Jeg sa jeg vurderte samlivsbrudd...

[AnonymBruker]

For 2 kvelder siden hadde min mann noe veldig viktig å prate med meg om. Han var sikker på at noe var i gjerdet, og at jeg kanskje hadde funnet meg en annen. Han hadde observert at jeg over en periode på flere måneder hadde vært lite kjærlig, hatt dårlig sexlyst og var generelt trist. Jeg ble nødt å fortelle ham at det ikke handlet om en annen, men at jeg den siste tiden faktisk har vurdert samlivsbrudd. Kanskje ikke noe permanent, men at man hadde prøvd å bo fra hverandre en stund. Dette kom visst ut av det blå for han. Han sa innledningsvis at han ville forstått det om det var en annen. Nå skulle jeg nesten ønske det var så enkelt. Grunnen til at jeg tror jeg vil ut av dette, er rett og slett fordi mine følelser for ham har kjølnet veldig i løpet av de siste årene. Min man har med årene blitt sykere (bipolar lidelse og affektiv schizofreni), og medisinene han tar gjør ham rett og slett til en helt annen. Han er alltid trøtt og sliten, lite energier, alt som kan utsettes eller unngås å gjøre, er måten å gjøre det på, og han takler så og si aldri å passe sønnen vår alene. Gutten blir alltid levert til min svigermor etter noen timer, og det eneste som interesserer min mann er programmering på PC. Han hjelper aldri til med dagligdagse gjøremål uten å ha blitt maset ihjel først. På grunn av hans søvnproblemer, sover vi omtrent aldri vedsiden av hverandre heller.

Jeg fortalte altså disse tankene til min mann (dette med samlivsbruddet; alt det andre er han allerede klar over), og han reagerte svært rolig. Jeg var innstilt på å prate om alt, absolutt alt denne kvelden. Kanskje finne løsninger, høre hans synspunkter. Istedet satte han seg i bilen og reiste 4 timer unna til sin (beste)venninne. Han mente han trengte tid til å sortere tankene, fordøye dette og prate med henne om det.

Jeg føler det så utrolig leit! Han vil heller snakke med henne, enn å faktisk bruke tiden her og finne ut av ting! Har jeg rett til å bli opprørt her, eller er jeg bare teit nå? Jeg synes dette er helt grusomt selv også, og han tar ikke telefonen når jeg ringer, og svarer ikke på mine meldinger. Her skal altså jeg være; passe på vår felles sønn og være så sterk jeg bare kan, mens han er bortreist på ubestemt tid...

Anonymous poster hash: 29675...561

[Pixxie]

Veldig spesielt! Har jeg lov til å mene at hele oppførselen hans virker veldig egoistisk? Både i forhold til sønnen deres og hvordan han takler konfrontasjonen.

Kan umulig være enkelt å leve med en som har en slik diagnose, vertfall når det har ført til at du trekker deg bort og mister følelser. Du får vel bare håpe at han tar til vett og kommer tilbake for å diskutere dette sammen med deg.

Har selv vært i et forhold der følelsene visnet bort, og da jeg til slutt bestemte meg for å ende det kom det også som et sjokk på han. Men vi er forskjellige, og forventer forskjellige ting i forholdet. Jeg valgte å gå og heller finne den rette for meg, for selv om han var det en periode føltes det utrolig godt å være ferdig med forholdet!

[AnonymBruker]

TS her.

Jo, jeg er enig. Jeg synes også oppførselen er nokså egoistisk, men nå kan det hende at det er bitterheten i meg som snakker. Og jeg er i grunn vandt med at han trenger sin egentid. Han er liksom bare den typen. Men akkurat nå; akkurat nå hadde vi virkelig trengt å få pratet ut...

Jeg fikk pratet litt med ham på telefonen tidligere i kveld, og jeg skjønner på ham at han er sint. Sint fordi jeg ikke hadde kommet til ham med mine tanker tidligere. Jeg kan forstå det, samtidig som jeg tenker at det var jo ok at de kom nå. Det er jo ikke akkurat som at jeg har sagt at dette SKAL vi. Det er åpent for bearbeiding, og temaet er liksom bare lagt på bordet... Han prater allerede som om at det ikke er noe å diskutere... Det er så leit. Jeg hørte det på stemmen hans at han virkelig ikke hadde det bra nå. Han ymtet innpå at det kanskje blir en ny innleggelse. Aff... Det blir på en måte min feil!

