Slå opp eller bygge videre? Misforståelser og uenighet i parfohold.

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg nå står ved et vanskelig valg - om å fortsette med kjæresten min eller ende det hele. Vi har det veldig bra sammen mtp kjemi, felles interesser, like mål og drømmer for fremtiden, samme verdier/holdninger, familier som liker oss begge, vennekrets etc. Vi er i sent 20-årene.

Problemet for min del er at han ofte blir sur på meg for ting jeg ikke fatter at det går an å bli sur for - slik som for eksempel at jeg er uenig i noe han sier eller har foreslått. Det kan være alt fra å diskutere hvorvidt man skal ta bussen eller bilen, eller hvilket tidspunkt på dagen man skal trene på. Det som skjer er at han synlig blir irritert på meg nå jeg sier meg uenig og ikke vil høre på hvorfor jeg mener noe annet enn ham. Han mener jeg er "vanskelig". Det verste er likevel ikke det, men at han er sta og langsint. Med andre ord så vet jeg at jeg har to valg - unnskylde meg (for at jeg "skal være så vanskelig") og være blid og glad og late som ingenting, eller prøve å ta opp hva som nettopp skjedde og forklare meg men da vel vitende om at han kommer til å ha dårlig humør lenge i etterkant. I verste fall kan han ikke gi lyd fra seg flere dager selv om jeg sender unnskyldende sms (vi bor ikke sammen enda).

Et annet problem er at det som regel alltid er jeg som prøver å ordne opp, også de gangene jeg mener han har vært kilden til krangel/uenighet - for å slippe dårlig stemning i for lang tid. De gangene han skal analysere våre kommunikasjonsproblemer ender jeg ifølge ham alltid som syndebukken. Han mener jeg er egoistisk og at jeg bare vil mitt eget beste (fordi jeg for eksemple foreslo å trene senere på dagen for å få gjort unna andre ting i tillegg at det da ville blitt enklere for meg å komme meg hjem). Dette leder meg til det siste problemet; og det er at han er til en viss grad bedreviter. Han forteller meg hvordan hans familie har lært ham opp, å alltid tenke på andre først for eksempel, noe han da tydeligvis mener jeg aldri gjør. Vi hadde en situasjon tidligere i fjor hvor jeg ikke sa "takk" for noe som var ment som et kompliment men bare pratet videre rundt det - da fikk jeg høre at han alltid har blitt oppdratt til å si takk når noen gir ham kompliment. Jeg blir alltid lei meg når sånt skjer, for ofte føler jeg at jeg ikke kan noe for det. At mye på en måte kan brukes mot meg av ting jeg sier eller gjør. Verste par tilfellene har vært hvor sms'ene mine har blitt totalt misforstått og forvridd på og hvor han da ikke har snakket med meg på flere dager fordi han mente at jeg hintet om det ene og det andre når det ikke var tilfelle.

Nå høres det kanskje verre ut enn det er. Det er veldig mye bra ved forholdet som jeg holder på, og det vi krangler om er ting som nærmest er flaut å snakke om ettersom de i det store bildet er såpass små. Men jeg blir ofte lei meg, og føler at jeg må "endre meg" eller tilpasse meg siden jeg er den som fort glemmer og blir i godt humør igjen, mens han går sur lenge. Det er lettere å si unnskyld, legge det bak seg og synes synd på meg selv enn å skape drama for de gangene jeg har prøvd å forklare hvorfor jeg mener noe annet eller "tatt den videre" har det enten endt opp med at han blir enda mer sur/irritert eller bare ikke vil høre. Jeg har også mange negative sider ved meg, men jeg er åpen for å innrømme det foran ham, ta det opp, unnskylde meg og legge det bak oss. Jeg mener at ingen forhold er helt perfekte og at det ikke er grunn nok til å "slå opp", men at det er måten man takler sånt på som avgjør. For vår det blir det litt som at han har makten og alltid har rett, mens jeg er den egoistiske kilden til all irritasjon. Det synes jeg ikke er riktig.

Anonymous poster hash: 6c839...655

Anonymous poster hash: 6c839...655

[mara2012]

At dere ikke enda er samboere, er en vesentlig ting. For da kan det fremstå som om det meste av deres kommunikasjon foregår via tlf og sms. Der er det veldig lett å skape misforståelser. Men har du prøvd å sette deg ned å snakke med han om det du føler? Hvis du føler deg litt underlegen han, fordi han er så "høy på pæra", ville jeg prøvd å gjort han oppmerksom på det før dere evt. bygger videre på forholdet. Han må jo vite hva han gjør galt, å få en mulighet til åvgjøre noe med det.

