Hadde dere holdt ut med han (kjæresten min)?

[AnonymBruker]

Noen ganger blir jeg så lei hele forholdet vårt at jeg har så lyst å bare gjøre det slutt. Men så har vi en datter som jeg selvfølgelig tenker på alt oppi dette.

Vi har et bra forhold sånn egentlig. Vi er som "salt og pepper" eller "blomsten og bien". Men når det kommer til datteren vår er det jeg som gjør så og si ALT. Står opp om natta, skifter bleier, mater, leker, koker flasker, o.l. Spør jeg f.eks om han kan skifte bleie, da får jeg som svar at "Det er sikkert bæsje bleie.. Kan ikke du ta den, så kiler jeg deg på ryggen i natt?", noe jeg ikke går på lengre da dette bare er tull. Og da har han noe annet å skylde på, jo at han brekker seg. Han har alltid noe å skylde på, enten så må han på do, skal plutselig lage mat, skal ta seg en røyk, o.l. Men når vi er på besøk eller har besøk da er han den super pappaen.. Han jobber jo, men synes fortsatt han også skal hjelpe til - Synes ikke mammaen skal gjøre alt bare fordi hun går hjemme med barnet.. Begge har jo "jobbet" like mye til han kommer hjem (Jada, kommer jo selvfølgelig an på om han måtte jobbe overtid, osv). Og jeg må alltid være den som må vente om det er noe jeg vil eller skal, mens om han vil noe\skal noe så skal det skje med engang.. Hver dag etter jobb ligger han å ser på tv.. Spør jeg han om noe mens han ser på tv (som oftest er noe han har tatt opp) så får jeg bare beskjed at "Nå ser jeg på dette, så nå kan du gå", han kan jo bare ta på PAUSE.. Rettere sagt alt har han en jævla unnskylding til! Hodet mitt eksploderer snart.. Jeg har ofte en "stemme" i hodet som sier at jeg får det så mye bedre om jeg flytter for meg selv, jeg kommer til å føle meg fri i forhold til det jeg gjør nå. Men så vil jeg jo også at dette skal gå.. Hver gang vi har diskutert om dette har han jo blitt redd for å miste meg og gjort masse uten ett piip, men det varer jo selvfølgelig ikke lenge. Jeg hadde tenkt til å begynne å trene i februar men det kan jeg visst bare drite i ifølge kjæresten...

*Glemte plutselig alt jeg skulle skrive*

Anonymous poster hash: bbfb4...dbf

[mara2012]

Høres litt ut som ett klassisk dilemma for nybakte foreldre. Man har ikke diskutert rillene godt nok, og eneste løsning er KOMMUNIKASJON! Med mindre han er hjernedød eller har språkvansker, skulle det ikke være så vanskelig å forstå problemet ditt. Ting må deles, avtales og planlegges. All frihet forsvinner når man får barn, men man må prøve å samarbeide likevel så begge to kan få noe goder innimellom. At far jobber og mor er hjemme, betyr ikke at far er fritatt barneansvar når han kommer hjem. Dere er like slitne, men mange menn forstår fortsatt ikke hilket ansvar det innebærer å gå hjemme med ett barn. Eksen min stilte i samme kategori som din, bare at han tilhørte gruppen "språkvansker" som gjorde at han ikke forsto min side av saken. Jeg er nå singel.

[Hecubaa]

Han høres uansvarlig og umoden ut!

Verken drømmemann eller drømmepappa sånn du fremstiller han..

[Vasilisa]

Hvor gamle er dere..?

[AnonymBruker]

Kan ikke si vi er så nybakte foreldre altså, barnet er snart ett år..

Hvor gamle er dere..?

Hva har vel det med saken å gjøre?

Anonymous poster hash: bbfb4...dbf

[Vasilisa]

Kan ikke si vi er så nybakte foreldre altså, barnet er snart ett år..

Hva har vel det med saken å gjøre?

Anonymous poster hash: bbfb4...dbf

Wow. Sorry at jeg spurte

[Pixxie]

Det handler om modenhet tydligvis...alder har mye å si når man skal komme med råd, er du ikke ute etter råd gjerne?

[AnonymBruker]

Kan ikke si vi er så nybakte foreldre altså, barnet er snart ett år..

Hva har vel det med saken å gjøre?

Anonymous poster hash: bbfb4...dbf

Har masse med saken å gjøre, men om du ikke vil ha hjelp eller råd, så suit yourself

Anonymous poster hash: a97f5...561

[Kuleku]

Nei, en sånn mann hadde jeg aldri holdt ut med! Han høres utrolig umoden og usjarmerende ut. Skulle jo tro han levde på 50-tallet :-(

Endret 22. januar 2014 av Kuleku

[AnonymBruker]

Eks samboeren min er sånn. Var jeg heldig kunne han hjelpe meg å få vogna opp trappa i 3.etasje. Ellers gjorde han svært lite. Når vi kom hjem etter trilletur,satt han seg gjerne inne på soverommet med pcen så var jeg alene med jenta vår i resten av leiligheten. Han dro på besøk og kom tilbake etter hun hadde lagt seg.