Hører gjerne fra andre her som har levd/lever med en psykisk syk partner. Setter pris på andres tanker og innspill...

Anonymous poster hash: 29675...561

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor mange kvinner mener mannen skal bli for å snakke ut, når de nettopp har tråkket på hjertet hans. For meg virker det helt naturlig at han vil bort. Og det at han besøkte bestevenninna si, er jo bare positivt, så slipper han å være alene med disse tankene. Spesielt ettersom han er syk fra før.

Når det er sagt, så beskriver du en vanskelig situasjon. Det letteste hadde selvsagt vært å gå, for det vil nok kreve mye jobb i forhold til dette forholdet.

Anonymous poster hash: a8e23...673

[AnonymBruker]

Kan dere få noe støtte hos et ressurssenter eller lignende for bipolar/schizofreni?

Anonymous poster hash: 3c971...912

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg skjønner ikke hvorfor mange kvinner mener mannen skal bli for å snakke ut, når de nettopp har tråkket på hjertet hans. For meg virker det helt naturlig at han vil bort. Og det at han besøkte bestevenninna si, er jo bare positivt, så slipper han å være alene med disse tankene. Spesielt ettersom han er syk fra før.

Når det er sagt, så beskriver du en vanskelig situasjon. Det letteste hadde selvsagt vært å gå, for det vil nok kreve mye jobb i forhold til dette forholdet.

Anonymous poster hash: a8e23...673

Ja, jeg forstår at noen kanskje bare vil reise bort og klarne hodet. Men i dagevis? Uten å gi et vink på om/når man kommer hjem igjen? Han har en sønn her, og en jobb han bare har reist i fra...

Kan dere få noe støtte hos et ressurssenter eller lignende for bipolar/schizofreni?

Anonymous poster hash: 3c971...912

Tja, det eksisterer allerede et godt sikkerhetsnett rundt ham, og de gir fin hjelp i en krisesituasjon. -Men nå har jo dette begynt å dreie seg om selve samlivet og forholdet vårt, og da er jeg nok litt usikker på om disse instansene kan hjelpe oss...

Anonymous poster hash: 29675...561

[AnonymBruker]

Jeg håper virkelig ikke at du unnskylder alt han gjør pga hans diagnoser! Selv mennesker med diagnoser greier å forstå at de må bli og snakke med kona.

Anonymous poster hash: bded5...447

[AnonymBruker]

Jeg håper virkelig ikke at du unnskylder alt han gjør pga hans diagnoser! Selv mennesker med diagnoser greier å forstå at de må bli og snakke med kona.

Anonymous poster hash: bded5...447

Dette er litt av problemet... Ofte er det slik at jeg ikke forstår om jeg snakker med selve personen han er, eller om det er "sykdommen" jeg snakker med. I dette tilfelle; reiste han herfra som min friske mann, eller som den syke mannen?

Æsj, det ble kanskje vanskelig å forstå?

Han har forresten enda ikke kommet hjem, og gir ingen indikasjon på når, evt...

Anonymous poster hash: 29675...561

[AnonymBruker]

For en kjip situasjon. Mannen din burde absolutt ha blitt igjen å pratet med deg om dette. At han bare stikker av når ting blir tøft vitner om en svak mann vil jeg påstå. Personlig så hadde jeg tatt det som et brudd, jeg hadde ikke taklet at han verken kom hjem eller ikke svarer på meldinger. Dette er utrolig egoistisk, at du skal sitte alene hjemme med barnet deres er urettferdig!

Anonymous poster hash: 8fd44...87d

[AnonymBruker]

TS her. Dytter litt på denne. (Blir jo smårar i all ensomheten, og sjekker denne tråden for flere kommentarer hele tiden ) Hører gjerne fra andre her som har levd/lever med en psykisk syk partner. Setter pris på andres tanker og innspill...

