Du som aldri har vært i et forhold

[amonyn]

Hvorfor? Og hva er drømmesituasjonen?

Jeg kunne nok hatt forhold om jeg ville, men jeg bryter av før det blir noe seriøst. Enten passer vi ikke sammen eller så passer vi perfekt, men han krever så mye tid. Dessuten tror jeg at jeg er en vanskelig person å leve med, kan ikke helt se for meg å dele soverom med noen.

I tillegg har jeg store trust issues. Må være med noen som behandler meg som om jeg er spesiell. Ikke så redd for utroskap, jeg er redd for å bli ført bak lyset. Derfor fungerer jeg fint i et forhold uten forpliktelser. Helt greit å høre historier om andre damer og sånt. Finner trygghet i ærligheten. Føler at jeg da alltid vet hvor jeg har den andre.

Bunner nok i at faren min var kronisk utro (blant annet) bak min mors rygg. Viste seg at det skjulte seg et annet liv bak reisejobben. Jeg har også alltid hatt mye guttevenner og har alltid hørt masse historier gjennom dem (noe som har bidratt med mer bensin på bålet). Fordi jeg har vært en av gutta. Derfor er en slik rolle veldig komfortabel for meg.

Jeg vet det finnes menn som lever i monogame forhold og som har respekt for den de er sammen med. Tør bare ikke gamble. Fallhøyden er for stor.

Så kort oppsummert: Ikke veldig sosial, veldig kresen og store problemer med å stole på menn i monogam kontekst.

Drømmesituasjon: En som er som meg. En som synes at jeg er fantastisk, men trenger mye alenetid/er travel. Ærlig og deler mine interesser.

[AnonymBruker]

Aldri åpnet meg nok for noen, så kontakt dabber ut etterhvert, eller jeg trekker meg unna.. Eller jeg overanalyserer og på en eller annen forskrudd måte kommer fram til at de ikke liker meg selv om det ikke er tilfelle.. Men jobber med saken da

Drømmesituasjonen er vel en mer moden mann enn de jeg har vært borti så langt, som ikke gir seg så lett, men samtidig ikke er for innpåsliten slik at jeg mister interesse

Anonymous poster hash: 99e28...a98

[mandel92]

Jeg har aldri vært forelsket, trives veldig godt i mitt eget selskap, så jeg har heller aldri kjent noe ønske om å ha et forhold.

Jeg har til nå aldri møtt noen som jeg kunne tenke meg å innlede et forhold til. Jeg er ikke spesielt sosial av meg, er ikke mye ute på byen og sånt, de guttene jeg kjenner føler jeg ikke er noe god match for meg. Jeg er også sjenert, bruker tid før jeg slipper noen inn på meg.

Hvis jeg møter en kjekk, intelligent, morsom gutt/mann som jeg deler interesser og verdier med, så kanskje. Jeg bor på et lite sted, og føler at flertallet av menneskene jeg omgåes med ikke er som meg.

Det har vært noen som har vært forelsket i meg (utrolig nok), men jeg har aldri hatt noen følelser tilbake. Skal etter alt å dømme begynne å studere til høsten, så kanskje jeg møter noen som jeg har noen felles interesser med.

[Equinox]

Det er endel årsaker til at jeg alltid har vært singel, jeg har hatt noen personlige problemer i livet som ville ha gjort det vanskelig på den ene siden å a ett forhold i den perioden, samtidig som jeg ironisk nok forstår at ett forhold også ville ha gjort det enklere å komme gjennom.

Jeg er ikke så veldig sosial, jeg holder meg nær veldig få mennesker, men jeg er veldig glad i å snakke "one on one" om alt mellom himmel og jord, gjerne seriøst for å si det slik, allikevel så trenger jeg endel tid alene. Så jeg vil vel egentlig bli kjent med en jente som liker å holde seg for seg selv og ikke omgås med så veldig mange hele tiden.

Så det at jeg må gi opp en del av "alenetiden" jeg er så vant med og glad i er noe som kunne ha vært ett problem i et forhold meg noen som ikke forstår det.

Dessuten er jeg en veldig, hm tja moralsk type og er litt redd å falle for en kvinne som "gir opp" for lett, ikke at jeg er redd for å bli forlatt men allikevel, skal man prøve så får man gjøre det skikkelig, ikke noe bruk og kast mentalitet for å si det slik.

