kommer dårlig overens med sjefen..

[AnonymBruker]

jeg har i laaaaang tid fått kritikk for ditt og datt (uvesentlig kritikk) på jobb.

Jeg er den som blir hakket på for den minste ting på jobb, jeg får høre at jeg er sur osv, noe som ikke er tilfelle (kunder og medarbeidere kommer veldig godt overens med meg og synst jeg er veldig glad og høflig )

Sjefen min har stort sett veldig humørsvinginger, og det går ut over meg. Som oftest blir jeg veldig oversett (føler meg usynelig til tider) eller så blir jeg kritisert. Men h*n lar det aldri gå ut over andre. Kun meg. Jeg får kjeft for ditt og datt, selv om mange andre er myyye verre enn meg.

Jeg vet aldri hvor jeg har h*n derfor er det så utrolig vanskelig på jobb. Jeg liker meg ellers. Men har sluttet før pga dette, og vil gjerne slutte igjen!

En dag får jeg veldig skryt, og en annen dag er jeg som dritt. Det lyyyyyyser laaaang vei når h*n er forbanna på meg for noe.

Jeg er tillitsfull, kommer presis, og gjør jobben min.

Men dette går veeeeldig utover meg på jobb, og på fritiden min. Jeg er rett og slett dritt sur når jeg kommer hjem fra jobb, og har ingen energi til overs

En dag kan det går kjempe fint, og jeg tror alt er supert, og neste dag så er det et eller annet jeg "tydeligvis" har gjort

Sorry for et langt innlegg, men måtte bare få det ut.

så spm mitt er :

kan jeg sykemelde meg for dette ? er det teit? (det er grenser for hvor mye jeg forskjells behandling jeg finner meg i).

Jeg må også tilføye at vi kan gå en hel arb dag på jobb uten å veksle et ord, selv om vi er i samme rom hele dagen..

så altså: hva bør jeg gjøre ? og kan jeg sykemelde meg ? er utslitt psykisk....

Anonymous poster hash: 89a5a...01b

[Strikkemamma]

Du må ha en diagnose for å bli sykemeldt, så det er ikke veien å gå. Du bør snakke med sjefen din, eller bytte jobb.

[AnonymBruker]

Det går ikke an å snakke med sjefen. Jeg blir avbrutt hele tiden, og kommer aldri til ordet.

Og sjefen er veldig flink til å vri og vende på ting at det alltid ender opp med at jeg sier unnskyld og føler at alt er min feil..

Jeg prøver, og det blir bra noen dager, også kommer det sure humøret og alt er bånn igjen.

Anonymous poster hash: 89a5a...01b

[AnonymBruker]

Nå skal jeg ikke skifte fokus helt her, men du sier du har sagt opp jobber for samme sak før? Kan det hende at du føler du blir hakket på, mens egentlig så er sjefen generelt sur på de fleste?

Du kan bli sykemeldt pga psykisk stress på jobb, men det er jo bare en midlertidig løsning. Bit tenna sammen og søk andre jobber. Vanskelig å få ny jobb når du er sykemeldt er det også

Anonymous poster hash: 68477...395

[AnonymBruker]

Nå skal jeg ikke skifte fokus helt her, men du sier du har sagt opp jobber for samme sak før? Kan det hende at du føler du blir hakket på, mens egentlig så er sjefen generelt sur på de fleste? Du kan bli sykemeldt pga psykisk stress på jobb, men det er jo bare en midlertidig løsning. Bit tenna sammen og søk andre jobber. Vanskelig å få ny jobb når du er sykemeldt er det også Anonymous poster hash: 68477...395

Nei, nå har du misforstått litt. Jeg har alltid komt godt overens med andre sjefer og jobber. Alltid!

Det jeg mente var at jeg sluttet her jeg er nå, for så å angre i oppsigelsestiden. Så jeg fortsatte.

De andre på jobb sier at jeg blir veldig dårlig behandlet, og at det ikke er min feil, for jeg gjør ingenting galt.. :-(

Anonymous poster hash: 89a5a...01b

[AnonymBruker]

Først av alt; Det er ikke du som sykmelder deg, det er legen.

For det andre, det er trist hvis samfunnet er blitt sånn at folk planlegger å "skaffe seg" sykmelding fordi de føler seg forskjellsbehandlet på jobb. Det er virkelig så tafatt som det går an å bli, hva i alle dager skjedde med å prøve alle andre tiltak før det går så langt at man blir psykisk syk?