Anonymous poster hash: 29675...561

[AnonymBruker]

Jeg har en bipolar samboer, vært sammen snart seks år. Han kunne gjort det samme. Han er i mine øyne veldig egoistisk, men har lett for å forklare alt med diagnosen sin. I tillegg har han lite ansvarsfølelse når det gjelder hunden vår(hans ønske) og hjemmet. Jeg gjør alt, og jeg er utrolig sliten. Kanskje ikke helt det du var ute etter men jeg svarte for det jeg;)

Anonymous poster hash: ca874...ef0

[AnonymBruker]

Fortsetter her jeg... Tror i min situasjon ikke så mye hadde hjulpet, men min mann ville nok ikke vært borte mer enn en-to dager.. Når forventer du å høre fra han? Uff, føler med deg!

Anonymous poster hash: ca874...ef0

[AnonymBruker]

TS her. Dytter litt på denne. (Blir jo smårar i all ensomheten, og sjekker denne tråden for flere kommentarer hele tiden ) Hører gjerne fra andre her som har levd/lever med en psykisk syk partner. Setter pris på andres tanker og innspill...

Anonymous poster hash: 29675...561

Jeg er en schizofren dame gift med en bipolar mann, skikkelig dream team

Og det å trekke oss tilbake for å tenke over ting er noe vi begge kan finne på, men ikke over flere dager!

Det å leve med noen med en slik lidelse som din mann har er nok utrulig slitsomt, og når han ikke gjør en innsats for å beholde forholdet så skjønner jeg at følelsene dine daler. Du er på en måte blitt en mor for han i forholdet, du tar deg av alt fra vasking, til unger og ikke minst han!

Noe som han ser ut til å ta for gitt fordi det er "stakkars han som er bipolar"... selv som deprimert kan man ta ansvar.

Anonymous poster hash: e7ece...d36

[AnonymBruker]

Han kom hjem i dag. Det gikk både dårlig og bra. Vi fikk pratet et par timer, før han ga uttrykk for at han nå var helt blank, og ville reise ned igjen. Det skulle han, og det måtte jeg bare forstå og akseptere. For første gang i vårt forhold hyler jeg og skriker til ham. Jeg hyler at han må ta ansvar, og at han kan ikke bare slippe alt. Jeg er rasende. Og han blir rasende.

Han skal til å gå ut døra, og jeg plukker opp sekken hans. Jeg tviholder på den. Jeg holder om den som om det var livet det gjaldt. Han prøver å få den med seg, men jeg klarer ikke slippe. Det ender opp med at han drar den med seg med hele meg, med mine ben og armer, knytt rundt denne sekken. Han drar meg over gulvet, ned trammen og i snøen. Det hele er helt vilt og krampaktig. Jeg slipper fremdeles ikke, og han drar meg inn igjen på samme måte, før han holder meg nede til gulvet ved å legge vekten sin over halsen min. Jeg får bare såvidt puste, men likevel slipper jeg ikke.

Han gir seg, stormer ut av huset, setter seg i bilen og kjører. Jeg kaster sekken hans ut i snøen, og faller om i gangen... Heldigvis kom han tilbake etter et par minutter. Han mente at han ikke kunne reise fra situasjonen slik, og ble en halvtime til. Vi fikk pratet litt mer, og skiltes siste gangen med klemmer istedet... Jeg er blå på halsen, og har store skrapesår oppover ryggen.

Jeg trenger bare å skrive dette ned en plass...

Anonymous poster hash: 29675...561

[Gjest]

Han kom hjem i dag. Det gikk både dårlig og bra. Vi fikk pratet et par timer, før han ga uttrykk for at han nå var helt blank, og ville reise ned igjen. Det skulle han, og det måtte jeg bare forstå og akseptere. For første gang i vårt forhold hyler jeg og skriker til ham. Jeg hyler at han må ta ansvar, og at han kan ikke bare slippe alt. Jeg er rasende. Og han blir rasende.

Han skal til å gå ut døra, og jeg plukker opp sekken hans. Jeg tviholder på den. Jeg holder om den som om det var livet det gjaldt. Han prøver å få den med seg, men jeg klarer ikke slippe. Det ender opp med at han drar den med seg med hele meg, med mine ben og armer, knytt rundt denne sekken. Han drar meg over gulvet, ned trammen og i snøen. Det hele er helt vilt og krampaktig. Jeg slipper fremdeles ikke, og han drar meg inn igjen på samme måte, før han holder meg nede til gulvet ved å legge vekten sin over halsen min. Jeg får bare såvidt puste, men likevel slipper jeg ikke.

