Alenemor, så familiemor

[Gjest Muslingen]

Jeg vil gjerne høre om deres erfaringer ang overgangen fra å være alenemor til å få samboer...

Jeg synes stort sett det har vært positivt. Har vært så heldig å finne en mann som kommer veldig godt overens med datteren min. Det er godt å ha noen å dele hverdagens små og store gleder med. Og ikke minst er det supert å kunne overlate henting og bringing til ham når jenta skal ha samvær med faren.

Men en liten utfordring er; Hvor mye skal samboer ta del i det som har med jenta "vår" å gjøre?

Jeg føler meg ennå som en alenemor. Det føles litt vanskelig noen ganger og skulle overlate jenta til ham, stikke ut en tur, sove litt lenger. Jeg får ofte dårlig samvittighet fordi det er jo egentlig min jobb. Er jo ikke hans unge lissom... :-? Han sier at siden han har valgt meg, har han også valgt å ta del i min datters liv. Og han har lyst til å stille opp for henne på alle måter. Og det er jo kjempeflott! Jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Men allikevel, så føles det litt vanskelig. Vi har ikke bodd sammen så lenge ennå, så det går seg nok til etterhvert.

Hvordan hadde dere det den første tiden i et nytt forhold?

[Gjest Danielle 73]

Jeg var alene i ett år for vel 9 årsiden. Jeg opplevde det som ganske tøft. Jeg hadde da ingen familie rundt meg. Jeg var vandt til å stå på egne ben både for meg og min datter. vi gjorde alt vi ville uten å måtte ta hensyn til en tredje person. Og det er det noe av det fineste jeg har opplevd. Vi gjorde mye sammen og jeg opplevde at vi ble spesielt knyttet til hverandre som mor og datter.

Jeg hadde alltid overskudd og "god"råd, vi opplevde mangen verdifulle "øyeblikk" sammen som var verdt alt sammen.

Det å bli samboere etter det ene året alene opplevde jeg på en måte som en trygghet. Jeg følte meg ikke alene, eller hadde ikke den tomheten.

Selv om jeg elsker min datter høyt, så var det likevel noe som manglet.

Han var flink å ta seg av min datter, og han ble som en far for henne.

Han stilte opp maksimalt, og jeg ble derfor avlastet endel i forhold til når jeg var alene.

Det var så meningsfult å bare sitte sammen om kvelden å prate, le og gråte. Å ha selskap i hverandre, dele mål og meninger og planer om fremtiden for meg gav meg en trygghet.

Det å bli elsket å elske er også noe betydningsfult som man setter stor pris på, men som ikke vil bli det samme når man er alene. Eller helt umulig.

Jeg følte meg HEL som en familie. Vi avlastet hverandre og fikk det bedre økonomisk også. Å ha en å gå til og stå sammen med er noe mangen enslige ikke få oppleve. I hvertfall dem jeg har værti kontakt med.

ja... sikkert og vist så er det mye lettere å være to, vist begge har de samme meningene, holdningene og verdiene i et forhold da, vel og merke.

[Gjest Muslingen]

:enig_animasjon:

Er enig med deg, og kjenner meg igjen i mye av det skriver. Takk for svar!

[Gjest juhu]

Hei! La han ta ansvar fra starten av. La han få lov til å bry seg om og bli glad i jenta di. Det er kjempevanskelig å ikke få delta fullt ut som steforelder. Jeg har erfaring fra det. Og det er noe av det dummeste vi har gjort i allefall å ikke dele ansvaret fra starten av. Selvfølgelig må man følge barnets tempo i første rekke! Men hvis de går godt overens så la de få lov til å bli kjent - gjerne uten at du er tilstede hele tiden. Tror absolutt dere tjener på det alle tre! Vi har nå blitt mer bevisst på dette og det går nå mye bedre for oss. Men fortsatt er gutten så utrolig avhengig av faren( Og det er jo flott altså)Han er 7 år. Men skal man bo sammen må man gjøre alt for at båndene knyttes mellom stebarn og steforelder også, hvis ikke blir det kjempevanskelig etterhvert! Og ja det er sant at han har valgt både deg og dattera di - og det tror jeg du må tillate deg å tro på!