Du har selv ansvar for å forandre på situasjon som plager deg, hvis det nå er sånn at ingenting fungerer og du må finne deg en annen jobb, vel - så gjør det.

Anonymous poster hash: 2c798...86f

[AnonymBruker]

Først av alt; Det er ikke du som sykmelder deg, det er legen.

For det andre, det er trist hvis samfunnet er blitt sånn at folk planlegger å "skaffe seg" sykmelding fordi de føler seg forskjellsbehandlet på jobb. Det er virkelig så tafatt som det går an å bli, hva i alle dager skjedde med å prøve alle andre tiltak før det går så langt at man blir psykisk syk?

Du har selv ansvar for å forandre på situasjon som plager deg, hvis det nå er sånn at ingenting fungerer og du må finne deg en annen jobb, vel - så gjør det.

For det første har DU ingen rett til og fortelle hva andre skal gjøre med evne liv;) jeg er enig at en selv har ansvar for eget liv, men det går en etisk grense her. Du vet like godt som meg at å få ny jobb krever tid, ett arbeidsmarked med ledige stillinger og at deg skal passe med kvalifikssjoner. Det er ikke alltid det gjør det.. På veien videre skal ingen måtte finne seg i og bli dårlig behandlet! Blir du syk av arbeidet ditt, for det kan du også bli fysisk er det ingenting i veien for å sykemelde seg.

Anonymous poster hash: 5b0e2...b3e

[Sunniva86]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i dette, da jeg ofte føler det sånn selv på jobben. Jeg jobber som lærer og rektor er veldig sær og behandler mange dårlig. Mange har vært i konflikt med henne osv. Jeg har ikke jobbet der så lenge, og er relativt ung og nyutdannet. Synes også at jeg blir behandlet dårligere enn de andre i forhold til at jeg faktisk HAR vært sykmeldt pga psykisk stress. Med GOD grunn. Har skrevet et eget innlegg om dette her inne. Så det er faktisk mulig å sykemelde seg hvis man er psykisk utslitt. Men jeg prøvde alt annet først, men ingenting nyttet. Men da jeg kom tilbake på jobb, og faktisk hadde kommet over "kneika" ble jeg møtt av den verste og jævigste mistenksomme samtalen ever. Tror målet seriøst (!!!) er å knekke meg psykisk. Har ingen planer om å la henne gjøre det, men det BEINTØFT! Jeg mener derfor at i ditt tilfelle (om ingenting annet nytter) kan siste utvei være å sykemelde seg. Du kan risikere som meg en "oppgjørets time" men det får så være.

Sjefer må forstå at man kan ikke finne seg i alt!! Så lenge man gjør en god jobb. Det viktigste er å vite med seg selv at man faktisk har gjort så godt man kan, og hvis det ikke er bra nok, nei vel! Fuck off! En ting jeg har lært er at syykt mye i samfunnet er SÅ bullshit, og folk sier bare masse drit i mangel på empati og hersketeknikk! Maktsyke, med andre ord.

Sjefer er ofte maktsyke. Punktum. Sånn ER det. Urettferdig behandling gjør meg forbanna!

Det jeg også mener er at gode, hyggelig personer OFTE lider under dårlige og jævlige sjefer. Som meg selv. Det er lettest å ta en god person, enn en vanskelig og slitsom person det bare blir bråk av å hakke på. Det tenker jeg. Sånn er mennesker! Derfor hater jeg mennesker på mange måter. Selv om jeg også er varm og bryr meg om dem!

Så mitt tips til deg er: Prøv å gi faen (det er FAEN ikke lett!! ) og gjør jobben din så godt du kan. Eventuelt spør om å snakke med sjefen (men hvis det er en maktsyk bitch, går ikke det heller.) og det lønnser seg ikke alltid heller. Har du prøvd alt, tenk på deg selv! Virkelig! Er sikker på at du gjør en god jobb, for kjenner meg igjen i beskrivelsen din av deg selv. Og det er som du sier: URETTFERDIG!

Ønsker deg masse lykke til videre! Jeg er også så heldig å ha fantastiske kollegaer, og til syvende og sist er det på mange måter det viktigste! Så får man heller unngå den umulige sjefen så langt det lar seg gjøre!