Han gir seg, stormer ut av huset, setter seg i bilen og kjører. Jeg kaster sekken hans ut i snøen, og faller om i gangen... Heldigvis kom han tilbake etter et par minutter. Han mente at han ikke kunne reise fra situasjonen slik, og ble en halvtime til. Vi fikk pratet litt mer, og skiltes siste gangen med klemmer istedet... Jeg er blå på halsen, og har store skrapesår oppover ryggen.

Jeg trenger bare å skrive dette ned en plass...

Anonymous poster hash: 29675...561

Håper det holder til at du fikk tatt besluttningen din!

Få deg et liv på egen hånd! Det kommer ikke noe godt av å prøve å fortsette med en sånn mann.

Du kjører deg selv i senk her!

Ta livet ditt tilbake, og skaff deg hjelp til å bearbeide kaoset i hodet ditt.

Og få noen til å hjelpe deg med skifte av bo, så du har en ekstern å spille ball med. Tror ikke du kan regne med noe konstruktivt samarbeid med mannen.

[AnonymBruker]

Håper det holder til at du fikk tatt besluttningen din!

Få deg et liv på egen hånd! Det kommer ikke noe godt av å prøve å fortsette med en sånn mann.

Du kjører deg selv i senk her!

Ta livet ditt tilbake, og skaff deg hjelp til å bearbeide kaoset i hodet ditt.

Og få noen til å hjelpe deg med skifte av bo, så du har en ekstern å spille ball med. Tror ikke du kan regne med noe konstruktivt samarbeid med mannen.

Takk for klem, og dytt i riktig retning. TS

Anonymous poster hash: 29675...561

[Medusa13]

Hvorfor i alle dager skal du presse ham til å bli igjen for å snakke ? Du har sagt at du ønsker et samlivsbrudd, noe som betyr at samlivet mellom dere nå kommer til å ta slutt. Han må få lov til å ta den tiden han trenger til å fordøye dette på sin måte - slik det er best for ham. Det praktiske kan dere ta på et senere tidspunkt når han har klart å venne seg til tanken.

Du må ikke minst ta hensyn til at han har en diagnose. Ut i fra den diagnosen du beskriver kan hans reaksjoner være svært uforutsigbare. Kanskje det er nettopp dette han er klar over, og velger å forlate situasjonen for ikke å miste kontrollen helt.

Jeg skjønner ikke hva du mener med at han må innse at han må ta ansvar. Ansvar for hva? Hva er det egentlig som haster så voldsomt? Slik jeg ser det er hverken bra for ham eller deg at dere lever sammen.

[Gjest Makemeloveit]

Kan være han er redd for hva han skal si, og redd for å si noe feil så han trenger råd av venninnen sin til hva han kan si å gjøre. Jeg mener helt klart at det beste hadde vært å snakket med deg. Det er trossalt dere det gjelder.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg skjønner ikke hvorfor mange kvinner mener mannen skal bli for å snakke ut, når de nettopp har tråkket på hjertet hans. For meg virker det helt naturlig at han vil bort. Og det at han besøkte bestevenninna si, er jo bare positivt, så slipper han å være alene med disse tankene. Spesielt ettersom han er syk fra før.

Når det er sagt, så beskriver du en vanskelig situasjon. Det letteste hadde selvsagt vært å gå, for det vil nok kreve mye jobb i forhold til dette forholdet.

Anonymous poster hash: a8e23...673

Kanskje for å finne ut om det er noe man kan gjøre for å bedre situasjonen, eller for å snakke til man føler man har snakket samtalen ordentlig ferdig?

Til ts: Jeg synes absolutt det var dårlig av ham å stikke før dere to fikk snakket ordentlig sammen om det ferdig. Det at han gikk så fort, er det hans egen væremåte, eller er det sykdommene som "snakker"?

Endret 26. januar 2014 av Mrs. Random Nick

[Gjest Whitestripes]

Et menneske er vel mer enn sin diagnose? Altså, det nytter ikke å gjemme seg bak den ved en hver anledning. Jeg forstår at den preger en i stor grad, men å være så lite konstruktiv....er det typisk for bipolare? Mulig de takler ting veldig annerledes enn andre, fordi de er syke.

Når man er en del av et samliv, må man bidra, som best man kan ut fra sine forutsetninger. Har han ikke mer å bidra med enn dette, tror jeg du har det bedre uten han.