Trist, sliten og lei

[Gjest Gjest nå]

Jeg er nå sliten og lei av og være psykologen til alle vennene mine.

Det har seg nemmelig sånn at jeg har hatt en virkelig kjip barndom, men alle vennene mine ser på meg som den sterke, den som alltid er blid og den som alltid fikser alt. Og det er jo bare min feil, for det er det jeg utgir meg for, jeg er den som alltid smiler, alltid ler og er i godt humør. Jeg er den som takler all motstand med strålende glans og jeg er alltid den som trøster og fikser opp i ting og jeg er den sterke.

Men i virkligheten så er jeg ikke alltid, den sterke og blide jenta, sånn som i dag, hvor jeg bare har lyst til og hyle og skrike og lure på hvorfor all faenskap har skjedd meg, men det gjør jeg ikke.

Har akkurat hatt besøk av en veninne som har trøbbel med kjæreste som hun har kjent i hele en mnd, hvor jeg må sitte og trøste og synes synd på. Og det eneste jeg tenker er gid jeg hadde hatt så ubetydelige problemer.

Her er min barndom. Husker ganske lite, men jeg vet att når jeg var veldig liten ble jeg seksuelt misbrukt av faren min, av det jeg husker sluttett han når jeg var rundt 8 år, sikkert på grunn av att jeg var ett veldig egenrådig barn. Jeg vet også at mamma var klar over att det foregikk. Ellers har jeg blitt fysisk og psykisk mishandlet av begge foreldrene mine nesten hele livet mitt. Det psykiske er det desidert verste. Og foreldrene mine er alkoholikere begge to. Det jeg husker best fra barndomen er at jeg var skikkelig redd hele tiden.

Første gang jeg rømte hjemmefra var jeg bare 7 år gammel, jeg var da borte i ett helt døgn. Når jeg begynnte på ungdomskolen, slutta jeg også og være hjemme, var nesten heller aldri på skolen, jeg sov stort sett hos venner eller var bare ute hele natta. Min situasjon visste lærere og noen foreldre om allerede fra barneskolen, men ingen gjorde noe. Så tok jeg kontakt med en familierådgiver og hun pratet med mine foreldre, noe som hjalp svært lite, så hun skulle ringe barnevernet for meg. da var jeg 14 år, hun ringte gjentatte ganger, jeg ringte gjentatte ganger og min far ringte gjentatte ganger, for de ville også bli kvitt meg, siden de ikke elsket meg lenger. Når jeg var litt over 16 år fikk jeg flytte hjemmefra. Det tok litt over ett år før barnevernet i det hele tatt begynnte på saken.

Så kom jeg på ungdomshjem, hvor omtrent noe av det første som skjedde var at jeg ble voldtatt av en av de andre som bodde der, og jeg turte ikke og si fra til noen. Og jeg bodde med den personen i nesten ett år før han flyttet.

Vet ikke hva jeg ønske rog oppnå ved og skrive alt dette, tror jeg bare måtte få det ut. Noen ganger blir det bare litt mye.

Så tusen takk til alle som orket og lese alt sammen.

[Gjest Gjesta]

Verden er urettferdig....

Sender en i din retning.. Håper du får det bedre med tiden

Clea

[*Lene*]

:o og dette er velfersnorge? Fikk vondt inni meg nå.... Sender deg en medfølende :trøste:

[Thomasine]

:trøste:

[Gjest 1111]

:trøste:

[Snitta]

Synes du har vært utrolig tøff jeg! Men det er nå på tide å ta vare på deg selv.

Håper du har noen du kan prate og tømme deg hos , så du får beabeidet dine egne sorger.

Ønsker deg all lykke videre!

klemz

[liv]

du bør få deg noen å snakke med. Kontakt fastlegen din og få en psykolog time.. Det er kjempe viktig å snakke om sånt. Du bør også kontakte advokat/fylkesmannen(?) som har med barnevernsaker, det kan tenkes du har krav på erstanting for mangelfullt arbeide fra deres side.. I allefall hjelp til å få dekket psykolog.

[Gjest Anonymous]

hei gjest.

Vil bare si at det var som om jeg leste om meg selv i ditt innlegg. Jeg er også den venner kommer og får trøst hoss. Den som alltid sier at det ordner seg,og at det ikke er noe å bry seg om. Alle tror jeg er sterk, og ikke bryr meg om hva andre mener. Sannheten er at jeg selv trenger noen som kan være der for meg. