Kjæresten min er mindre begavet- klarer jeg mer?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg ønsker ikke å fornærme noen med dette innlegget her. Jeg har ingen tester som tilsier at kjæresten min eer mindre begavet, kun hva jeg har observert over tid.

Meg og samboeren min har vært sammen i tre år. Jeg er 25 år, han 27. Vi har kjøpt hus sammen og lever våre dager. Dessverre er det noe som plager meg ekstremt, og det er at kjæresten min har lese/skrivevansker, konsentrasjons og språkproblemer. Han er i tillegg ikke norsk, men fra Frankriket noe som gjør alt mye vanskeligere.

Jeg møtte kjæresten min mens jeg studerte på UiO for tre år siden. Jeg har utdannet meg godt, og har god jobb. Kjæresten min studerte norsk på den tid, og bestemte seg for å bli her i Norge etter han fant meg. Han jobber nå som bilmekaniker. Han har ingen familie, og vokste opp i fosterhjem i en liten by i Frankriket.

Når vi møttes så trodde jeg at det var hans dårlige språk som gjorde at vi ofte missforsto en annen, men etter hvert oppdaget jeg at han rett og slett er litt tregere i oppfattelsen enn oss fleste. (No offence! )

La meg liste opp ett par ting;
1. Han har vansker med å koble ting sammen, eller forstå betydningen av ting. Han er veldig enkel, og ofte blir alt litt for mye for han.
2. Jeg er den som ordner med økonomi, reiser, forsikringer osv, fordi han ikke forstår hvordan alt henger sammen.
3. Dårlig sosiale kvaliteter (han har store vansker for å danne gode relasjoner, og har dermed fåtall av venner).
4. Han har problemer med å lære nye ting, og ting tar generelt lang tid.

5. Konsentrasjonsproblemer som gjør at det er vanskelig for han å fokusere i samtaler, noe som ofte fører til at han faller ut.

6. Nedsatt hukommelse. (En dag hadde han glemt ut hvor gammel han var når noen bekjente av oss spurte. Det tok 5 min før han klarte å regne seg til det!!).

7. Fryktelig ubesluttsom. Han har store vansker med å ta avgjørelser og er i tillegg veldig implusiv.

Jeg synes fryktelig synd på han, fordi han er en så flott fyr ellers og jeg elsker han. Dessverre så plager dette meg. Jeg tenker på fremtiden med han og er redd ungene våre kommer til å få problemer med dette videre i og med at det er arvelig. Jeg føler meg ofte som en mor for han, og jeg må alltid råde han eller lede han på rett vei.

I dag måtte jeg faktisk sette meg ned med han og lære han KLOKKA! Og det er ikke bare språkproblemer som gjør at han ikke kunne klokka, han har problemer med å kunne den på fransk også. Så jeg satt her i dag med han å lærte han ¨ti over halv to¨, ¨kvart på åtte¨. Jeg vet ikke hvorfor han er slik, om det er pga dårlig oppvekst og dårlig skolegang, eller om han rett og slett ikke tar ting like kjapt som andre.

Jeg hater å si det, men i blandt føler jeg meg flau. Både familie og venner har merket hvordan han er, men ingen tør å si noe til meg. Eller mamma har prøvd å hintet frempå flere ganger at jeg burde hatt en mann som kan utfordre meg litt, en som jeg kan ha diskusjoner med osv. I starten ble jeg bare sur når hun sa slikt, men jeg ser nå at jeg burde kanskje hørt på henne. Men den gang var jeg jo blind forelsket.

Så hva gjør jeg? Vi har kjøpt hus i lag og har planlagt hele fremtiden sammen. Han er i lykkerus, og dersom jeg gjør det slutt så har han absolutt INGENTING igjen. Verken familie eller venner. Jeg er den som har tatt tak i han og hjulpet han her i Norge. Jeg er alt for han.

Veldig synd for han er skikkelig god, omsorgsfull, har god tolmodighet, ikke hissig, respektfull, kjekk, sjarmerende og alt det der... men det holder vel ikke i lengden? Jeg kan da ikke sitte å skolere han resten av livet mitt heller... Samtidig vil jeg jo ikke gjøre det slutt. Vi har det jo relativt godt i lag også, og har mye av de samme interessene. (trening, film, reise mm.)

Hva tenker du?

- Lotte 25

Anonymous poster hash: beb89...e0e

[AnonymBruker]

oi.. denne skulle visst til ¨ samliv og relasjoner ¨

TS

Anonymous poster hash: beb89...e0e

[AnonymBruker]

Du skal selvfølgelig gjøre det slutt. Du kan takke deg selv for at du har latt det gå så langt som å flytte sammen med han.

Anonymous poster hash: 7acbb...d9f

[AnonymBruker]

Hvorfor valgte du å kjøpe hus med en du syns er veldig underlegen deg? Syns hele holdningen sier mer om deg enn om han, og folk med lese- og skrivevansker er ikke mindre begavet...

Anonymous poster hash: bb74e...bdb

[AnonymBruker]

Elsker det når folk gnåler om skrivevansker når de knapt nok kan skrive selv engang.

Anonymous poster hash: 2e5d5...3ac

[Lady]

Vet ikkr hva jeg skal si.. Har aldri vært i en slik situasjon. Men om du synes han er for enkel, og du ser på han som ungen din på mange områder, bør du kanskje se etter en som er mer på "ditt nivå"? Ellers blir du vel dritt lei til slutt..

[AnonymBruker]

Hvorfor valgte du å kjøpe hus med en du syns er veldig underlegen deg? Syns hele holdningen sier mer om deg enn om han, og folk med lese- og skrivevansker er ikke mindre begavet...

Anonymous poster hash: bb74e...bdb

Nå må du lese hva jeg skriver før du kommenterer. Han har ikke kun lese/skrivevansker.

Elsker det når folk gnåler om skrivevansker når de knapt nok kan skrive selv engang.

Anonymous poster hash: 2e5d5...3ac

Dette innlegget ble skrevet i en hast. Du skriver feil selv btw.

TS

Anonymous poster hash: beb89...e0e

[AnonymBruker]

Finnes det ikke noe hjelp han kan få? I hvert fall så han lærer de tingene han må kunne, så du skal slippe å føle deg helt som mammaen hans, og du slipper å irritere deg så mye.

Dette høres ut som en kombinasjon av dårlig barndom, og lese og skrive og konsentrasjonsvanskene.

Legen kunne kanskje hjelpe med noe? Kan hende han kan søke han videre får utredning og hjelp.

Selv hadde jeg en dårlig barndom. Og måtte som 17 åring, da jeg flyttet hjemme fra lære meg de enkleste ting. Jeg kunne ikke skjære brød, ante ikke hvordan man vasket klær, vasket gulv, do osv. Og det var veldig flaut å måtte spørre om hjelp til de tingene. Men jeg har da blitt et oppegående menneske, bryr meg om politikk og har høyere utdanning. Det bare tok litt lenger tid før jeg kom dit.

Anonymous poster hash: eacbf...bd4

[AnonymBruker]

Nå må du lese hva jeg skriver før du kommenterer. Han har ikke kun lese/skrivevansker.

Dette innlegget ble skrevet i en hast. Du skriver feil selv btw.

TS

Anonymous poster hash: beb89...e0e

Jeg har lest alt og lurer fremdeles på hvorfor du valgte å kjøpe hus med en som du syns er så veldig underlegen deg?

Anonymous poster hash: bb74e...bdb

[AnonymBruker]

Noen er bare dumme. Jeg hadde neppe orket en mann som var så underlegen meg selv. Syns skrivefeil er maks turnoff, og det er ingenting mot alt det andre du nevner. Hadde følt meg som læreren og moren hans.

Kan hende noe kan læres/forbedres, men når det skorter på så mange områder, er jeg redd det ikke er håp om å redde han.

Anonymous poster hash: 948bf...09f

[AnonymBruker]

Aspergers? Eller bare veldig umoden? Lettere psykisk utviklingshemmet?

Anonymous poster hash: ccf6d...cd1

[Salmonella]

uff, jeg får skikkelig vondt av fyren. Virker som om han hele tiden har falt litt utenfor og derfor er ressurssvak på noen punkter, noe han ikke kan noe for.

Jeg vet ikke hvilke råd man kan komme med.

Er jo lett å sitte å si dette men om det er såpass ille som du sier, hvorfor har du latt forholdet gått så langt? Om det er viktig for deg at en mann også har sterke sider innenfor de punktene du synes han er svak på, hvorfor tok du ikke da denne evalueringsrunden tidligere? Eller er det nå i det siste at flere har merket hvordan han er og dette gjør deg flau?

Du sier også at; han er skikkelig god, omsorgsfull, har god tålmodighet, ikke hissig, respektfull, kjekk, sjarmerende og alt det der... men det holder vel ikke i lengden?

For min del så er det akkurat dette som gjør at det holder i lengden. Men det er ut ifra mine betraktninger.

[AnonymBruker]

Nå må du lese hva jeg skriver før du kommenterer. Han har ikke kun lese/skrivevansker.

Dette innlegget ble skrevet i en hast. Du skriver feil selv btw.

TS

Anonymous poster hash: beb89...e0e

Det var ikke jeg som trakk opp skrivevansker som et tegn på å være mindre begavet, det var deg. Skal du bruke det som argument i det hele tatt så må du jo være sikker på at du kan rettskrivning selv.

Det heter Frankrike, ikke Frankriket

Nå lærte du noe nytt.

Anonymous poster hash: 2e5d5...3ac

[AnonymBruker]

Jeg har lest alt og lurer fremdeles på hvorfor du valgte å kjøpe hus med en som du syns er så veldig underlegen deg?

Anonymous poster hash: bb74e...bdb

Når vi møttes leide vi hver vår leilighet. Jeg hadde over tid klart å spare opp god egenkapital og vi fant vel egentlig ut under lykkerus, sus og dus at det var bedre å kjøpe noe sammen i stedet for å leie. Så vi gikk til banken og fikk lån på dagen. Vi eier huset like mye.

Han er forresten veldig flink på praktiske ting. Han er veldig arbeidsom og hjelper til med hus-, bil og klesvask. Han lager middag like ofte som meg og fungerer som en vanlig mann. Det er kun det mentale han henger litt igjen på. Jeg har i løpet av disse årene hjulpet han mye, og han er den dag i dag en bedre utgave mentalt enn hva han en gang var. Men jeg merker at det er noe der som ikke kan fikses så lett. Jeg klarer ikke å få han til å konsentrere seg bedre, lese/skrive bedre, eller få ett bedre sosialt nettverk. Man har høyt intelligente mennesker, gjennomsnittsfolket og de som er litt enklere igjen. Han er definitivt det siste.

Jeg har sett forbi hans problemer i lang tid fordi jeg er glad i han og tenker at ¨ingen er perfekte¨ men likevel klarer jeg ikke å slå meg helt til ro med han. Han er forresten klar over sitt problem selv, men kanskje ikke i like stor grad som vi andre merker det.

TS

Anonymous poster hash: beb89...e0e

[AnonymBruker]

Send han til legen så han får en skikkelig utredning og hjelp.

Anonymous poster hash: 27116...d99

[AnonymBruker]

Det var ikke jeg som trakk opp skrivevansker som et tegn på å være mindre begavet, det var deg. Skal du bruke det som argument i det hele tatt så må du jo være sikker på at du kan rettskrivning selv.

Det heter Frankrike, ikke Frankriket

Nå lærte du noe nytt.

Anonymous poster hash: 2e5d5...3ac

Med lese og skrivevansker så mener jeg ikke at han skriver en bokstav feil i ett ord, men at han ikke klarer å formulere ett ord eller en setning. Uansett så legger jeg denne diskusjonen dø. Alle kan skrive ett par ord feil uten å ha lese og skrivevansker.

uff, jeg får skikkelig vondt av fyren. Virker som om han hele tiden har falt litt utenfor og derfor er ressurssvak på noen punkter, noe han ikke kan noe for.

Jeg vet ikke hvilke råd man kan komme med.

Er jo lett å sitte å si dette men om det er såpass ille som du sier, hvorfor har du latt forholdet gått så langt? Om det er viktig for deg at en mann også har sterke sider innenfor de punktene du synes han er svak på, hvorfor tok du ikke da denne evalueringsrunden tidligere? Eller er det nå i det siste at flere har merket hvordan han er og dette gjør deg flau?

Du sier også at; han er skikkelig god, omsorgsfull, har god tålmodighet, ikke hissig, respektfull, kjekk, sjarmerende og alt det der... men det holder vel ikke i lengden?

For min del så er det akkurat dette som gjør at det holder i lengden. Men det er ut ifra mine betraktninger.

Jeg synes også veldig synd på han. Hvorfor tror du jeg fortsatt er sammen med han? Jo, fordi jeg har sett forbi disse tingene her og fokusert på hans andre kvaliteter. Desverre har jeg funnet ut at livet er mye mer enn en omsorgsfull, rolig, kjekk og snill mann. Man må ha det mentale i orden også..

Aspergers? Eller bare veldig umoden? Lettere psykisk utviklingshemmet?

Anonymous poster hash: ccf6d...cd1

Jeg har også tenkt på dette her. Har flere ganger prøvd å finne frem en diagnose, for å lettere kunne vite hva jeg kan hjelpe med men det er ikke lett. Jeg tør ikke å be han dra til legen for utredning, det ville sikkert ført han rett i kjelleren. Han er veldig flau over sitt problem

TS

Anonymous poster hash: beb89...e0e

[AnonymBruker]

Det behøver ikke være kognitiv svikt, det kan være et resultat av omsorgssvikt.

Det kan, som du sier, trenes opp og utvikles men det tar tid.... Og er nok ikke bare enkelt heller.

Har du satt opp en liste over alle de Positive egenskapene han har? Og målt de mot de dårlige?

