Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse - Hva nå?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse etter halvannet år i behandling. Helt i starten fikk jeg en komplekst PTSD diagnose som har vært veldig treffende og riktig.

Denne emosjonelle ustabiliteten har jeg selv ønsket å bli utredet for, og etter en utredning på personlighetstyper fikk jeg satt denne diagnosen. Jeg angrer!! Jeg vet hvor stigmatiserende diagnosen er, og alt som er "typisk" for "sånne som oss". Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle og hvordan jeg skal reagere. Jeg har lyst til å hyle og skrike, gråte bitre tårer og be om hjelp om hverandre. Alt er helt kaos!!

Jeg har hatt mange impulser om å selvskade meg og om at jeg ikke fortjener å leve lenger osv osv.. Helt frem til nå har jeg følt at jeg selv har måtte stå til ansvar for disse handlingene/impulsene. Nå føler jeg at jeg har "rett" til å mislykkes i dette da det er klare symptomer på diagnosen.. Det er på en måte blitt legalisert, og jeg har ikke lengre rett til å føle meg verdiløs eller til bry, for det er normalt for min diagnose..

Min behandler prøver å fortelle meg at jeg ikke er diagnosen min, men jeg klarer ikke å gi slipp på disse tankene.. De kverner rundt som mark, absolutt HELE tiden.

Trenger noen tips til å sortere tanker og følelser her..?!

PS: har over flere år vært utsatt for seksuell misbruk, men dette er noe som har begynt før det. Jeg trodde traumene var det som gjorde at jeg trengte terapi, men nå har jeg forstått at traumene er et resultat av personlighetsforstyrrelsen... :-(

Anonymous poster hash: e1fa2...a95

[Gjest Blomst83]

Hei,

Jeg har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse etter halvannet år i behandling. Helt i starten fikk jeg en komplekst PTSD diagnose som har vært veldig treffende og riktig.

Denne emosjonelle ustabiliteten har jeg selv ønsket å bli utredet for, og etter en utredning på personlighetstyper fikk jeg satt denne diagnosen. Jeg angrer!! Jeg vet hvor stigmatiserende diagnosen er, og alt som er "typisk" for "sånne som oss". Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle og hvordan jeg skal reagere. Jeg har lyst til å hyle og skrike, gråte bitre tårer og be om hjelp om hverandre. Alt er helt kaos!!

Jeg har hatt mange impulser om å selvskade meg og om at jeg ikke fortjener å leve lenger osv osv.. Helt frem til nå har jeg følt at jeg selv har måtte stå til ansvar for disse handlingene/impulsene. Nå føler jeg at jeg har "rett" til å mislykkes i dette da det er klare symptomer på diagnosen.. Det er på en måte blitt legalisert, og jeg har ikke lengre rett til å føle meg verdiløs eller til bry, for det er normalt for min diagnose..

Min behandler prøver å fortelle meg at jeg ikke er diagnosen min, men jeg klarer ikke å gi slipp på disse tankene.. De kverner rundt som mark, absolutt HELE tiden.

Trenger noen tips til å sortere tanker og følelser her..?!

PS: har over flere år vært utsatt for seksuell misbruk, men dette er noe som har begynt før det. Jeg trodde traumene var det som gjorde at jeg trengte terapi, men nå har jeg forstått at traumene er et resultat av personlighetsforstyrrelsen... :-(

Anonymous poster hash: e1fa2...a95

Traumer er jo noe man får etter å ha opplevd noe grusomt.En pf er jo ikke skyld i evt traumer han har med seg her i livet. Altså hvis du leser om den personlighetsforstyrrelsen,eller alle de andre for den saks skyld så er jo ikke traumer oppført som et symptom.

[AnonymBruker]

Traumer er jo noe man får etter å ha opplevd noe grusomt.En pf er jo ikke skyld i evt traumer han har med seg her i livet. Altså hvis du leser om den personlighetsforstyrrelsen,eller alle de andre for den saks skyld så er jo ikke traumer oppført som et symptom.

TS - ok, litt dårlig formulert den der.. Jeg prøver igjen ☺️

Jeg har i halvannet år gått i behandling for traumene mine som utgangspunkt. Det jeg nå har forstått er at pf ligger bak og kanskje er grunnen til at jeg oppsøkte den type mennesker som er skyld i traumene i første omgang. Altså er overgrepene blitt en måte for meg å regulere noen følelser som kan knyttes til pf. Ble det litt klarere nå? :-)

Anonymous poster hash: e1fa2...a95

[Gjest Blomst83]

TS - ok, litt dårlig formulert den der.. Jeg prøver igjen ☺️

Jeg har i halvannet år gått i behandling for traumene mine som utgangspunkt. Det jeg nå har forstått er at pf ligger bak og kanskje er grunnen til at jeg oppsøkte den type mennesker som er skyld i traumene i første omgang. Altså er overgrepene blitt en måte for meg å regulere noen følelser som kan knyttes til pf. Ble det litt klarere nå? :-)

Anonymous poster hash: e1fa2...a95

Ja da skjønner jeg.Var ikke meningen å "kritisere",.men det hang ikke helt på greip det du skrev først.