Jeg har heldigvis for min del opplevd å ha følelser for noen i løpet av livet, selv om jeg alltid har levd som singel så er den opplevelsen verdt noe for meg, bare det å vite at man kan føle noe for noen.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært i noe forhold, men det har vært nære på en gang. Dessverre viste det seg at den andre parten hadde en sånn "kan vi ikke bare holde på uten mål og mening og se hva som skjer"-innstilling, og det passer ikke for meg. Jeg vet hva jeg vil og ikke vil, og såkalte uforpliktende forhold havner i den siste kategorien.<br /><br />Selv er jeg nok litt sær, og det vil nok ikke endre seg med årene. Jeg er en veldig nysgjerrig og "tenkende" person som kan snakke om (og spøke med) alt, så jeg har inntrykk av at de fleste synes jeg er lett å omgås, men jeg trives best i mitt eget selskap.<br /><br />Når jeg treffer noen som kan virker interessant, blir ofte overrasket og litt skuffet over at folk generelt virker så overfladiske. Materiell velstand, status eller makt betyr ingenting for meg, jeg prøver heller å bli den beste utgaven av meg selv som det går an å bli, og må lære noe nytt hver dag. Veldig få ser ut til å skjønne hva jeg mener med det.<br /><br />Hvis jeg skulle gått inn i et forhold, måtte det vært med en som var veldig selvstendig og hadde tydelige verdier som passet med mine. En ekte samarbeidspartner som jeg kunne respektere. Kanskje det aldri skjer, men det er ikke så veldig farlig, for jeg kan ikke savne noe jeg aldri har hatt.<br /><br />Og så var det dette med alenetid som TS nevner, da. Tanken på å ha noen rundt meg hele tiden virker ærlig talt litt skremmende, og å dele soverom med noen frister i grunnen heller ikke. Jeg har ikke noe problem med nærhet, men synes at det fort kan bli klenging.

Anonymous poster hash: fd30e...8df

[AnonymBruker]

Jeg er mann og har aldri vært i et forhold. En ting er at jeg ikke bestandig faller for de jentene som liker meg, noe som i all hovedsak er naturlig. Det skal sies at det virker som om jeg stort sett faller for jenter som fra før av er interessert i meg. Det kan kanskje ha med å gjøre at jeg vet at det er helt bortkastet å forsøke seg på en jente som viser null interesse. Jeg har vært i situasjoner der jeg har vært tiltrukket av en jente der jeg er ganske sikker på at hun har vært tiltrukket av meg, men har på en eller annen måte rotet det til. Enten det har vært min egen feil, hennes eller begges feil.

Hva er drømmesituasjonen? Det er å finne en jente som jeg blir så tiltrukket av at jeg aldri kommer til å se tilbake på singellivet. Jeg er kanskje en smule naiv som tror det finnes slike jenter, men det er tanker jeg ikke har gitt opp enda. Personlig har jeg aldri hatt noen intensjoner om å teste ut hvordan det er å være med forskjellige jenter.

Anonymous poster hash: ca913...4d9

Anonymous poster hash: ca913...4d9

[helloworld]

Da jeg var yngre(15-22) så var det mest på grunn av usikkerhet. Jeg hadde store problemer med å stole på folk generelt. Hadde en vanskelig ungdom og problemer i familien som jeg er ganske sikker på førte til at jeg følte meg utrygg. I tillegg slet jeg med å bli ordentlig glad i meg selv - og visste vel egentlig ikke helt betydningen av det.

Etter at jeg flyttet hjemmefra, og dannet mitt eget nettverk i ny by, begynte jeg sakte men sikkert å blomstre. Jeg fikk ekte venner som har hjulpet meg utrolig mye med å se verdien min. Jeg kan virkelig takke dem for mye. De røsket tak i meg og fikk meg til å innse at jeg måtte gjøre noe selv for å ha det godt. Det betød blant annet at jeg måtte ta et oppgjør med familien min, og lære meg å sette grenser for omverden. Jeg lot ikke noen komme innenfor skallet mitt, og spesielt ikke gutter.