Det høres ut som du har en mann for livet som står ved din side i tynt og tykt. Og det teller jo det også....

Anonymous poster hash: 34f68...f8d

[AnonymBruker]

Når vi møttes leide vi hver vår leilighet. Jeg hadde over tid klart å spare opp god egenkapital og vi fant vel egentlig ut under lykkerus, sus og dus at det var bedre å kjøpe noe sammen i stedet for å leie. Så vi gikk til banken og fikk lån på dagen. Vi eier huset like mye.

Han er forresten veldig flink på praktiske ting. Han er veldig arbeidsom og hjelper til med hus-, bil og klesvask. Han lager middag like ofte som meg og fungerer som en vanlig mann. Det er kun det mentale han henger litt igjen på. Jeg har i løpet av disse årene hjulpet han mye, og han er den dag i dag en bedre utgave mentalt enn hva han en gang var. Men jeg merker at det er noe der som ikke kan fikses så lett. Jeg klarer ikke å få han til å konsentrere seg bedre, lese/skrive bedre, eller få ett bedre sosialt nettverk. Man har høyt intelligente mennesker, gjennomsnittsfolket og de som er litt enklere igjen. Han er definitivt det siste.

Jeg har sett forbi hans problemer i lang tid fordi jeg er glad i han og tenker at ¨ingen er perfekte¨ men likevel klarer jeg ikke å slå meg helt til ro med han. Han er forresten klar over sitt problem selv, men kanskje ikke i like stor grad som vi andre merker det.

TS

Anonymous poster hash: beb89...e0e

Alt dette hjelper lite når han ikke klarer å møte deg på et intellektuelt plan. Skal du være lærerinnen hans og holde han i hånden for den minste ting? Det er kjipt nok å ikke huske sin egen alder.

Send han til fastlegen og få ordnet utredning av han. Han kan være lettere psykisk utviklingshemmet med IQ rundt 75-80 til forskjell fra gjennomsnittet i befolkningen som ligger på 100 IQ-poeng.

Anonymous poster hash: 9daa7...620

[AnonymBruker]

Når vi møttes leide vi hver vår leilighet. Jeg hadde over tid klart å spare opp god egenkapital og vi fant vel egentlig ut under lykkerus, sus og dus at det var bedre å kjøpe noe sammen i stedet for å leie. Så vi gikk til banken og fikk lån på dagen. Vi eier huset like mye.

Han er forresten veldig flink på praktiske ting. Han er veldig arbeidsom og hjelper til med hus-, bil og klesvask. Han lager middag like ofte som meg og fungerer som en vanlig mann. Det er kun det mentale han henger litt igjen på. Jeg har i løpet av disse årene hjulpet han mye, og han er den dag i dag en bedre utgave mentalt enn hva han en gang var. Men jeg merker at det er noe der som ikke kan fikses så lett. Jeg klarer ikke å få han til å konsentrere seg bedre, lese/skrive bedre, eller få ett bedre sosialt nettverk. Man har høyt intelligente mennesker, gjennomsnittsfolket og de som er litt enklere igjen. Han er definitivt det siste.

Jeg har sett forbi hans problemer i lang tid fordi jeg er glad i han og tenker at ¨ingen er perfekte¨ men likevel klarer jeg ikke å slå meg helt til ro med han. Han er forresten klar over sitt problem selv, men kanskje ikke i like stor grad som vi andre merker det.

TS

Anonymous poster hash: beb89...e0e

Kjøpte dere sammen veldig raskt da eller brukte du lang tid på å finne ut at han er mindre begavet? I tilfelle er du vel ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen selv.

Ellers ville jeg vurdert å gå fra han. Det kommer ikke til å bli mindre irritertende at du syns han er mindre begavet med tiden. Du kommer nok bare til å irritere deg mer og mer og kanskje bli nedlatende mot han. Og tenk om dere får barn og de blir like han?

Anonymous poster hash: bb74e...bdb

[kisskissbangbang]

Jeg synes virkelig ikke du fortjener all den kritikken og surmulinga du får her, TS. Jeg skjønner frustrasjonen din godt, og skjønner kjempegodt at det er vanskelig å skulle se for seg både å gå fra ham og å bli med ham.

Jeg, uten at jeg er i situasjonen og er følelsesmessig involvert, vil si at det beste du kan gjøre er å gå fra ham.

Ja, det er kjempevondt og tungt. Og ja, selvfølgelig har han en hel masse gode sider du kommer til å sørge over å miste, men dette er ikke et lite problem som kommer til å gå seg til. Dette er ganske stort.

Som sagt, det er enklere sagt enn gjort. Men det er definitivt enklere nå enn det det vil være når det er evt. er barn involvert.