Kunne tenkt meg et barn til, men tørr ikke :(

[AnonymBruker]

Har et barn. Kunne tenkt meg/oss et barn til. Men jeg tror rett og slett ikke jeg tørr. Det ble ganske store komplikasjoner under og etter fødsel og jeg mistet mye blod. Det ble blodoverføring. Legene har sagt at siden jeg har blødd så mye en gang så er sjansen stor for at det vil skje ved en fødsel til. Det gjør, i seg selv, at jeg er skeptisk til et barn til.

I tillegg så er mannen kronisk syk, noe som gjør at mesteparten av logistikk vedrørende hverdagen med barnet faller på meg. Og selv om han ikke kan noe for det så blir ting rundt barnet mer "slitsomt" for meg og det kan til tider tære på forholdet.

Barnet har også hatt sin del av sykdom de første årene, inn og ut av sykehus.

Jeg kunne så inderlig tenkt meg et barn til, men jeg vet ikke om det er verdt det. Hva om det skjer noe så drastisk under fødsel at jeg dør. Mannen har ikke sjanse til å ta ansvar for begge barna alene. Så da vil de i så fall ikke bare miste mamma, men også pappa.

Om fødselen på en eventuell andremann går fint, så venter utfordringer vedrørende forholdet, siden alt fortsatt vil falle på meg. Og selv om det er pga sykdom så er det utfordrende. Og hva om andremann også blir inn og ut av sykehus.

Så tenker jeg at jeg alltid har hatt lyst på to siden jeg veit hvor fint det kan være. Men så tenker jeg også på alle de som har søsken, men dårlig forhold seg i mellom.

Jeg tenker også på hva om det skjer noe med det barnet vi har og vi mister det. Verden vil gå i knas for meg. Om (gud forby) noe sånn skal skje så vil jeg fortsatt ha noe å leve for hvis vi har to barn. Samtidig tenker jeg at vi kan ikke få en unge til med det argumentet.

Som dere skjønner er det mye tankevirksomhet her. Jeg tenker også i verste fall i alle tilfellene, men det er faktiske hendelser som kan bli reelle. Jeg rives mellom ønske om et barn til, og risikoen ved det.

Er det noen som har noen gode innspill her? Jeg går fast i min tankegang.

Anonymous poster hash: f9118...064

[AnonymBruker]

Helt ærlig. Jeg skulle aldri ha fått nr 2. Jeg elsker barnet, men livet ble så ufattelig mye tyngre. I mange år. Ingenting jeg kan si. Noen gang.

Anonymous poster hash: 51d99...160

[AnonymBruker]

Helt ærlig. Jeg skulle aldri ha fått nr 2. Jeg elsker barnet, men livet ble så ufattelig mye tyngre. I mange år. Ingenting jeg kan si. Noen gang.

Anonymous poster hash: 51d99...160

Det er dette jeg frykter også kan skje. At det rett og slett blir for tungt. Håper du har det bedre nå

Anonymous poster hash: f9118...064

[AnonymBruker]

Ja, det blir mye mye mer "arbeid" med 2.

Anonymous poster hash: d3ea2...dae

[Silfen]

Innstilling er halve jobben.

Når det gjelder blødning så er det større blødningsfare hos nil pari enn multi pari. Faktisk like stor eller større enn hos de som føder veldig mange barn.

[AnonymBruker]

Hva med å sette ditt nåværende barn fremfor deg selv og godta at du potensielt kan ødelegge hele livet til h*n om du velger å få barn igjen. Som mor kan man ikke være egoister når det er så utrolig mange potensielle konsekvenser som kan skje...

Anonymous poster hash: 8bd84...0fd

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt ønsket om et barn til, men i ditt tilfelle hadde jeg nok droppet det.

Anonymous poster hash: eef9a...979

[AnonymBruker]

Jeg hadde også uten tvil droppet det. Så mye jobb det er bare med en. Jeg hadde aldri i livet fått en nr 2 hvis ikke min mann hadde overtalt meg og lovet på tro og ære og ta en stoooor del av ansvaret.