Lykke til videre. Ikke lett dette, men sett pris på at dere er to - og tenk på at det er til deres alles beste om dere får til en god kontakt alle tre!

[Gjest DaisyBoo]

Og ikke minst er det supert å kunne overlate henting og bringing til ham når jenta skal ha samvær med faren.

Hei! Stusset bare litt på det du skrev om henting og bringing?? Overlater du hentinga og bringinga til samboeren din?

Forresten så er det jo godt å være to om et barn!! Jeg har selv erfaring med dette, og det er viktig at min kjæreste kommer godt ut av det med mitt barn! For meg er det også viktig å ha et godt forhold til pappan og hans nye kjæreste, særlig for barnets del Sønnen min kommer svært godt ut av det med henne, og det unner jeg ham !!

[Gjest Tex]

Her i huset fungerer det meste bra på det området.

Min samboer jobber en god del overtid slik at ting uansett faller mest på meg på hjemmefronten. Men han tar like stor del av barneansvaret som en biologisk pappa ville gjort, utifra jobbsituasjonene våre. Vi deler på å gå på foreldremøter, han kjøper nytt regntøy hvis han ser at det trengs og han bader og legger og leser og smører mat.

Min datter kaller ham for pappa, hun har ingen kontakt med sin biologiske far, og hun har sin nye pappas etternavn. Og når vi nå gifter oss om noen dager blir neste skritt å vurdere adopsjon.

[Gjest Muslingen]

Hei! Stusset bare litt på det du skrev om henting og bringing?? Overlater du hentinga og bringinga til samboeren din?

Ja, jeg gjør ofte det. Jeg har ingen interesse av å ha kontakt med eks'en. Hadde det vært opp til meg, så hadde jeg holdt meg laaaaangt unna ham i all fremtid. Så derfor er det godt at sambo tilbyr seg å hente og bringe. Jeg synes ikke det er rart, og det synes ikke noen andre jeg har spurt heller.

Jeg er en av dem som klarer å skille mellom mitt elendige forhold til eks'en, og hans forhold til datteren sin. Jeg gjør det jeg kan for at de to skal ha kontakt, men JEG holder meg unna ham. Jeg stoler på at han er en god far, og at han og dama tar godt vare på jenta når hun er der. Det holder for meg.

[Gjest Danielle 73]

Til Juhu

Det er et viktig argument det du kommer med. Forutsetninger for at det skal gå bra i et forhold avhenger av om begge to har delt på ansvaret i samboerforholdet. Det viktigste er også at man så tidlig så mulig diskuterer barneoppdragelse slik at foreldrene kan samkjøre.

Alt kan man selvsagt ikke ta med en gang, mye må man ta som det kommer, men det er likevel viktig å ha det grunnleggende klar.

At ikke foreldrene har ulike syn og meninger.

[Lisemor]

Hvor mye ny samboer skal innvolvere seg kommer etter hvert.Gjør det som faller naturligt for dere.

Nopen trenger årevis før alt samvær er naturligt ,mens noen trenger bare måneder.

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Hei

Jeg er alenemor med 3 barn, men jeg har nå fått meg samboer og vært det i 2 år. Vi har løst det på denne måte: Det er vi som bor sammen og da er han forsørger og den voksen kontakten barna har. Det er han som har ansvaret for barna, sammen med meg. Barna er på besøk hos faren, som tilfeldigvis er barnafaren. Men det er samboeren som er den som daglig kontakt med barna og er med på å oppdra dem..

I begynnelsen var dette vanskelig for han å takle, for han visste ikke hvordan han skulle være overfor barna, men jeg lot de få tid til å bli kjent med hverandre og holdt meg litt i bakgrunnen den første tiden..