[Gjest]

Det virker ikke som om han respekterer deg.

At han mener han har veto på "sannheten" og alltid vet best.

Hva med å prøve et kommunikasjonskurs sammen?

Hvis han ikke er villig til å se på sin egen rolle i forholdet deres, så vil det være et rødt lys for meg.

Begge skal bidra. Sammen.

Du må kunne definere det som er problematisk for deg, og han må høre.

Han må tåle at han ikke alltid "vet best".

Men hva skjer om du gir blanke i å ordne opp?

La han komme til deg?

Da må han faktisk gjøre noe.

Så lenge du tar ansvar og ordner opp, så bidrar du til at den dysfunksjonelle situasjonen fortsetter.

La han ta ansvaret også.

Om han ikke gidder, så vil det i tilfelle være et viktig signal til deg.

[AnonymBruker]

Misforståelser kan skje i alle forhold, kommunikasjon er ikke lett. Men at noen tar på seg retten til å sitte på "sannheten" om hva du mener eller hvilken intensjon du har er forferdelig slitsomt.

Jeg tror du må klare å nå gjennom til han slik at han forstår at han ikke kan gjøre akkurat det. Enten dere løser det sammen eller får hjelp utenfra - mekling, rådgivning, samlivskurs,...

Du skriver at du allerede prøver å endre og tilpasse deg. Dersom dere flytter sammen og du ender med å prøve å analysere alt du sier og gjør for at det ikke skal misforstås, så kommer det til å tære veldig på selvbilde og selvtillitt. Du kommer ikke til å kunne slappe av hjemme. Det kan være veldig ødeleggende for deg.

Om han ikke er villig eller klarer å innse at han ikke sitter med fasit over hva du føler, mener eller motivasjonen din for hva du gjør - så klarer ikke jeg å forstå at du kan leve et godt liv sammen med ham. Det må være rom for begge.

Anonymous poster hash: 005b6...14e

[AnonymBruker]

At dere ikke enda er samboere, er en vesentlig ting. For da kan det fremstå som om det meste av deres kommunikasjon foregår via tlf og sms. Der er det veldig lett å skape misforståelser. Men har du prøvd å sette deg ned å snakke med han om det du føler? Hvis du føler deg litt underlegen han, fordi han er så "høy på pæra", ville jeg prøvd å gjort han oppmerksom på det før dere evt. bygger videre på forholdet. Han må jo vite hva han gjør galt, å få en mulighet til åvgjøre noe med det.

Takk for svar. Det meste av misforståelsene er når vi er sammen og kommuniserer, men det har skjedd på sms også uten at min intensjon var å "irritere ham" eller skrive det han påstår han tolket det som. Jeg må nok få tatt en prat med ham en gang vi har det bra og ikke midt oppi det hele, for da virker det håpløst. Det ender alltid opp med at jeg føler skyld selv om jeg innerst inne ikke synes jeg har gjort noe galt, og sier unnskyld.

Anonymous poster hash: 6c839...655

[AnonymBruker]

Det virker ikke som om han respekterer deg.

At han mener han har veto på "sannheten" og alltid vet best.

Hva med å prøve et kommunikasjonskurs sammen?

Hvis han ikke er villig til å se på sin egen rolle i forholdet deres, så vil det være et rødt lys for meg.

Begge skal bidra. Sammen.

Du må kunne definere det som er problematisk for deg, og han må høre.

Han må tåle at han ikke alltid "vet best".

Men hva skjer om du gir blanke i å ordne opp?

La han komme til deg?

Da må han faktisk gjøre noe.

Så lenge du tar ansvar og ordner opp, så bidrar du til at den dysfunksjonelle situasjonen fortsetter.

La han ta ansvaret også.

Om han ikke gidder, så vil det i tilfelle være et viktig signal til deg.