Nattevåk, amming, styr og sykdom fra barnehage som smitter den lille og du må ta alt alene. Nei, med mindre mannen din eventuelt blir bedre så hadde jeg lagt den tanken langt bak i hodet, dessverre!!!

Anonymous poster hash: 44cd2...920

[AnonymBruker]

Du har vel rett på keisersnitt siden du hadde slike komplikasjoner under første fødsel? Så akkurat det ville jeg ikke bekymret meg for.

Ville vært mer bekymret for din manns sykdom. Det blir VELDIG mye tyngre med to barn, men har du rett innstilling og vet at arbeidet faller mye på deg så er det jo såklart verdt det!

En dag blir barna store også.... De er ikke barn for alltid.

Anonymous poster hash: 8f8ce...0a7

[AnonymBruker]

Innstilling er halve jobben.

Når det gjelder blødning så er det større blødningsfare hos nil pari enn multi pari. Faktisk like stor eller større enn hos de som føder veldig mange barn.

Jeg har forstått at du har mange barn, men jeg antar du har en deltagende mann?

Kan du forklare det blødingsgreiene på nytt? Eneste jeg vet er hva legene har sagt til meg. Min mor hadde store blødninger og det samme med søster. Dette var de fullstendig klar over på sykehuset siden de var informert på forhånd. Men likevel blødde jeg som bare det, med forhåndsregler.

Anonymous poster hash: f9118...064

[AnonymBruker]

Hva med å sette ditt nåværende barn fremfor deg selv og godta at du potensielt kan ødelegge hele livet til h*n om du velger å få barn igjen. Som mor kan man ikke være egoister når det er så utrolig mange potensielle konsekvenser som kan skje...

Anonymous poster hash: 8bd84...0fd

Det er vel egentlig det jeg har kommet frem til også. At det er ikke verdt å ta risikoen. Men jammen er det sårt.

Anonymous poster hash: f9118...064

[AnonymBruker]

Jeg har forstått at du har mange barn, men jeg antar du har en deltagende mann?

Kan du forklare det blødingsgreiene på nytt? Eneste jeg vet er hva legene har sagt til meg. Min mor hadde store blødninger og det samme med søster. Dette var de fullstendig klar over på sykehuset siden de var informert på forhånd. Men likevel blødde jeg som bare det, med forhåndsregler.

Anonymous poster hash: f9118...064

Tror hun har tre barn. Hun kaller dem mini, midi og maxi.

Anonymous poster hash: 8f808...34d

[AnonymBruker]

Jeg hadde også uten tvil droppet det. Så mye jobb det er bare med en. Jeg hadde aldri i livet fått en nr 2 hvis ikke min mann hadde overtalt meg og lovet på tro og ære og ta en stoooor del av ansvaret.

Nattevåk, amming, styr og sykdom fra barnehage som smitter den lille og du må ta alt alene. Nei, med mindre mannen din eventuelt blir bedre så hadde jeg lagt den tanken langt bak i hodet, dessverre!!!

Anonymous poster hash: 44cd2...920

Veldig små utsikter for bedring i helsen ja. Veldig små...

Anonymous poster hash: f9118...064

[AnonymBruker]

Du har vel rett på keisersnitt siden du hadde slike komplikasjoner under første fødsel? Så akkurat det ville jeg ikke bekymret meg for.

Ville vært mer bekymret for din manns sykdom. Det blir VELDIG mye tyngre med to barn, men har du rett innstilling og vet at arbeidet faller mye på deg så er det jo såklart verdt det!

En dag blir barna store også.... De er ikke barn for alltid.

Anonymous poster hash: 8f8ce...0a7

Det å ta keisersnitt er ikke ensbetydende med å slippe å blø. Livmoren må uansett trekke seg sammen.

Det er sant, at det bare er noen år. Men det kan bli noen skikkelig tunge år. Jeg vet det er mange som er aleneforeldre til barn. Men jeg er jo litt omsorgsperson for mannen min også, naturlig nok.

