Jeg ødelegger forholdet

[AnonymBruker]

Jeg å min samboer krangler mye (jeg er dama).

Kranglingen som starter er det meg som har 80% av skylda for, for jeg sier ifra om veldig mye som plager meg. Og jeg har funnet ut at jeg tar det meste negativt eller i verste mening.. Lar ting bli blåst opp, griner og er kjempe forbanna.

De andre 20% er det han som starter, ved at han kan "pirke" på meg eller reagere alt for sterkt på meg, enten det har noe med noe jeg har sagt eller for eksempel ikke gjort eller lignende.

Det var vondt når det gikk opp for meg at det er jeg som så å si overreagerer og starter en krangel som oftest..
Merker hvor utrolig trist han også blir av det, flere ganger har jeg sagt i en krangel at jeg gjør det slutt, at jeg ikke gidder mer av tullet hans +++

Hva skal jeg gjøre for å bli en bedre kjæreste? Vi er utrolig glad i hverandre h an er min første kjæreste (jeg er 21 og han 25, han har 3 forhold bak seg)..

Hvordan kan jeg "kontrollere" meg bedre med å ikke starte sånne tøvete / dumme krangler som gjør oss begge vondt... Føler meg som den hurpa / drittkjæresten for tiden, føler nesten jeg trenger å "gjøre opp for meg"...!

Anonymous poster hash: fae3e...3f9

[AnonymBruker]

Her høres det ut som at du sliter med noe personlig, og ikke at det nødvendigvis er noe galt med kjæresten din. Du lar dine egne problemer gå ut over han, noe som er nok så vanlig med de som står deg nærmest. Sliter du med noe psykisk, traumer fra fortiden eller stress, sinne, depresjon, angst, adhd, personlighetsforstyrrelse?

Jeg har vært som deg med min samboer de første årene vi var sammen, fordi jeg har vokst opp i et hjem med to foreldre som var helt forferdelig med hverandre. De som skulle være forbildene til oss ungene var voldelige med hverandre, kontrollerende, sjalu, aggressiv, eiesyk, uærlige etc. Selv om de bare var sånn mot hverandre og ikke mot oss barna forsto de ikke selv hvor skadelig det var. I voksen alder merker jeg hvor miljøskadet det gjorde meg å vokse opp med dem og når jeg ble sammen med mannen min ble det til at mye av de negative tingene fra foreldrene mine blomstret opp. Det var som om en annen person tok over meg når dette sinnet kom over meg, og jeg angret alltid etterpå over tingene jeg sa eller når jeg oppførte meg kontrollerende o.l. Selvinnsikten var heldigvis det som reddet oss for jeg innså raskt at jeg trengte hjelp til å bearbeide sinnet og mine personlige problemer.

Anonymous poster hash: 56027...b55

[Strikkemamma]

Er det du som hadde den andre tråden om at du mistenkte kjæresten di for å være utro på jobben med kollegaen sin?

[AnonymBruker]

Her høres det ut som at du sliter med noe personlig, og ikke at det nødvendigvis er noe galt med kjæresten din. Du lar dine egne problemer gå ut over han, noe som er nok så vanlig med de som står deg nærmest. Sliter du med noe psykisk, traumer fra fortiden eller stress, sinne, depresjon, angst, adhd, personlighetsforstyrrelse?

Jeg har vært som deg med min samboer de første årene vi var sammen, fordi jeg har vokst opp i et hjem med to foreldre som var helt forferdelig med hverandre. De som skulle være forbildene til oss ungene var voldelige med hverandre, kontrollerende, sjalu, aggressiv, eiesyk, uærlige etc. Selv om de bare var sånn mot hverandre og ikke mot oss barna forsto de ikke selv hvor skadelig det var. I voksen alder merker jeg hvor miljøskadet det gjorde meg å vokse opp med dem og når jeg ble sammen med mannen min ble det til at mye av de negative tingene fra foreldrene mine blomstret opp. Det var som om en annen person tok over meg når dette sinnet kom over meg, og jeg angret alltid etterpå over tingene jeg sa eller når jeg oppførte meg kontrollerende o.l. Selvinnsikten var heldigvis det som reddet oss for jeg innså raskt at jeg trengte hjelp til å bearbeide sinnet og mine personlige problemer.

Anonymous poster hash: 56027...b55

Tusen takk for godt svar. Er ikke godt å høre om hvordan du har hatt det, jeg har nemlig hatt en vanskelig oppvekst. Har hatt en mor som har vært psykisk syk (Var mor for min egen mor) og hun var sammen med stefaren min, som var en psykisk voldelig og til slutt fysisk voldelig drittsekk (Havnet i fosterhjem i 15 års alder pga. dette).

Ofte sier jeg også i kranglene våre "Du bryr deg ikke om meg...!" og kommer ofte med dumme eksempler på hvorfor jeg ikke føler at han bryr seg så mye om meg som han sier, og jeg skjønner godt hvor dette kommer fra, det kommer fra en følelse av omsorgssvikt i min egen oppvekst...

Bør jeg oppsøke psykolog, eventuelt noe lignende for å få hjelp?

Vil gjøre alt jeg kan for å skjerpe meg på disse områdene, for det er tross alt jeg som legger mine problemer på han...

Jeg har noen symtomer på bipolaritet, og kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg har sinne problemer (Sier utrolig mye frekt å respektløs når jeg først blir rasende...)

Er det du som hadde den andre tråden om at du mistenkte kjæresten di for å være utro på jobben med kollegaen sin?

Niks

- Trådstarter

Anonymous poster hash: fae3e...3f9

[mrrte]

Tror det er viktig at du forteller kjæresten din at du har en vond følelse i deg over å vite at du har startet mange unødvendige krangler. Fortell hvor mye han betyr for deg, og ikke minst; vis det også!

Kjæresten min liker veldig godt at jeg overrasker med god mat, masserer skuldrene hans, lener meg inntil han, kose litt med han før vi sovner.. bare helt vanlige ting som gjør at man føler seg sett, verdifull og elsket

[Binta Ba]

Først; be om unnskyldning, og fortell hva du har innsett.

Deretter; innse at du må velge dine kamper med omhu.

Jeg var sånn før selv, og det er hardt å innrømme det, og se de feilene man gjør.

Om han f.eks er en jævel på å slenge sokkene på gulvet hver dag når han kommer hjem, ta på nye dagen etter, og la de ligge...er det verdt å KRANGLE over? Nei, det koster ham ikke mange kaloriene å plukke de opp, men det koster DEG langt mer energi å lage en krangel over det.

Det er de småtingene som tar energi når det blåses ut av proposjoner. Finn ut hva som er essensielt for deg i forholdet, hva kan du leve med, og ikke. Ikke krangle om småting. Si ifra når noe plager deg, men ikke krangle om det. Stor forskjell...

Det er en lang prosess, og det tok meg ca 6mnd å bli "helt fin", dvs; slik jeg er idag.

Lykke til