Uinteressert far og forskjellsbehandling av barna

[AnonymBruker]

Mamma og pappa gjorde det slutt mens jeg var veldig liten og jeg er vokst opp hos mamma og var hos pappa kun i feriene, pga. den lange avstanden mellom oss. Mamma hadde alltid dårlig råd og hadde ikke mulighet til å gi meg nye klær, opplevelser e.l. Hun hadde derimot alltid råd til alkohol..

Når jeg var 10-11 år, giftet min far seg og fikk ett barn. Det hadde ingen påvirkning for vårt forhold og jeg kom godt overens med stemor.

Etter ett par år, ble det slutt og etter en stund giftet han seg på ny og har senere fått to barn til med sistnevnte kone.

Denne kona ble ikke så godt mottatt av familien, av ulike årsaker, og hun er i tillegg veldig sjalu og vil ikke at pappa skal ha noe med de andre barna sine å gjøre. Bilder av oss blir fjernet og gjemt i leiligheten osv. og pappa må snike seg på besøk til ekskona for å få se sitt barn fra første ekteskap.

Også er det meg da.. Jeg bor jo 70 mil unna, så det er jo klart at vi sees sjeldnere og at vi derfor har ett litt mer distansert forhold. Men nå som jeg er voksen, selv har fått barn og styrer min egen økonomi, blir det ikke lenger så mange besøk til familien pga. reiseutgiftene. Nå har jeg ikke sett verken faren min eller resten av familien på over to år. Han har prøvd å besøke meg tre ganger på de siste to årene, når de har vært i nærheten pga. besøk til sin familieferie, men hver gang har han sagt fra samme dag og når jeg ikke har vært i nærheten eller har holdt på noe annet viktig, som f.eks flytting. Hadde han vært genuint interessert i å møtes, kunne han vel gitt beskjed i god tid før.

Min farmor har i ettertid ringt meg å uttrykt at hun synes det er veldig "rart" at det "aldri" har passet for meg at pappa kommer på besøk, akkurat som at det er min feil.

I høst gikk kona hans fra han til fordel for en annen, men returnerte en måned etter. Og pappa tok henne inn i varmen igjen, som om ingenting var skjedd. Jeg tror ikke dette er noe kjærlighetsforhold, men bare ett forhold hvor han jobber og hun tar seg av barna. "Fordi det er sånn det skal være."

Uansett da, mens hun var borte, lagde han seg omsider en Facebook-konto og vi har holdt litt kontakt der. Det føles flott at han kan følge litt mer med på livene våre her nede via nett, når vi snakker så lite sammen ellers.

Det som også irriterer meg da, er at ingen i familien egentlig vet noe om meg og mitt liv, og hvordan jeg har det/har hatt det i alle disse årene.

De er en veldig tradisjonell, gammeldags familie, bosatt på bygda hvor alle kjenner alle, mens jeg bor i en storby. De er vant til å gifte seg, få barn, bygge/kjøpe hus, bra jobber, stabile liv. Så mens de har strevd for å opprettholde sine "perfekte" liv der borte, har jeg måtte hanskes med en alkoholavhengig mor i ung alder, rusfylt ungdomstid, politi, trøblete forhold og dårlig økonomi, og jeg har måtte klare meg selv på de fleste områder.

Mens faren min ser ut til å "strø om seg" med penger, tar med de to siste barna sine på alle mulige attraksjoner og familieparker, sydenferier, og i tillegg har han jammen bygget ett hus til konas familie! Mens jeg sitter her å snur hver krone for å prøve å leve ett vanlig liv og beholde en leilighet, fordi ingen lærte meg å "begynne i riktig ende".

Jeg kvier meg for å dra å besøke de også, for når det går så lang tid mellom hver gang vi sees, er det som oftest mye å snakke om å mye spørsmål, og jeg føler ikke at de klarer å få ett riktig bildet av livet mitt ved at jeg forteller brøkdeler av det, og jeg skammer meg litt.

Farmoren min er også veldig flink til å påpeke om det er noe hun ikke synes helt om. Som f.eks at jeg har flyttet en del, eller hatt flere forhold. Det er en naturlig årsak til at det blitt sånn, men hun forstår ikke helt.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men er det flere som har det sånn eller kan relatere?

Anonymous poster hash: 9c5e1...741