Vanskelig forhold til stebarn

[AnonymBruker]

Jeg trenger litt råd her.

Er gift med drømmemannen som har barn fra før og nå venter vi vårt første felles barn.

Stebarn er nå snart 12 år og jeg har vært en del av familien de siste 7 årene, men det siste året føler jeg at forholdet har blitt drastisk endret.

Før kunne vi ha det hyggelig sammen, men siste året har ungen begynt å bli mer og mer frekk mot meg.

Svarer ikke når jeg stiller spørsmål, himler med øynene når jeg sier noe, blir sur og sier jeg er frekk når jeg ber om at ting settes inn i oppvaskmaskinen og ikke bare på benken, "tuller" og sier til sin far at "kan du ikke be henne flytte", takker aldri for noe etc.

Mannen min ser ikke disse tingene på samme måte som jeg gjør tydeligvis for han mener at jeg overreagerer på alt, men jeg føler virkelig at ungen er ekstremt frekk og ufordragelig mot meg. Kan ikke fordra å bare få stygge blikk og taushet når jeg spør om ting, ingen takk for det jeg kjøper, eller for at jeg ved mer enn en gang har kjørt omveier hjem nettopp for å handle inn favoritt godiset til barnet til helgen.

Alt jeg gjør blir bare møtt med taushet, frekkhet eller himling med øynene.

Spesielt ille har det blitt nå det siste året etter at min mann og barnets mor ble enig om 50/50 og ungen er hos oss annenhver uke. (Jeg var forøvrig pådriver for dette da barnet tydelig ikke var tilfreds slik det var før og ikke kunne være hos oss uten å ytre klare ønsker om å være her mer. Hyl og skrik hver gang h*n skulle tilbake til mor.)

Jeg er nå 7 mnd på vei og begynner å grue meg veldig til å ta med babyen inn i huset her.

Bonus er veldig opptatt av babyen som kommer og prater mye om det på eget initativ, men likevel gruer jeg meg på bakgrunn av hvordan h*n har vært mot meg et helt år nå.

Ja, jeg reagerer nok litt sterkere nå pga hormoner, men jeg begynner virkelig å bli lei av frekkheten jeg konstant blir møtt med.

Anonymous poster hash: 85902...433

[Gjest Makemeloveit]

Jeg trenger litt råd her.

Er gift med drømmemannen som har barn fra før og nå venter vi vårt første felles barn.

Stebarn er nå snart 12 år og jeg har vært en del av familien de siste 7 årene, men det siste året føler jeg at forholdet har blitt drastisk endret.

Før kunne vi ha det hyggelig sammen, men siste året har ungen begynt å bli mer og mer frekk mot meg.

Svarer ikke når jeg stiller spørsmål, himler med øynene når jeg sier noe, blir sur og sier jeg er frekk når jeg ber om at ting settes inn i oppvaskmaskinen og ikke bare på benken, "tuller" og sier til sin far at "kan du ikke be henne flytte", takker aldri for noe etc.

Mannen min ser ikke disse tingene på samme måte som jeg gjør tydeligvis for han mener at jeg overreagerer på alt, men jeg føler virkelig at ungen er ekstremt frekk og ufordragelig mot meg. Kan ikke fordra å bare få stygge blikk og taushet når jeg spør om ting, ingen takk for det jeg kjøper, eller for at jeg ved mer enn en gang har kjørt omveier hjem nettopp for å handle inn favoritt godiset til barnet til helgen.

Alt jeg gjør blir bare møtt med taushet, frekkhet eller himling med øynene.

Spesielt ille har det blitt nå det siste året etter at min mann og barnets mor ble enig om 50/50 og ungen er hos oss annenhver uke. (Jeg var forøvrig pådriver for dette da barnet tydelig ikke var tilfreds slik det var før og ikke kunne være hos oss uten å ytre klare ønsker om å være her mer. Hyl og skrik hver gang h*n skulle tilbake til mor.)

Jeg er nå 7 mnd på vei og begynner å grue meg veldig til å ta med babyen inn i huset her.

Bonus er veldig opptatt av babyen som kommer og prater mye om det på eget initativ, men likevel gruer jeg meg på bakgrunn av hvordan h*n har vært mot meg et helt år nå.

Ja, jeg reagerer nok litt sterkere nå pga hormoner, men jeg begynner virkelig å bli lei av frekkheten jeg konstant blir møtt med.

Anonymous poster hash: 85902...433

Sikkert bare en ungdoms fase, vil jeg tro! Det går nok over skal du se Forstår at det er fortvilende.

[skruf]

Ikke rart det blir kræsj; du er full av hormoner, og han er full av hormoner nå som puberteten står for dør:) Det er ikke bare steforeldre som sliter med det, men også biologiske foreldre (har selv tenåring i hus…).

Synes det iallefall er veldig positivt at han er interessert i sitt kommende søsken:) Involver han gjerne i babyen når den blir født:)

[AnonymBruker]

Tenåringer...nesten ikke til å unngå.

Går over skal du se.

Anonymous poster hash: 071af...20f

[AnonymBruker]

Høres ut som en normal tenåring...... Ser ikke helt problemet. Prøv å gjøre noe hyggelig sammen istedenfor så kanskje tenåringen blir litt hyggeligere å ha med og gjøre.

Anonymous poster hash: 1b56f...e39

[Stormborn]

Er nok bare en normal tenåring, ikke noe å si om det er stebarn ell ikke da

[Celtic Heart]

Sånn er mine tenåringer også, helt normalt.

[regine]

Men å være tenåring unnskylder faktisk ikke ufordragelig og uoppdragen oppførsel...... Jeg tror (og jada, har hatt tenåring sjøl) at jo mer man sier "jaja, tenåring, da må man bare godta...." jo verre blir det. Det er greit at det er en brytningstid og at de kan protestere og strekke grenser, men som forelder skal man jo oppdra og veilede og da er det i mine øyne helt klart at man også kan si klart fra om hva som er akseptabelt eller ikke. Jeg godtok aldri "ikke svare" som taktikk på noe som helst. Får man et spørsmål så svare man - selv om det spørsmålet kommer fra de "håpløse" foreldrene. Og det funka.

her er det vel far som burde ta en runde med avkommet og sette noen grenser for hva som er greit, selv om poden er aldri så mye tenåring. Jeg skjønner ikke hvorfor en sur person skal få lov til å forsure tilværelsen for en hel familie, bare fordi h*n er tenåring....