Ikke lov å trives med få venner?

[AnonymBruker]

Det med venner har gått i perioder. Mange/aktiv, færre/mindre aktiv sosialt osv.

Bosted/land/familiesituasjon har endret seg og trives godt i eget selskap.

Samboer anklaget: "du er ikke sammen med venner / har ikke venner".

Føltes merkelig at han sa slikt høyt i en krangel om andre ting...

Vi har små barn og er godt voksne.

Er det ikke lov å ikke ha så mange venner, når det er selvvalgt?

Anonymous poster hash: f1a69...1d8

[AnonymBruker]

Du kan ha det veldig mye morro for deg selv, og veldig komfortabelt.

Men "Happiness only exists when shared".

Anonymous poster hash: b9c89...d5f

[Hoppetaujenta]

"Happiness only exists when shared"...

Det er nok ikke helt sant, for det finnes mange forskjellige slags former for lykkefølelser.

[Novemberellie]

Jeg er introvert og veldig lykkelig!

Inntil jeg leste om det å være introvert tenkte jeg at jeg sikkert burde ha flere venner, men nå har jeg slått meg til ro med hvem jeg egentlig er. I mange år var jeg veldig sosial, men det gjorde meg bare sliten og lei og ga meg ingenting. Nå gjør jeg som jeg vil, godtar meg sjøl! Det er superdeilig!

[Gjest Mrs. Random Nick]

Bedre med en fugl i hånda, enn ti på taket. Bedre å ha noen få gode venner, enn mange som ikke stiller opp når man behøver dem. Det viktigste er altså kvaliteten, ikke kvantiteten.

Endret 25. januar 2014 av Mrs. Random Nick

[Gjest Mrs. Random Nick]

"Happiness only exists when shared"...

Det er nok ikke helt sant, for det finnes mange forskjellige slags former for lykkefølelser.

Jeg for eksempel, elsker å "høre" på stillheten.

Endret 25. januar 2014 av Mrs. Random Nick

[AnonymBruker]

Jeg stresset før med at jeg hadde få venner, for var flau av at jeg hadde så få. Men nå bryr jeg meg ikke. Jeg mistrives med mas og drama. Jeg nyter alenetid og har ikke. Samme behov som andre :-)

Anonymous poster hash: eee0a...7eb

[Gjest BettyBoop]

Er tragisk at antall venner er så tabu. Man må visstnok ha flest mulig hvis ikke er man visst sær. Skulle ikke være nødvendig å være flau fordi man ikke har hundre venner

[Gjest Kaffelattn]

Så lenge det er selvvalgt og man trives ser jeg ikke problemer. Det svinger vel gjennom ulike faser? Kjenner en som er sosial hele tiden. Blir sliten av tanken. Hos meg er det mer enn nok med jobb og noen gode venner som nå har flyttet på seg men vi besøker hverandre noen ganger i året:)

Har også familie og virkelig...den tiden jeg har til overs behøves til egentid (trening, lese, PC).

[AnonymBruker]

Jeg er introvert og har en tre-fire-fem venner som går på rundgang. Kjenner andre også, men møter dem ikke uten at noen av de tre-fire-fem jeg nevnte er med også. Tilbringer kanskje et par kvelder i uken med venner og bekjente, resten alene. Trives klart best slik.

Samtidig har jeg ikke akkurat opplevd at det ikke "er lov". Blir vel annerledes i et fast forhold, antar jeg. Jeg har ikke opplevd negative reaksjoner på at jeg er alene, annet enn småbekymrede foreldre rett etter jeg flyttet hjemmefra.

Anonymous poster hash: 3732a...acf

[AnonymBruker]

Jeg trives også best med få venner, og å ikke være med de så ofte. Blir fort sliten hvis jeg hele tiden har avtalter og må holde kontakten med en hel masse folk.. Uff.

Anonymous poster hash: 101c6...750

[Jade]

Samboeren din har da ikke fasiten på hvor mange venner som er "riktig" :-)

Men får barna sosialisert seg?

Endret 25. januar 2014 av Jade

[Cambria]

Jeg har heller ikke mange venner. Kjæresten min kategoriserte meg som loner, og ja. Jeg er nok litt loner. Det komiske med meg er at jeg elsker å være alene, men kan gjerne prate timevis i telefonen med folk når jeg er alene.

Da har jeg fortsatt friheten min samtidig som jeg har selskap. Jeg får min daglige dose med folk de tre timene jeg har forelesning om dagen. Da er jeg sliten og vil bare være for meg selv egentlig.

[Gjest Raindrops]

Selvsagt er det lov. Det er til og med helt normalt. Smålig å dra det inn i en krangel og bruke det mot deg som om det er noe galt med deg.

[Avalon]

Min samboer kom også med den. Han kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde flere venner å være sammen med.

Han er typen som er veldig sosial, som ikke overlever en dag uten å se og snakke med et annet menneske. Og jeg er motsatt.

Tok han en stund før han forstå og ikke minst godtok at jeg er bare sånn. Er ikke så veldig interessert i å ha flere venner heller. De jeg har, er de beste en kan ha.