[xfce123]

PS: har over flere år vært utsatt for seksuell misbruk, men dette er noe som har begynt før det. Jeg trodde traumene var det som gjorde at jeg trengte terapi, men nå har jeg forstått at traumene er et resultat av personlighetsforstyrrelsen... :-(

Anonymous poster hash: e1fa2...a95

Her har du misforstått noe vesentlig. Personlighetsforstyrrelse er en merkelapp uten god forklaring på hvorfor. Hvorfor skulle ikke seksuelt misbruk begunstige at du ikke klarer å bestemme deg for hvordan du vil møte verden?

[AnonymBruker]

Jeg har selv den diagnosen. Jeg har kroniske selvmordstanker, men har stått i mot fristelsen til å selvskade. Det er ikke alltid man selvskader selv om man er suicidal. Og man kan selvskade selv om man ikke ønsker å dø. Uansett bør man bli tatt på alvor. Man kan være veldig ulike, selv om man har samme diagnose. Derfor burde man ikke stemples og stigmatiseres, som enkelte i omgivelsene kan gjøre. Man har ikke nødvendigvis alle symptomene (det er ni kriterier og det holder å ha fem av dem for å få diagnosen), men kanskje veldig sterkt noen få av dem.

Det er absolutt mulig å jobbe med de trekkene man sliter med, sånn at man kan få et bedre liv.

Jeg vet ikke om dette var til noen hjelp, men håper du får god hjelp i alle fall.

Anonymous poster hash: 676be...d15

[AnonymBruker]

Mange av symptomene på EUPF kan være en del av PTSDen du allerede har fått diagnostisert. Jeg vet om flere med PTSD som har vært feildiagnostisert med EUPF, inkludert meg selv.

Anonymous poster hash: e1e21...4b2

[Gjest Blomst83]

Mange av symptomene på EUPF kan være en del av PTSDen du allerede har fått diagnostisert. Jeg vet om flere med PTSD som har vært feildiagnostisert med EUPF, inkludert meg selv.

Anonymous poster hash: e1e21...4b2

Og meg.Til tross for at jeg allerede hadde diagnosen PTSD.

[AnonymBruker]

Mange av symptomene på EUPF kan være en del av PTSDen du allerede har fått diagnostisert. Jeg vet om flere med PTSD som har vært feildiagnostisert med EUPF, inkludert meg selv. Anonymous poster hash: e1e21...4b2

Eller man kan ha begge deler. Mange med EUPF har traumer.

Anonymous poster hash: 676be...d15

[AnonymBruker]

Jeg tror nok dessverre at jeg nok har begge diagnosene. Litt av problemet her tror jeg er at jeg ser meg veldig møtt i speilet! Jeg er nødt til å stikke fingeren i jorden, for det er så enormt treffende også har det vært godt å "skylde på" traumene på en måte.

For meg er det hele helt uvirkelig foreløpig! Jeg har et godt team rundt meg, men er i ferd med å innse at jeg ikke kan gjøre dette for noen andre enn meg selv. Og det er skummelt da jeg ikke egentlig vet om jeg vil!!

Jeg har planlagte innleggelser, en psykologspesialist, en psykomotorisk fysioterapaut, et team på fem personer, inkl en overlege/psykiater og psyk sykepleiere, på døgnenheten, en mestringsplan jeg eller noen rundt meg kan løse ut og en fastlege som stiller opp!! Jeg føler at alt er opp til meg, og at det er mitt ansvar å bli bedre, hver dag!! Og jeg vet ikke om jeg ønsker det ansvaret, kan ikke huske å ha godtatt det...

Det er så enormt forvirrende og jeg er rett og slett skikkelig fortvilet!!

Anonymous poster hash: e1fa2...a95

[AnonymBruker]

Og meg.Til tross for at jeg allerede hadde diagnosen PTSD.

Det hadde jeg også.

Eller man kan ha begge deler. Mange med EUPF har traumer.

Anonymous poster hash: 676be...d15

Det er selvsagt også et alternativ.