Takk. Ja, det er og her problemet ligger. At når jeg prøver å forklare om hvorfor jeg ser ting sånn og sånn og hvorfor jeg sa det og det, så får jeg høre at det er fordi jeg bare tenker på meg selv. Andre ganger vil han ikke høre en gang og ignorerer det og blir bare mer sur og irritert, og de verste eksemplene har kanskje vært når jeg nærmest sier "jeg mente jo ikke det, jeg mente blabla" og han forteller meg at "jo, det var nettopp det du sa/skrev, dette mente du". Så ja, jeg må finne en måte å ta dette opp på hvor vi faktisk diskuterer uten at det ender opp med at jeg føler meg som den egoistiske syndebukken som bare er ute etter å starte drama.

Anonymous poster hash: 6c839...655

[AnonymBruker]

Misforståelser kan skje i alle forhold, kommunikasjon er ikke lett. Men at noen tar på seg retten til å sitte på "sannheten" om hva du mener eller hvilken intensjon du har er forferdelig slitsomt.

Jeg tror du må klare å nå gjennom til han slik at han forstår at han ikke kan gjøre akkurat det. Enten dere løser det sammen eller får hjelp utenfra - mekling, rådgivning, samlivskurs,...

Du skriver at du allerede prøver å endre og tilpasse deg. Dersom dere flytter sammen og du ender med å prøve å analysere alt du sier og gjør for at det ikke skal misforstås, så kommer det til å tære veldig på selvbilde og selvtillitt. Du kommer ikke til å kunne slappe av hjemme. Det kan være veldig ødeleggende for deg.

Om han ikke er villig eller klarer å innse at han ikke sitter med fasit over hva du føler, mener eller motivasjonen din for hva du gjør - så klarer ikke jeg å forstå at du kan leve et godt liv sammen med ham. Det må være rom for begge.

Anonymous poster hash: 005b6...14e

Takk for støtte. Det er nemlig akkurat det jeg føler, at han ofte forteller meg hva JEG sier eller mener og hvilken intensjon jeg har bak det, uten at det stemmer. Jeg tror han gjør det fordi han virkelig mener han har rett og prøver å på en måte lære meg folkeskikk. Og når jeg ikke sier meg enig og prøver å forklare meg (om hvorfor jeg for eksempel er uenig) så vil han ikke høre. Da føler jeg meg som den kjerringa som bare lager drama og at stakkars kjæresten min synes jeg er "vanskelig". Det siste avsnittet du skriver er akkurat det jeg driver og vurderer nå. Vil jeg at det skal være sånn fremover. At jeg aldri kan si meg uenig, forklare min mening om den så er MIN og best for min egen del uten å få høre at jeg er sånn og sånn. Og at jeg alltid må ordne opp, være den som sier unnskyld selv når jeg føler det ikke er min feil bare for å slippe langvarig dårlig stemning (stillhet fra hans side og tydelig surt ansiktsuttyrykk).

Anonymous poster hash: 6c839...655

[AnonymBruker]

Exen min var også slik som du beskriver. Vi gjorde det slutt, da det ble for mye uenigheter. Han er nå en av mine beste venner, vi kan besøke hverandre og ha det gøy sammen uten å krangle og ta oss nær av uenigheter vi har. Så for oss var det best.

Men tenk deg nøye igjennom det før du taren avgjørelse. Viss han ikke endrer hholdningen sin og kan se forbi uenigheter uten å gjøre de om til krangel så hadde jeg nok gjort det slutt å kommet meg videre.

Anonymous poster hash: cd9cd...b36

[Gjest]

Han trenger å lære litt om "jeg og du-sortering" når han mener han kan sette dine rammer og bestemme fortolkningen i din kommunikasjon.

Jeg googlet det, og kom inn på en blogg der du burde lese litt.

http://fjellcoachen.wordpress.com/2012/04/04/hva-er-egentlig-respekt-del-2/

Du trenger egentlig å få litt mer bein i nesa og ta igjen med han. Ikke rulle deg over på rygg og gi deg hver gang. Det virker ikke i et forhold med en som ikke respekterer deg.

Ellers står det litt her også: http://home.online.no/~steinny/Kap3/jeg_du_sortering.htm

Om forholdet ellers er bra, så ville jeg gjort et forsøk med å få orden på kommunikasjonen, og bygge respekten for deg. (Den kommer ikke av seg selv!)

Hvis du synes det er tungt, og det ikke fungerer å snakke sammen, da er det nok enklest å bryte.

Spørsmålet er hvordan rollene er i mannens barndomshjem. Er det en dominerende far og en mor som lar seg overkjøre og glatte over? Hvor har han lært dette?