Da jeg var rundt 22 begynte jeg sakte, men sikkert å lære meg selv å kjenne. Jeg begynte vel egentlig å gi litt faen i hva omverden måtte mene, og tok et ansvar for eget velvære. Begynte å trene, spise variert, og i tillegg åpnet jeg meg mye mer for venner. Etterhvert som jeg ble kjent med meg selv og mitt potensiale begynte jeg for første gang i mitt liv å kjenne at jeg var glad i meg selv. Og dette pågår fortsatt den dag i dag. Selvutviklingen. Idag er jeg snart 25 og jeg har fortsatt ikke hatt kjæreste. Jeg har datet flere de siste par årene, men det har aldri helt føltes riktig. Enten fordi mennene har blitt masete og vi ikke har hatt kjemi, eller fordi jeg har hatt uflaks med de jeg har møtt som jeg har likt.

Men for øyeblikket så er jeg på "dealern" med en mann som virkelig er fin inni og utenpå. Jeg håper bare at jeg klarer å ha litt is i magen så det ikke går feil vei. Drømmesituasjonen akkurat nå er vel at vi blir bedre kjent og kan finne ut om dette er noe å bygge videre på. Jeg må innrømme at jeg gjerne vil ha en kjæreste i løpet av våren, men jeg vil at det skal gå rolig.

[helloworld]

Jeg er mann og har aldri vært i et forhold. En ting er at jeg ikke bestandig faller for de jentene som liker meg, noe som i all hovedsak er naturlig. Det skal sies at det virker som om jeg stort sett faller for jenter som fra før av er interessert i meg. Det kan kanskje ha med å gjøre at jeg vet at det er helt bortkastet å forsøke seg på en jente som viser null interesse. Jeg har vært i situasjoner der jeg har vært tiltrukket av en jente der jeg er ganske sikker på at hun har vært tiltrukket av meg, men har på en eller annen måte rotet det til. Enten det har vært min egen feil, hennes eller begges feil.

Hva er drømmesituasjonen? Det er å finne en jente som jeg blir så tiltrukket av at jeg aldri kommer til å se tilbake på singellivet. Jeg er kanskje en smule naiv som tror det finnes slike jenter, men det er tanker jeg ikke har gitt opp enda. Personlig har jeg aldri hatt noen intensjoner om å teste ut hvordan det er å være med forskjellige jenter.

Anonymous poster hash: ca913...4d9

Anonymous poster hash: ca913...4d9

Jeg tror ikke det er naivt å tenke slik. Jeg gjør det selv, og jeg har hatt en del knall og fall. Jeg blir bare mer og mer kjent med meg selv når jeg møter motgang, og jeg føler virkelig at det en dag kommer til å føre meg til "mannen i mitt liv". Vær positiv

[AnonymBruker]

Det har jo veldig stor betydning om dere er 20 eller 35 da! Helt normalt at en i begynnelsen av 20-årene ikke har vært i forhold, men litt mer unormalt når man er godt over 30.

Anonymous poster hash: 0f7ca...de8

[helloworld]

Det har jo veldig stor betydning om dere er 20 eller 35 da! Helt normalt at en i begynnelsen av 20-årene ikke har vært i forhold, men litt mer unormalt når man er godt over 30.

Anonymous poster hash: 0f7ca...de8

Ja, det er forsåvidt sant. Men det kommer jo veldig an på person. Vi farges jo veldig av miljøet vi er i. Er vi i tjueårene og har venner i tjueårene som er veletablerte vil vi sammenligne oss med det. Er vi i tredveårene og hadde det gøy i tjueårene(reiste, studerte, utforsket, festet osv) med andre single venner så er det jo ikke nødvendigvis så "unormalt" om man ikke er singel.

Satt på spissen.

[Gjest Ozelot]

Er snart 20 og har aldri vært i et forhold. Ja, jeg vet jeg er ung og at det er normalt, men når man ser rundt seg, så virker det som om "alle" har hatt minst ett forhold i min alder. Og da føles det plutselig ikke så normalt ut lengre.

For å være ærlig så vet jeg ikke helt hvorfor jeg ikke har vært i et forhold enda. Har alltid trivdes i mitt eget selskap og synes det er helt greit å være alene over lengre tid, i forhold til vennene mine som har den trangen at de må finne på noe med en gang de har sjansen til det.