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i dette, da jeg ofte føler det sånn selv på jobben. Jeg jobber som lærer og rektor er veldig sær og behandler mange dårlig. Mange har vært i konflikt med henne osv. Jeg har ikke jobbet der så lenge, og er relativt ung og nyutdannet. Synes også at jeg blir behandlet dårligere enn de andre i forhold til at jeg faktisk HAR vært sykmeldt pga psykisk stress. Med GOD grunn. Har skrevet et eget innlegg om dette her inne. Så det er faktisk mulig å sykemelde seg hvis man er psykisk utslitt. Men jeg prøvde alt annet først, men ingenting nyttet. Men da jeg kom tilbake på jobb, og faktisk hadde kommet over "kneika" ble jeg møtt av den verste og jævigste mistenksomme samtalen ever. Tror målet seriøst (!!!) er å knekke meg psykisk. Har ingen planer om å la henne gjøre det, men det BEINTØFT! Jeg mener derfor at i ditt tilfelle (om ingenting annet nytter) kan siste utvei være å sykemelde seg. Du kan risikere som meg en "oppgjørets time" men det får så være.

Sjefer må forstå at man kan ikke finne seg i alt!! Så lenge man gjør en god jobb. Det viktigste er å vite med seg selv at man faktisk har gjort så godt man kan, og hvis det ikke er bra nok, nei vel! Fuck off! En ting jeg har lært er at syykt mye i samfunnet er SÅ bullshit, og folk sier bare masse drit i mangel på empati og hersketeknikk! Maktsyke, med andre ord.

Sjefer er ofte maktsyke. Punktum. Sånn ER det. Urettferdig behandling gjør meg forbanna!

Det jeg også mener er at gode, hyggelig personer OFTE lider under dårlige og jævlige sjefer. Som meg selv. Det er lettest å ta en god person, enn en vanskelig og slitsom person det bare blir bråk av å hakke på. Det tenker jeg. Sånn er mennesker! Derfor hater jeg mennesker på mange måter. Selv om jeg også er varm og bryr meg om dem!

Så mitt tips til deg er: Prøv å gi faen (det er FAEN ikke lett!! ) og gjør jobben din så godt du kan. Eventuelt spør om å snakke med sjefen (men hvis det er en maktsyk bitch, går ikke det heller.) og det lønnser seg ikke alltid heller. Har du prøvd alt, tenk på deg selv! Virkelig! Er sikker på at du gjør en god jobb, for kjenner meg igjen i beskrivelsen din av deg selv. Og det er som du sier: URETTFERDIG!

Ønsker deg masse lykke til videre! Jeg er også så heldig å ha fantastiske kollegaer, og til syvende og sist er det på mange måter det viktigste! Så får man heller unngå den umulige sjefen så langt det lar seg gjøre!

tusen takk for støttende ord! Jeg tror selv at jeg er et lett bytte for jeg er ung, og lager ikke bråk når jeg blir snakket til. sjefen min tørr liksom å snakke til meg fordi det ikke blir så mye styr utav det. Jeg er som sagt et lett bytte dessverre.

selv om det kommer nye ansatte på jobb, er jeg den som får høre det. Men jeg hører også av mine kollegaer at h*n skryter av meg til andre ansatte. Så jeg skjønner ingenting.... hvorfor i all verden skal jeg bli rakket på heeeele tiden ? hvorfor skal jeg bli oversett, og hvorfor skal jeg høre at jeg må delta mer i personalmøte osv? det har jeg rett og slett gi opp fordi jeg blir aldri hørt, og mine meninger teller ingenting!

det er dessverre veldig vanskelig å unngå sjefen fordi vi jobber sammen hver dag, i samme lokale/rom..

Anonymous poster hash: 89a5a...01b

[AnonymBruker]

Først av alt; Det er ikke du som sykmelder deg, det er legen.

For det andre, det er trist hvis samfunnet er blitt sånn at folk planlegger å "skaffe seg" sykmelding fordi de føler seg forskjellsbehandlet på jobb. Det er virkelig så tafatt som det går an å bli, hva i alle dager skjedde med å prøve alle andre tiltak før det går så langt at man blir psykisk syk?

Du har selv ansvar for å forandre på situasjon som plager deg, hvis det nå er sånn at ingenting fungerer og du må finne deg en annen jobb, vel - så gjør det.

For det første har DU ingen rett til og fortelle hva andre skal gjøre med evne liv;) jeg er enig at en selv har ansvar for eget liv, men det går en etisk grense her. Du vet like godt som meg at å få ny jobb krever tid, ett arbeidsmarked med ledige stillinger og at deg skal passe med kvalifikssjoner. Det er ikke alltid det gjør det.. På veien videre skal ingen måtte finne seg i og bli dårlig behandlet! Blir du syk av arbeidet ditt, for det kan du også bli fysisk er det ingenting i veien for å sykemelde seg.