"Du er ikke faren min" er noe barn kan rope til en stefar, og det skjedde her også. Men samboeren løste dette perfekt.. "Jeg er ikke faren din, men jeg er en voksen som har ansvar for deg..." og en masse annet..

Hvis jeg ikke hadde hatt den holdningen at vi har begge ansvar for barna som tilhørte husholdningen ville ikke det ha gått.. med 5 barn å forholde seg til, mine og dine barn, ville det ha vært håpløst..

Men i enkelte øyeblikk, føler man seg alene med barna, når det er viktige ting som skal tas opp og avgjøres... og det er mer slitsomt å være alenemor i et forhold enn alenemor alene... Da blir det så tydelig det man har sammen ikke er en helthet, men delt..

[Gjest *Fiona*]

Jeg misunner dere evnen til å tørre å knytte seg til noenigjen. Jeg har vært alene med sønnen min siden han var baby (dvs ikke alene, men hovedomsorgen, pappaen er fantastisk).

Jeg ser nå (han er blitt 4 år) at jeg har problemer med den situasjonen - og det er jo egentlig å undervurdere en eventuell partner.

Jeg var selv sammen med en fyr som hadde en sønn, før jeg fikk barn selv. For meg var det en selvfølge at det var MITT valg å ta hele pakka, med alt det innebar av praktiske hensyn, rutiner osv. Men selv klarer jeg ikke å tro på at noen ville tenke det samme hvis de velger meg. Jeg hadde et kort forhold til feil person en stund, og det sitter hardt i enda - han lot meg aldri få glemme hvilket "styr" det var å ha barn, hvilken enorm "tjeneste" han gjorde meg ved å velge meg til TROSS FOR at jeg hadde barn fra før... det var vondt. Jeg kastet ham ut, åpenbart, men jeg har vondt for å tenke meg at jeg vil gi noen den tilliten igjen. Jeg vil aldri aldri gå med den følelsen overfor min skjønne unge at han er grunnen til at jeg ikke er verdt å elske... Beundrer dere som tør. Jeg synes det virker som slike gutter/menn er sjeldne - eller kanskje det er jeg som har klart å isolere meg nok Men det virker ikke som om det kryr av dem, akkurat. Selv ser jeg, og det gjorde jeg også før jeg fikk barn, på det med et forhold som en gjensidig glede og forpliktelse - man tar støyten på godt og vondt sammen, og hvorvidt typen hadde barn fra før eller ikke var bare et spørsmål om å tilpasse seg.

Skal jeg slippe noen inn i livet til sønnen min, som kanskje forsvinner igjen? Skal jeg endre hele hverdagen vår og stole på noen, til ingen nytte? Hverdagene er ganske behagelige nå - tanken på å tilpasse seg en annen voksen person er vanskelig. Jeg sier som noen her sa; man er fortsatt alenemor i forholdet, på en måte.

Til de som har slike gode samboere som tar del i alt - det høres utrolig deilig ut. Det må være den eneste måten å gjøre det på, for at det skal være verdt det.

Men inntil videre ser jeg virkelig for meg at jeg kommer til å være alene til arvingen flytter ut ... med litt blandede følelser.

[Gjest Muslingen]

Jeg følte det omtrent slik som deg... Hadde bestemt meg for å være alene en tid etter at det ble slutt med barnefaren. Men ting går ikke alltid slik som man har tenkt. Jeg og min kjære har vært igjennom noen diskusjonsrunder, og jeg har lagt alle kort på bordet. Det vil si at jeg har fortalt ham akkurat hvordan jeg føler det, vanskelig for å stole på folk, redsel for at han skal forsvinne ut av livene våre igjen. Han har vært veldig tålmodig, og gjentatt noen hundre ganger nå at det er OSS han vil være sammen med. Gikk en stund før jeg virkelig torte å tro på det.

Som jeg sa i begynnelsen av forholdet; veien til mitt hjerte gikk via min datter. Det første jeg så etter var hvordan jenta mi og sambo gikk sammen. Og de er verdens beste venner.