Jeg blir svært ofte betatt av folk, men det går veldig fort over også. Aldri vært ordentlig forelska i noen. Vært et par gutter som har spurt meg, men jeg har alltid sagt nei, eller vridd meg unna.

Det er ingenting i livet mitt som har forårsaket dette, jeg er bare ikke komfortabel nok til å vie mitt liv rundt en annen person.

[Knirke]

Jeg er over 30 og har aldri vært i forhold. Grunnen er en blanding, tror jeg... Har vært forelsket tre ganger uten at det har vært gjensidig, og jeg klarer ikke å falle for de som er forelsket i meg. Kjipt, men sånn er det jo bare. Man vil ha de man ikke kan få.

På den annen side så er jeg veldig glad for å ikke ha vært i langtidsforhold, for da hadde jeg gått glipp av mye i livet som jeg ellers måtte ofret for mann, lån og evt barn.

Drømmesituasjonen er en gjensidig forelskelse. Gjerne med noen som deler noen av mine interesser (trenger absolutt ikke å dele alle )

[AnonymBruker]

Jeg er 26 år, jente, og har aldri hatt et kjæresteforhold. Syns det er pinlig. Har et helt ok utseende, men er noe sjenert og tilbaketrukken. Hav vel litt problemer med å slappe helt av og være meg selv fullt og helt. Det gjør jo at folk som likte meg i utgangspunktet mister interessen etter hvert.

Kan nok virke litt avvisende på folk jeg ikke kjenner, noe som igjen gjør at jeg sjelden treffer nye folk. Jeg har vært forelsket et par ganger, men alltid endt opp som den (veldig) sårede part. Har også hendt at noen har forelsket seg i meg, men dette har vært menn som jeg ikke har funnet interessante på noen måte.

Det jeg ønsker meg mest av alt nå, er en kjæreste som er skikkelig forelsket i meg, som jeg er like forelsket i tilbake Håper jeg får oppleve det snart

Anonymous poster hash: d4dd1...b2c

[Collan]

Jeg kan vel si at jeg er i målgruppen din. Det er mange grunner til at jeg er der jeg er nå.

• Jeg var den smarte nerden i klassen, som interesserte seg for alle skolefag. Jeg var ikke en stereotypisk nerd, i den forstand at jeg hadde det både i hodet og i bena. I jantelovens hjemland ble jeg dermed den som mange ville hakke på.
• De kanskje viktigste barndomsårene ble preget av samlivskonflikt mellom mamma og pappa: Han fant seg plutselig en annen, og de ble et skikkelig lurveleven. Jeg fant meg selv mellom barken og veden.
• På slutten av ungdomsskolen begynte "de kule" å feste, jeg ble ikke invitert. Ikke det at jeg savnet det. På videregående var jeg innom noen fester, og jeg syntes ikke det var så veldig gøy å sitte i en sofa og prøve å konversere med medelever som var dritings.
• Dessuten er jeg av natur innadvendt. Hvis jeg havner i lag med folk jeg ikke kjenner er jeg ikke den som blir perlevenn med alle den første kvelden.
• Som deg setter jeg pris på tid for meg selv. Når jeg har vært på ulike arrangementer der det er folk rundt meg til enhver tid synes jeg det er deilig å komme hjem og pusle for meg selv med en bok eller PC-en.
• Sist, men ikke minst, er det veldig sjelden jeg får varme følelser for kvinner. Når jeg tenker etter kan jeg bare komme på 4-5 som jeg noensinne har følt noe mer for, og jeg har fylt 30 og vel så det. Disse har på ingen måte vært noen supermodeller, så jeg vil ikke kalle meg kresen. Det skjer bare ikke så ofte at jeg finner noen som gir meg sommerfugler i magen.

Du sier du ikke tør å gamble, det gjør ikke jeg heller. For meg er det å ta kontakt med kvinner det store hinderet. Jeg har ingen problemer med å prate med kvinner om alt mulig annet, men når jeg tenker tanken på å prøve å være romantisk er det som om en avgrunn åpner seg.