Anonymous poster hash: e1e21...4b2

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har et godt team rundt deg! Ønsker deg god bedring! Det er fullt mulig å bli bedre

Anonymous poster hash: 676be...d15

[Troms_92]

Hei,

Jeg har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse etter halvannet år i behandling. Helt i starten fikk jeg en komplekst PTSD diagnose som har vært veldig treffende og riktig.

Denne emosjonelle ustabiliteten har jeg selv ønsket å bli utredet for, og etter en utredning på personlighetstyper fikk jeg satt denne diagnosen. Jeg angrer!! Jeg vet hvor stigmatiserende diagnosen er, og alt som er "typisk" for "sånne som oss". Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle og hvordan jeg skal reagere. Jeg har lyst til å hyle og skrike, gråte bitre tårer og be om hjelp om hverandre. Alt er helt kaos!!

Jeg har hatt mange impulser om å selvskade meg og om at jeg ikke fortjener å leve lenger osv osv.. Helt frem til nå har jeg følt at jeg selv har måtte stå til ansvar for disse handlingene/impulsene. Nå føler jeg at jeg har "rett" til å mislykkes i dette da det er klare symptomer på diagnosen.. Det er på en måte blitt legalisert, og jeg har ikke lengre rett til å føle meg verdiløs eller til bry, for det er normalt for min diagnose..

Min behandler prøver å fortelle meg at jeg ikke er diagnosen min, men jeg klarer ikke å gi slipp på disse tankene.. De kverner rundt som mark, absolutt HELE tiden.

Trenger noen tips til å sortere tanker og følelser her..?!

PS: har over flere år vært utsatt for seksuell misbruk, men dette er noe som har begynt før det. Jeg trodde traumene var det som gjorde at jeg trengte terapi, men nå har jeg forstått at traumene er et resultat av personlighetsforstyrrelsen... :-(

Anonymous poster hash: e1fa2...a95

Jeg ble diagnotisert med dette for ca fire år siden og har gått i terapi siden den gang.

Det kan gå opptil 2-3 år før man klarer å forstå hvordan man skal håndtere det. Sånn var det ihvertfall med meg. Alt psykologen sa, var bare teit og jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle sitte å høre på sånt, for det mente jeg ikke hjalp. Nå så har han rett i alt. Men man må tenke på èn ting; Å få en navngitt diagnose, kan gjøre at det blir vanskeligere å gjøre noe med. For det er skummelt å høre og man sitter leeeeeenge og tenker ¨Det er den jeg er! En syk person!¨

Det som er det værste og vanskeligste er å få de rundt, til å forstå det og godta det. Og det er vanskelig. Men det ALLER VIKTIGSTE er å godta det selv! Jeg var altfor opptatt ved å få andre til å godta det, at jeg glemte det selv. Så nå, etter snart 4 år, sitter jeg å sliter.

Det er så mye følelser og tanker at det ender opp med å sitte å føle at NÅ blir jeg gæren, jeg er syk i hodet, hvorfor er jeg her, hvorfor skal noen måtte lide fordi jeg er syk, kommer jeg noengang til å klare det, skal jeg sitte sånn her for alltid?

Jeg har vært i to forhold(er i det andre nå) hvor ingen av dem skjønner det. Og det er ekstremt vondt. Blir avfeid og bare kalt psykopat og syk i huet. JA, jeg er syk i hodet.. Jeg er jo det. Men jeg kan ikke noe for det og jeg ønsker jo ikke å la det gå utover noen andre. Jeg har en sønn på snart 5 år og det har vært helt sinnsykt vanskelig, men heldigvis har jeg en mamma som stiller opp uansett... Barnefaren derimot! Han var utro og voldelig. Allikevel, ble jeg rett og slett psykotisk da han hele tiden skulle gå fra meg. Jeg ble desperat og følte jeg skulle dø..

Dette er jo ett av symptomene. Redd for å bli forlatt... Jeg kunne ligge på gulvet og vri meg for å prøve å komme vekk fra smertene.. Heldigvis `en dag, klarte jeg og bare drite i det. Etter 4 år med konstant smerte og paranoia...

Kan si det samme i dette forholdet. Ingen forståelse... Håper dette får deg til å ikke føle deg alene. For det har jeg gjort hele veien. Fortsett i terapi og etterhvert finner du løsninger på å takle det. Men ikke forvent alt for mye. Det kommer alltid til å komme tilbakefall. Men da er du mer erfaren og vet hva du må gjøre

[AnonymBruker]

Traumer er jo noe man får etter å ha opplevd noe grusomt.En pf er jo ikke skyld i evt traumer han har med seg her i livet. Altså hvis du leser om den personlighetsforstyrrelsen,eller alle de andre for den saks skyld så er jo ikke traumer oppført som et symptom.

