymBruker Skrevet 26. januar 2014 #1 Del Skrevet 26. januar 2014 Bestefaren min døde Torsdagskvelden. Han lå på sykehjemmet og jeg satt der sammen med foreldrene mine og han. Øynene hans var lukket og han pustet tungt(han hadde på oksygenmaske), og jeg var ikke sikker på om han sov eller om han var bevisstløs. Jeg og bestefaren min sto hverandre ganske nært + at dette er det første dødsfallet av noen jeg kjenner som jeg opplever(mistet oldemoren min da jeg var 4, men kan ikke si at jeg husker stort av det). Jeg er 15 år. Faren min var skikkelig pappagutt, så han er selvfølgelig knust. Han er ikke typen som snakker ut om eller viser følelser, men jeg ser det på han at han er veldig lei seg. Og det gjør vondt å se på. Vet ikke helt hva hensikten med dette innlegget er, men jeg følte jeg måtte få det ut. Anonymous poster hash: 50ac8...8f7 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
pressplay Skrevet 26. januar 2014 #2 Del Skrevet 26. januar 2014 Det var trist å høre. Kondolerer. Det er dessverre slik livet er, ingen lever evig. Det kommer sikkert til å gjøre vondt en tid framover, men sorgen vil slippe tak etter hvert. Det betyr ikke at du er kald og ufølsom, men med tiden innser og aksepterer man at det er livets gang. Det er selvfølgelig lettere å akseptere ved død pga. alderdom enn ulykker. Det er veldig vondt å se sine foreldre lide. Du har sikkert oppdaget en ny side ved din far og selv om du kanskje ikke tenker på det slik så er også han et barn av sine foreldre. Det gjør alltid vondt å miste sin mor og far selv om du er sikkert vant til å få trøst av din far er det kanskje han som trenger trøst av deg nå. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå