Hva tenker du om deg selv/ og hvordan er dine erfaringer med kjærligheten og livet ditt...

[Meline37]

Vil gjerne høre hvordan andre tenker om seg selv, iforhold til hvilke erfaringer de har med kjærligheten og livet sitt.

Jeg er opp og ned..... Er i en fase der jeg ikke vet hva jeg skal tro om meg selv....

Dette er på bakgrunn av erfaringer og fortid....

Innimellom så tenker jeg at jeg er en topp fin dame! Vakrere enn de fleste! Og at grunn til mye negative erfaringer som jeg har, er pga jeg er pen, og blir behandler dårlig pga det....Men tenker at jeg kan finne den store kjærligheten med gode odds!

Innimellom så tenker jeg det motsatte: at jeg er en forferdelig stygg dame.. Styggere enn alle omtrent! Og at det er derfor jeg har hatt mye negative opplevelser i mitt liv, og flere vil det bli hvis jeg ikke gir opp kjærligheten.

Hvordan tenker dere?

[AnonymBruker]

Jeg har innsett at menn ikke liker meg, så nå gir jeg faen. Sliter psykisk etter å ha blitt behandla som dritt av mannfolk i 4 år, nå gidder jeg ikke mer. Mannfolk er drittsekker stort sett, med mindre man kun er platoniske venner. Da er de ganske ålreit!

Meline du har vel i det minste barn etter det jeg har lest.. jeg har INGENTING. Bare meg og katten og kommer til å dø alene. Så ja.. det var min story.

Anonymous poster hash: 82759...1a5

[Meline37]

Huff trist å høre. Jeg har to barn. Men du ser: jeg sliter selvom.. Men ja jeg er glad jeg har de to. Men savner et perfekt familieliv med en mann. Jeg kunne vært i din situasjon eller du kunne vært i min. Har bare møtt drittsekker i dating jeg og.....

[bella_]

Jeg er i en periode der jeg er redd for kjærlighet. Mitt første og eneste forhold tok slutt for to år siden, og dette var stikkordene som beskriver han: rus, sykelig sjalusi, et par voldelige krangler og utroskap. Han slet med selvmordstanker og depresjon, og hele forholdet handlet om han. I krangler kunne han ta en kniv og true med å drepe seg selv foran meg. Det siste året ble jeg fordi jeg var redd for at han skulle ta livet sitt, men slo opp da jeg fant ut av at han var utro. De tre årene vi var sammen ser jeg på som en stor klump med vonde følelser.

Siden dette er min eneste erfaring med menn, er jeg nå livredd for å havne i et forhold med en sånn person til.. Jeg kjenner at jeg ikke hadde orket en sjalu episode, og jeg tror jeg ville blitt redd for å krangle. Med andre ord føler jeg meg absolutt ikke klar til å finne meg en ny, så nå handler livet mitt om venner, familie og utdannelse. Jeg er redd for at dette har gjort at jeg aldri vil klare å stole på noen igjen.

På en annen side tror jeg at jeg kommer til å kjenne igjen tegnene hvis en gutt har de samme problemene som eksen min. I ettertid ser jeg jo at jeg ikke burde blitt sammen med han i det hele tatt. Det var noen episoder før vi ble sammen som burde ha gjort at jeg løp for livet. Så jeg har virkelig lært av dette forholdet, og vet at jeg aldri kommer til å godta noe slikt igjen.

[AnonymBruker]

Tja, jeg har vel ikke så veldig høye tanker om meg selv. Akkurat vært i et forhold -ikke så langvarig, så da er man jo gjerne på bunnen en stund. Meeen, jeg overlever vel dette også

Jeg har ikke stor tro på meg selv og hadde bestemt meg for å være alene resten av livet. Før han siste dukket opp.

Jeg har blitt behandlet som dritt av menn i 7 år. Jeg er aldri god nok, tydeligvis.

Men jeg har et barn, så jeg dør ikke alene med katten i alle fall. Yeeei.

Jeg er ikke stygg, men er ikke fornøyd med kroppen min. Eller av og til er jeg det. Men som oftest ikke. Jeg får ofte høre hvor vakker jeg er og bla bla bla. Men det sier de vel bare for å få meg til sengs. Og nei, det funker sjelden! Meget sjelden.

Jeg har gått 3 år uten sex på det meste, og nå skal det dobles. Nei tripples. Her er det ingen sex før ekteskapet som gjelder, og jeg skal ikke gifte meg, så hello kloster

Anonymous poster hash: 7cdc6...59d

[AnonymBruker]

Det siste året har jeg slitt en del med depresjon og dårlig selvfølelse, men nå synes jeg alt er mye bedre. Jeg har innsett at jeg egentlig er en veldig bra fyr som har masse å tilby. Alle har jo sine negative sider, men de kan jo arbeides med. Noe jeg holder på med.

Kjærlighetslivet? Hvilket kjærlighetsliv? Åja.... du mener det som har med jenter å gjøre? Mitt kjærlighetsliv består egentlig av å bli avvist. I tillegg til at jeg har store problemer med å finne gode arenaer for å møte jenter, så ender jeg alltid opp med å prøve meg på de som har kjæreste, eller de som akkurat har kommet blitt single og ikke vil involvere seg med noen andre, eller de som har funnet ut at de ikke har tid til dating og heller vil fokusere på karriere... osv. Så min erfaring med kjærligheten er at det rett og slett er fryktelig vanskelig og jeg vet egentlig ikke helt hvor veien går videre.

Med livet generelt? Jo, det er jo egentlig ganske fint. Jeg har en god jobb, hyggelige kolleger, noen gode venner, et godt forhold til familien og hobbyer jeg liker å drive med. Savner helt klart en kjæreste, men bortsett fra det så er det bra. Hadde jeg bare funnet drømmedama så hadde jeg faktisk ikke hatt en eneste bekymring.

Velger å poste denne som anonym.

Anonymous poster hash: dd1cb...0b9

[AnonymBruker]

Er så fornøyd med livet akkurat nå! Fant verdens beste kjæreste i november i fjor! Er veldig forelsket om dagen å koser meg masse sammen med min kjære. Har fått bedre selvtillit også, er ganske så fornøyd med det meste for tiden;)

Anonymous poster hash: 2723b...eb6

[AnonymBruker]

Føler meg totalt mislykket. 35 år, ingen barn, ikke har jeg mulighet til å ha en katt en gang. Det ble slutt mellom meg og samboeren for noen mnd siden og det føles at jeg aldri kommer meg over det. I tillegg har har jeg blitt syk og går på medisiner med masse bivirkninger. Det eneste jeg ønsker er å legge meg og våkne aldri igjen.. sorry

Anonymous poster hash: 1a0db...e31

[AnonymBruker]

Jeg blir straks 36 år, har to barn og er student. Er ikke ferdig med det første heller, da jeg er i starten av en mastergrad. Barnefri har jeg omtrent aldri. Så føler at jeg ikke er så attraktiv på grunn av det.

Så har jeg en ex jeg ikke er 100% ferdig med. Grunnen er at jeg aldri har vært så forelsket, eller elsket så høyt. Når vi hadde det bra, var det bedre enn noe annet. Sex`n var ut av en annen verden. Og menn jeg har møtt etter han blir ikke like bra, selv om de er mer enn bra nok. Med ex`n var det vel og veldig mye dårlige tider. Og jeg vil jo heller ha et stabilt forhold. Men alle nye menn blir sammenlignet med min ex på sitt beste, også når de ikke opp. Eller jeg tviler på mine følelser, for jeg blir ikke like forelsket. Men tror og at skal jeg vente på å bli like forelsket, så må jeg plutselig vente resten av livet.

Anonymous poster hash: a0cd0...a43

[Meline37]

Jeg har det mye som deg jeg og. Ingen menn blir det samme som det jeg hadde. Men samtidig så føler jeg at han jeg hadde ikke elsket meg. Men jeg vil ha en som har mye likheter med han jeg hadde. Han som jeg fikk barn med hadde pent ytre, sjarm , og hadde mye bra tanker, var ryddig type , men han var ikke der for meg følelsesmessig. Oppgitt av alle disse menn. Vet ikke hvor jeg skal liksom. Vil jo føle meg tiltrukket. Kan date en som jeg ikke er tiltrukket av men snill....men da blir jeg bare ulykkelig. Nei huff hehe , for et liv! ;-)

[AnonymBruker]

Vil gjerne høre hvordan andre tenker om seg selv, iforhold til hvilke erfaringer de har med kjærligheten og livet sitt.

Jeg er opp og ned..... Er i en fase der jeg ikke vet hva jeg skal tro om meg selv....

Dette er på bakgrunn av erfaringer og fortid....

Innimellom så tenker jeg at jeg er en topp fin dame! Vakrere enn de fleste! Og at grunn til mye negative erfaringer som jeg har, er pga jeg er pen, og blir behandler dårlig pga det....Men tenker at jeg kan finne den store kjærligheten med gode odds!

Innimellom så tenker jeg det motsatte: at jeg er en forferdelig stygg dame.. Styggere enn alle omtrent! Og at det er derfor jeg har hatt mye negative opplevelser i mitt liv, og flere vil det bli hvis jeg ikke gir opp kjærligheten.

Hvordan tenker dere?

Det er nesten ingen som har det helt topp hele tiden og det er normalt å bli usikker på seg selv iblant, selv om det er mange som skjuler det godt. Men man bør likevel jobbe med det slik at de dårlige periodene ikke hemmer en for mye i hverdagen.

Det vil naturligvis alltid være en risiko for å bli såret flere ganger i livet. Slik er det å ta risiko, kjærligheten inkludert.

Anonymous poster hash: 025c3...83f

[Meline37]

Det er sant.

[Nettinettet]

Jeg har innsett at menn ikke liker meg, så nå gir jeg faen. Sliter psykisk etter å ha blitt behandla som dritt av mannfolk i 4 år, nå gidder jeg ikke mer. Mannfolk er drittsekker stort sett, med mindre man kun er platoniske venner. Da er de ganske ålreit!

Meline du har vel i det minste barn etter det jeg har lest.. jeg har INGENTING. Bare meg og katten og kommer til å dø alene. Så ja.. det var min story.

Anonymous poster hash: 82759...1a5

Synes det er veldig trist at du har et sånt syn på det, og har blitt så bitter. Men jeg har jobbet med mange damer som hadde den samme innstillingen, men som nå har fått seg kjæreste eller i det minste har fått det bra med seg selv. De fleste menn er ikke idioter selv om du sitter med den følelsen selv. Det er garantert en mann der ute som vil elske deg og gi deg gode følelser, men for å få det må du gjøre en innsats selv, og det er kanskje det du ikke er interessert i?? Endring kan være tøft, men hvis man vil ha andre resultater, er endring det som må til!

[Nettinettet]

Føler meg totalt mislykket. 35 år, ingen barn, ikke har jeg mulighet til å ha en katt en gang. Det ble slutt mellom meg og samboeren for noen mnd siden og det føles at jeg aldri kommer meg over det. I tillegg har har jeg blitt syk og går på medisiner med masse bivirkninger. Det eneste jeg ønsker er å legge meg og våkne aldri igjen.. sorry

Anonymous poster hash: 1a0db...e31

Dette var trist lesning. Send meg gjerne en PM hvis du vil snakke. Jeg har hatt det som deg (utenom sykdommen) og vet at det er mulig å få det bedre. Ta eventuelt kontakt med livskrisehjelpen i kommunen din. Det gjorde jeg når jeg hadde slike tanker og det var virkelig starten på det gode livet jeg nå lever Ikke alle dager er gode, og negative tanker har også jeg, men jeg er blitt ekstremt mye flinkere til å fokusere på det positive og bit for bit blir livet mitt slik jeg ønsker at det skal være.