Anonymous poster hash: 5b0e2...b3e

JEG vet at jeg har ett ansvar. og det nytter jeg meg av. Men jeg er rett og slett et menneske jeg også, og jeg fortjener ikke å bli behandlet som dritt. og ikke minst urettferdig behandlet.

Anonymous poster hash: 89a5a...01b

[AnonymBruker]

Har du søkt ny jobb, da? Jeg skjønner ikke hvorfor ikke det er et mer realistisk alternativ enn sykemelding. Du kan jo ikke dra tilbake dit etter en kortere sykemelding, det hjelper jo overhodet ingenting, og en lengre sykemelding gjør din personlige situasjonen verre, da de fleste oppegående mennesker har svært godt av å jobbe.

Anonymous poster hash: 44a9c...392

[AnonymBruker]

Har du søkt ny jobb, da? Jeg skjønner ikke hvorfor ikke det er et mer realistisk alternativ enn sykemelding. Du kan jo ikke dra tilbake dit etter en kortere sykemelding, det hjelper jo overhodet ingenting, og en lengre sykemelding gjør din personlige situasjonen verre, da de fleste oppegående mennesker har svært godt av å jobbe. Anonymous poster hash: 44a9c...392

Jeg vet at det egentlig ikke hjelper med en sykemelding.

Og jeg har lyst å jobbe.

Men akkurat nå må jeg bare ha h*n litt på avstand, fordi jeg blir så utrolig deppa av det!

Dette er bare en midlertidig "løsning" for min egen del!!

Det er faen med ikke normal folkeskikk å behandle folk sånn!! Sier ikke et ord til meg! Men kommer det en annen kollega så er alt velstand liksom...

Anonymous poster hash: 89a5a...01b

[AnonymBruker]

Hev deg over det. Han er bare en drittsekk

Jeg vet at det egentlig ikke hjelper med en sykemelding.

Og jeg har lyst å jobbe.

Men akkurat nå må jeg bare ha h*n litt på avstand, fordi jeg blir så utrolig deppa av det!

Dette er bare en midlertidig "løsning" for min egen del!!

Det er faen med ikke normal folkeskikk å behandle folk sånn!! Sier ikke et ord til meg! Men kommer det en annen kollega så er alt velstand liksom...

Anonymous poster hash: 89a5a...01b

[Sissan1]

Siden du alltid har kommet godt overens med sjefer før, antar jeg det faktisk er sjefen din som er ufin. (Ellers er det ikke sjelden å se at noen arbeidstakere "alltid" har dårlige sjefer - det tror jeg ikke på)

Du er ung, sjefen skryter av deg til andre, du har gode kolleger som syns du er flink, og du kan jobben din. Alle disse tingene burde gjøre at hverdagen din er god.

Javel, så har du en sjef som ikke oppfører seg slik du MENER/TROR at en sjef skal og bør. Som ikke småprater med deg når dere er i samme rom (antar h*n sier fra om det er relevante beskjeder du trenger for jobben), som kritiserer når du gjør feil uten å skryte når du gjør rett. Som kritiserer deg når du gjør feil uten at(du hører at) h*n gjør det med andre.

Vet du hva? Sånn er livet. Resten av din yrkeskarriere vil du måtte forholde deg til mennesker som ikke oppfører seg slik du ønsker og vil, slik du ville gjort, slik andre har gjort før. Det er stor sannsynlighet for at fremtidige sjefer vil si fra når du gjør ting feil, uten å si noe når du gjør ting rett. Du vil sikkert møte sjefer som tar med seg personlige problemer på jobb. Sjefer som liker noen bedre enn andre. Så er det opp til deg å finne håndteringsmekanismer for det.

Er det slik at du faktisk får KJEFT på jobb, eller urettmessig kritikk, bør du øve deg på grensesetting. Det er helt ok å si fra om sjefen står og skriker til deg - men si fra på en skikkelig måte, og øv deg nok til at det ikke følges av tårer.

Å sykemelde seg i ung alder, og for å "få pause", når så mye på jobben er bra, ville jeg forsøkt å unngå. Både av hensyn til fremtidige referanser fra sjefen din, og for din egen skyld. Det vil være mye bedre for selvtillit og læring om du klarer å finne måter å håndtere dette på som gjør at du ikke blir så stresset at sykemelding er nødvendig.