Om man har EUPF kan man utsette seg for seksuelle relasjoner som kan bli traumatiske pga impulsiviteten og at man angrer i ettertid. Man havner i situasjoner som en uten personlighetsfortyrrelsen ikke ville gjort. Og det kan gi traumer.

Ellers er det behandling å få for denne lidelsen på større sykehus i Norge. Detfinnes spesialavdelinger for personlighetsfortyrrelser der man kan få en kombinasjon av gruppe og individualterapi. Har selv god erfaring med dette.

Ellers vil jeg presisere at vi med emsosjonelt ustabil pf kan være svært ulike. Det er ikke en homogen og ensartet gruppe. Noen sliter med selvmordstanker, noen med sinne, andre med imoulsivitet (eller flere av tingene samtidig). Det er ni kriterier, og de fleste har ikke alle. Man må ha minst fem av dem. Men de varierer fra person til person, også i forhold til hvilket kriterie som er det mest alvorlige hos den enkelte.

Ikke skam deg. Det er ikke din feil at du har utviklet en personlighetsfortyrrelse. Det er en kombinasjon av gener og miljø. La det heller bli en mulighet til å utvikle deg og få en innsikt som ikke er alle friske mennesker forunt.

Anonymous poster hash: 676be...d15

[Troms_92]

Jeg scoret på alt. Både impulsiv og borderline. Det var ganske heavy å se og jeg knakk fullstendig. Jeg var virkelig syk, ikke unormal og jeg var ikke den jeg trodde jeg var. Fikk fullstendig identitets forstyrrelse og det sitter jeg med enda. Jeg kan på dårlige dager repetere alle symptomene og tenke at DETTE er den jeg er. Men på gode dager, ser jeg at jeg er en god person med masse positivt å bidra med.

Men tanken på å lure på om jeg noengang kan leve normalt, er der hele tiden. Jeg kan ikke jobbe. Ikke gå på skole heller. Og jeg verker etter det. Jeg vil ikke være hjemme, samtidig så har jeg prøvd så mange ganger, men det kræsjer hver gang.

Hvor lenge har dere visst om det og hva slags behandling får dere?

[AnonymBruker]

Jeg tror nok dessverre at jeg nok har begge diagnosene. Litt av problemet her tror jeg er at jeg ser meg veldig møtt i speilet! Jeg er nødt til å stikke fingeren i jorden, for det er så enormt treffende også har det vært godt å "skylde på" traumene på en måte.

For meg er det hele helt uvirkelig foreløpig! Jeg har et godt team rundt meg, men er i ferd med å innse at jeg ikke kan gjøre dette for noen andre enn meg selv. Og det er skummelt da jeg ikke egentlig vet om jeg vil!!

Jeg har planlagte innleggelser, en psykologspesialist, en psykomotorisk fysioterapaut, et team på fem personer, inkl en overlege/psykiater og psyk sykepleiere, på døgnenheten, en mestringsplan jeg eller noen rundt meg kan løse ut og en fastlege som stiller opp!! Jeg føler at alt er opp til meg, og at det er mitt ansvar å bli bedre, hver dag!! Og jeg vet ikke om jeg ønsker det ansvaret, kan ikke huske å ha godtatt det...

Det er så enormt forvirrende og jeg er rett og slett skikkelig fortvilet!!

Anonymous poster hash: e1fa2...a95

Det finnes ingen andre enn deg selv som kan hjelpe deg til å bli bedre. Hadde det finnes en mirakelkur så ville ingen slite lenger. Dette ansvaret klarer du og må du ta selv. Dette går bra TS!

Anonymous poster hash: c12c0...e3d

[AnonymBruker]

Det finnes ingen andre enn deg selv som kan hjelpe deg til å bli bedre. Hadde det finnes en mirakelkur så ville ingen slite lenger. Dette ansvaret klarer du og må du ta selv. Dette går bra TS! Anonymous poster hash: c12c0...e3d

Også kan man få profesjonell hjelp i tillegg. De kan hjelpe ganske godt, de også. Det er ikke bare å bli bra av seg selv med EUPF. Man trenger oftest terapi over flere år. Ikke alle blir bra, men de fleste blir bedre, og kan leve et greit liv til tross for personlighetsforstyrrelsen.

Troms 92, et tips er å søke til en spesialavdeling for folk med EUPF, dersom det finnes der du bor.

Anonymous poster hash: 676be...d15