[Gjest Ketchupjenta]

Jeg er 15 år og har aldri opplevd kjærlighet... Jeg lengter sånn etter noen å være glad i, og jeg blir både utrolig deprimert av tanken, men samtidig tilstrekkelig glad over tanken på ''prinsen'' som jeg enda ikke har møtt enda! Er ganske redd for om jeg noen gang kommer til å møte han.

Men jeg tenker slik at om jeg smiler, er glad, og bare er slik jeg liker at jeg skal være (altså vær en person som jeg selv liker) så kommer kanskje en eller annen til å falle for den personen som jeg liker å være!

Endret 26. januar 2014 av Ketchupjenta

[AnonymBruker]

Mange som ikke tar ansvar for eget liv, ser jeg. Mister troen på mannfolk fordi man blir behandlet som dritt. Vel, det er en selv som lar andre behandle seg sånn. Gro litt selvtillit, ikke ta den første og beste som kommer din vei, bare fordi du ikke vil være alene.

Og du som er 15 år! Ærlig talt, du kommer til å ha mange kjærester i årene som kommer, du er jo bare barnet enda.

Jeg har gått på min kvote med nederlag i kjærlighetslivet, men etter et par mislykkede forhold, begynte jeg å tenke på hva jeg kunne gjøre for å endre dårlige mønstre. Fant ut at i stedet for å tenke på hvordan en mann best kunne like meg, så skulle jeg finne ut hva jeg trenger i et forhold. Jeg laget en liste over hva jeg ønsket meg, helt konkret.

Dessuten var jeg fokusert på å ha et best mulig liv som singel før jeg i det hele tatt tenkte på noe nytt forhold. Egentlig var jeg fast bestemt på at jeg ville være singel, og at jeg hadde det veldig godt med det.

Det bar frukter. Jeg møtte mannen jeg skal ha for resten av livet, men det har ikke bare vært rosenrødt å komme hit vi er nå. En må jobbe for å bevare kjærligheten også.

Anonymous poster hash: 62976...400

[Version 2.0]

Jeg er litt skiftende jeg også. Mest av alt føler jeg meg mindreverdig når det kommer til partnerforhold og har derfor en tendens til ta dårlige valg på mannefronten. Jeg sliter ikke med utseendet, men med tanker om meg selv som person. Jeg føler meg ikke god nok for de jeg ser på som såkalte drømmepartnere. Jeg har fått høre fra venner at de ikke skjønner hvorfor jeg ikke bare plukker fra øverste hylle, for de mener jeg kan, men jeg føler ikke dette selv. Jeg føler meg truet av menn jeg anser som bedre enn meg selv og unngår derfor å bli kjent med menn som jeg rasjonelt sett forstår kunne vært min McDreamy. Likevel klarer jeg bare ikke. Jeg jobber med å se på meg selv på en mer positiv måte, men sliter med å få det til da jeg føler meg som et dårlig menneske store deler av tiden. Man kan ikke elske andre før man elsker seg selv, sies det. For min del stemmer dette veldig.

Jeg har også blitt veldig kynisk etter tidligere forhold og mitt livs verste år etter jeg ble forlatt av min første og største kjærlighet som viste seg å egentlig aldri ha elska meg. Jeg har blitt en kvinnelig drittsekk og bryr meg hovedsakelig bare om meg selv og mitt. Jeg kan gi gutter falske forhåpninger for så å drite i de etterhvert. Jeg føler ingen sympati eller empati når de har lyst å få tak i meg og jeg ikke gidder å respondere, men jeg forventer respons når det er jeg som kontakter de. Om jeg ikke gidder å ha kontakt med noen lengre, så gir jeg ikke beskjed om det, men tar heller bare å ignorerer de totalt.

Jeg har blitt brukt og utnyttet så mye at jeg innerst inne innser at jeg ikke er så veldig glad i menn lengre. Samtidig savner jeg en mann som elsker meg for den jeg er og som kan stå ved min side i både fint vær og storm.