Anonymous poster hash: f9118...064

[super-s]

Hvor gammel er du, ts? Jeg ville i hvert fall ventet en stund med å få et til barn, sånn som situasjonen er nå. Du kan jo se om noen år om hvordan situasjonen er da! Kanskje passer det bedre om noen år. Du virker veldig reflektert rundt det da, og det er bra!

[Harlekin]

TS, jeg er i en litt lignende situasjon. Ikke mtp. komplikasjoner under fødsel, men med syk mann og et barn på 4 år som jeg så gjerne skulle ha hatt et søsken til. Vi har bestemt oss for å prøve. Jeg er 35 år og har kanskje ikke så veldig mange fruktbare år igjen. Mannen har sine gode og dårlige perioder mtp. sykdom, men vår utfordring der er mest at legene ikke finner ut av det, altså vet vi ikke om han blir frisk eller ei. Men jeg tror det, og vi må nesten bare ta sjansen. Sånn føler vi det i alle fall. Mannen gjør det han kan, men mesteparten faller på meg, men sånn må det nesten bare bli. Heldigvis har vi familie rundt oss som gjerne hjelper oss, og det gjør valget mye lettere.

Har dere familie rundt dere som støtter dere?

Endret 24. januar 2014 av Harlekin

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du, ts? Jeg ville i hvert fall ventet en stund med å få et til barn, sånn som situasjonen er nå. Du kan jo se om noen år om hvordan situasjonen er da! Kanskje passer det bedre om noen år. Du virker veldig reflektert rundt det da, og det er bra!

Jeg er 30. Mannen er 36. Føler, dersom det skulle blitt en til, at jeg ikke vil være særlig eldre enn 32.

Anonymous poster hash: f9118...064

[AnonymBruker]

Det er vel egentlig det jeg har kommet frem til også. At det er ikke verdt å ta risikoen. Men jammen er det sårt.

Anonymous poster hash: f9118...064

Skjønner det er vanskelig, la deg selv få sørge.

Anonymous poster hash: 61505...85f

[AnonymBruker]

TS, jeg er i en litt lignende situasjon. Ikke mtp. komplikasjoner under fødsel, men med syk mann og et barn på 4 år som jeg så gjerne skulle ha hatt et søsken til. Vi har bestemt oss for å prøve. Jeg er 35 år og har kanskje ikke så veldig mange fruktbare år igjen. Mannen har sine gode og dårlige perioder mtp. sykdom, men vår utfordring der er mest at legene ikke finner ut av det, altså vet vi ikke om han blir frisk eller ei. Men jeg tror det, og vi må nesten bare ta sjansen. Sånn føler vi det i alle fall. Mannen gjør det han kan, men mesteparten faller på meg, men sånn må det nesten bare bli. Heldigvis har vi familie rundt oss som gjerne hjelper oss, og det gjør valget mye lettere.

Har dere familie rundt dere som støtter dere?

Hvordan tror du det blir dersom mannen din ikke blir bedre? Bare lurer.

Vi har svigerfar, men han begynner å bli ganske gammel, så litt liten hjelp der. Så har vi min mor, men hun har vi av diverse grunner lite kontakt med. Så har vi søsteren min da, som vi har god kontakt med, heldigvis. Og som har barn rundt mitt barns alder. Men siden hun har egne barn så har hun sitt hun også og kan ikke avlaste mye.

Anonymous poster hash: f9118...064

[Sushi]

Jeg ville ikke fått et barn til hvis mannen min ikke kunne bidra noe særlig. Jeg synes det er ganske mye ansvar med én unge MED en veldig tilgjengelig og omsorgsfull far, så aleneansvar for to ville jeg ikke valgt. Selvsagt kan noe skje etter at man har blitt gravid med nummer to, og da må man jo bare takle det. Men jeg ville ikke valgt det.

Veldig kjip situasjon da.