Han lovte gull og grønne skoger når vi fikk vårt eget barn. gledet seg under graviditeten..Men nei sånn ble det ikke. Glad jeg er alene nå.

Anonymous poster hash: 84651...18c

[AnonymBruker]

Hadde IKKE godtatt noe sånt. Krev parterapi.

Anonymous poster hash: 30296...758

[AnonymBruker]

Noen ganger blir jeg så lei hele forholdet vårt at jeg har så lyst å bare gjøre det slutt. Men så har vi en datter som jeg selvfølgelig tenker på alt oppi dette.

Vi har et bra forhold sånn egentlig. Vi er som "salt og pepper" eller "blomsten og bien". Men når det kommer til datteren vår er det jeg som gjør så og si ALT. Står opp om natta, skifter bleier, mater, leker, koker flasker, o.l. Spør jeg f.eks om han kan skifte bleie, da får jeg som svar at "Det er sikkert bæsje bleie.. Kan ikke du ta den, så kiler jeg deg på ryggen i natt?", noe jeg ikke går på lengre da dette bare er tull. Og da har han noe annet å skylde på, jo at han brekker seg. Han har alltid noe å skylde på, enten så må han på do, skal plutselig lage mat, skal ta seg en røyk, o.l. Men når vi er på besøk eller har besøk da er han den super pappaen.. Han jobber jo, men synes fortsatt han også skal hjelpe til - Synes ikke mammaen skal gjøre alt bare fordi hun går hjemme med barnet.. Begge har jo "jobbet" like mye til han kommer hjem (Jada, kommer jo selvfølgelig an på om han måtte jobbe overtid, osv). Og jeg må alltid være den som må vente om det er noe jeg vil eller skal, mens om han vil noe\skal noe så skal det skje med engang.. Hver dag etter jobb ligger han å ser på tv.. Spør jeg han om noe mens han ser på tv (som oftest er noe han har tatt opp) så får jeg bare beskjed at "Nå ser jeg på dette, så nå kan du gå", han kan jo bare ta på PAUSE.. Rettere sagt alt har han en jævla unnskylding til! Hodet mitt eksploderer snart.. Jeg har ofte en "stemme" i hodet som sier at jeg får det så mye bedre om jeg flytter for meg selv, jeg kommer til å føle meg fri i forhold til det jeg gjør nå. Men så vil jeg jo også at dette skal gå.. Hver gang vi har diskutert om dette har han jo blitt redd for å miste meg og gjort masse uten ett piip, men det varer jo selvfølgelig ikke lenge. Jeg hadde tenkt til å begynne å trene i februar men det kan jeg visst bare drite i ifølge kjæresten...

*Glemte plutselig alt jeg skulle skrive*

Anonymous poster hash: bbfb4...dbf

Du går jo hjemme, da blir det helt riktig jobben din - fordelt utover hele dagen. Så mesteparten med barn og hus må nesten du ta når du er hjemmeværende. Men er han ikke interessert i ungen når du kommer hjem?

Men det er dårlig gjort å ikke gjøre noe som helst uten publikum, og nekte deg å trene. Dere er nødt til å snakke sammen, og du må spørre han direkte hva han forventer at du skal gjøre fra dag til dag. Når du har det klart hva han forventer så kan du ta beslutningen om å gå eller ikke, eller stille solide motkrav.

Men en slik frekkhet som han utviser er det ingen unnskyldning for.

Anonymous poster hash: 92df7...611

[AnonymBruker]

Jeg vurderer deg som ung. Har ikke sett samboeren din har skrevet noe, så kan vel tenkes dere er ganske lik i alder?

Du skriver at dere har gjort like mye , selv om du er hjemme. Jeg har hatt småunger selv. Nei, du har mulighet til å legge deg nedpå. Du holder ikke på i et kjør.

Dere har ikke planlagt godt nok. Dere mangler kommunikasjon.

Jeg hadde småbarn før det ble så gode ordninger med permisjon. Jeg hadde tre mnd svangerskapspermisjon. Etter det, var det rett i jobb.

Vi rakk alt før i tiden også. far hadde ikke rett på en fridag.

Nå ble det slik at bedriften min ble nedlagt, dagmamma flyttet. Så da bestemte vi oss, for at jeg skulle være hjemme til ungen var nesten 1 år. Han var på jobb hver dag. Jeg fikk fri hver lørdag, og søndag, da tok han ungen.

Anonymous poster hash: d0302...d13