[AnonymBruker]

Siden du alltid har kommet godt overens med sjefer før, antar jeg det faktisk er sjefen din som er ufin. (Ellers er det ikke sjelden å se at noen arbeidstakere "alltid" har dårlige sjefer - det tror jeg ikke på)

Du er ung, sjefen skryter av deg til andre, du har gode kolleger som syns du er flink, og du kan jobben din. Alle disse tingene burde gjøre at hverdagen din er god.

Javel, så har du en sjef som ikke oppfører seg slik du MENER/TROR at en sjef skal og bør. Som ikke småprater med deg når dere er i samme rom (antar h*n sier fra om det er relevante beskjeder du trenger for jobben), som kritiserer når du gjør feil uten å skryte når du gjør rett. Som kritiserer deg når du gjør feil uten at(du hører at) h*n gjør det med andre.

Vet du hva? Sånn er livet. Resten av din yrkeskarriere vil du måtte forholde deg til mennesker som ikke oppfører seg slik du ønsker og vil, slik du ville gjort, slik andre har gjort før. Det er stor sannsynlighet for at fremtidige sjefer vil si fra når du gjør ting feil, uten å si noe når du gjør ting rett. Du vil sikkert møte sjefer som tar med seg personlige problemer på jobb. Sjefer som liker noen bedre enn andre. Så er det opp til deg å finne håndteringsmekanismer for det.

Er det slik at du faktisk får KJEFT på jobb, eller urettmessig kritikk, bør du øve deg på grensesetting. Det er helt ok å si fra om sjefen står og skriker til deg - men si fra på en skikkelig måte, og øv deg nok til at det ikke følges av tårer.

Å sykemelde seg i ung alder, og for å "få pause", når så mye på jobben er bra, ville jeg forsøkt å unngå. Både av hensyn til fremtidige referanser fra sjefen din, og for din egen skyld. Det vil være mye bedre for selvtillit og læring om du klarer å finne måter å håndtere dette på som gjør at du ikke blir så stresset at sykemelding er nødvendig.

Vet du hva, det er faktisk ikke holdbart å godta at man bare kan oppføre seg som man ønsker mot andre uten at det får konsekvenser.

Selvsagt, en ting er å ikke forvente at alle rundt deg er sprudlende glade hele tiden og heller ikke la verden gå under for et og annet uheldig sleivspark. Noe helt annet er det når man over lang tid blir utsatt for urettmessig kritikk, tydelig forskjellsbehandling, kjefting, eller at man bare får oppleve de "sinte" sidene av sin egen sjef. Det er faktisk ikke bare de som kan oppføre seg som skal "tåle" eller finne "håndteringsmekanismer" når kolleger eller ledere oppfører seg dårlig over tid og/eller retter sin frustrasjon mot enkeltmedarbeidere. Man har alle ansvar for sin egen oppførsel, især de som gjentatte ganger langer ut mot andre uten at det er grunnlag for det, og det er til dels på grunn av meninger som dine at mobbing og sjikane kan vokse og gro på arbeidsplasser. Jeg kommer aldri til å godta det og selv om jeg selvsagt også forsøker å ruste meg så godt jeg kan mot sleivspark generelt kommer jeg aldri til å godta varig og strukturell sjikane eller forskjellsbehandling. Man kan ikke skylde på at man har det vanskelig hjemme eller personlige problemer. Vi er mange som har opplevd mye trist i livet uten at det berettiger til å oppføre oss jævlig mot andre ubegrunnet, og det kunne ikke falt meg inn å oppføre meg dårlig mot andre uten å ha bli angrepet først, og det forventer jeg også av andre. I motsatt fall vil det få konsekvenser.

Så nei, man skal ikke bare godta at "slik er livet", når man har prøvd alt av organiserte/humane virkemidler så har man faktisk rett å forsvare seg selv med nebb og klør og om nødvendig svare med samme mynt.

Det er egentlig veldig enkelt. Om man velger å bli på en arbeidsplass der det hersker dårlig arbeidsmiljø så må man noen ganger ta opp kampen for å ikke bli overkjørt selv.

Anonymous poster hash: b3141...330

[Sunniva86]

Anonymous poster hash: 89a5a...01b

Kunne ikke vært mer enig i det du skriver! Er helt jævlig urettferdig! Er i hvertfall bra at sjefen skryter av deg til andre da. Tror ikke min sjef gjør det akkurat. Det som irriterer meg er ansvarsfravikelse hele veien. Er så jævlig typisk at samfunnet er sånn! Sjefer vil ha makt og bestemme, men ikke ta noe ansvar!!! Da skylder de på de under seg.

Endret 27. januar 2014 av Sunniva86