Den som ikke tør å satse kommer heller ingen vei. Du tør ikke satse på de mennene som tar kontakt med deg (jeg oppfatter det i det minste slik), og jeg tør ikke prøve meg på de få som jeg føler noe ekstra for. Før i tiden, da de færreste hadde økonomi til å leve alene, ville slike som du og jeg endt opp i fornuftsekteskap.

REDIGER: Jeg glemte jo "drømmesituasjonen". Ettersom årene har gått siden skoletiden har jeg vel skjønt at jeg ikke trenger å la meg binde av den lave sosiale statusen jeg hadde da. Det blir som om man holder et dyr i bur i lang tid og så åpner døren. Dyret har blitt så vant til buret at det ikke tør å dra.

Drømmesituasjonen er derfor å møte en kvinne som appellerer til meg, som tør å ta initiativ, og som har tålmodighet til å la meg åpne meg opp. Jeg vet at det er mye å be om, så jeg regner ikke med at det skjer.

Endret 26. januar 2014 av Collan

[AnonymBruker]

*Null selvtillit.
*Føler også at jeg kan være vanskelig person å leve med.
*Setter pris på min alenetid.
*Liker å sysle med mine egne ting

Drømmesituasjon er vel en annen jente som også liker å drive på med pc...
Laidback men forsatt ryggrad og ikke en slask i hjemmet.

Det er hva jeg kommer på i forbifarta

Anonymous poster hash: 953f4...6d5

[AnonymBruker]

Jente 26 som aldri har vært i forhold.

Lav selvtillitt, flyttet mye rundt etc.

Har aldri møtt en mann som har sett på meg som attraktiv og har derfor aldri blitt sett på som noe kjærestemne. Er ikke singel av egen fri vilje, skulle gjerne hatt en kjæreste. Men det er ingen som har plukket meg opp enda.

Anonymous poster hash: b6e23...a46

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært i et forhold. Mye pga veldig dårlig selvtillit. Har ikke hatt mye tro på meg selv siden ungdomsskolen, men det siste året har dette kommet seg enormt. Er i midten av 20-årene nå. En annen grunn til at jeg ikke har vært i et forhold, er at jeg som oftest forelsker meg og så er det ikke gjensidig. Det gjør ufattelig vondt, og det gjør videre at jeg sjelden tar kontakt med menn. Dette har heldigvis også kommet seg, og til tross for kjærlighetssorg for øyeblikket, ser jeg lysere på fremtiden enn jeg har gjort tidligere. Som noen andre nevner over her, har også jeg behov for en del alenetid. Jeg ønsker et forhold med en mann som også har det slik, for jeg trenger virkelig ikke å være med noen 24/7. Ønsker meg virkelig en mann som jeg kan bli ordentlig glad i, og som også føler det slik for meg. Krysser fingrene for at han finnes der ute!

Anonymous poster hash: c05b0...026

[nøtta]

Jente 24 her, og aldri vert i noe seriøst forhold. Har holdt på med en del, men det har alltid endt med at de jeg har likt ikke fikk følelser for meg. Det er ikke ofte jeg finner noen jeg liker, så er nok litt kresen. Og nå det siste året har jeg heller ikke tid da jeg heller vil satse på karriere og utdanning, og selvsagt: trives altfor godt i eget selskap:)

[AnonymBruker]

Dere som aldri har vært i et: Føler dere noen gang at dere har gått glipp av noe? Ikke for å rakke ned på noen, men jeg syntes det er litt merkelig å aldri ha hatt en bittelite forhold en gang.

Anonymous poster hash: f7d0b...69c

[AnonymBruker]

Dere som aldri har vært i et: Føler dere noen gang at dere har gått glipp av noe? Ikke for å rakke ned på noen, men jeg syntes det er litt merkelig å aldri ha hatt en bittelite forhold en gang.

Anonymous poster hash: f7d0b...69c

Ja, så absolutt! Men samtidig har jeg hatt så lav selvtillit at jeg tror ikke jeg hadde fungert særlig bra i et forhold tidligere. Nå kjenner jeg at jeg virkelig er klar for et forhold, jeg er tryggere på meg selv og jeg tror jeg har mer å gi enn tidligere

Anonymous poster hash: c05b0...026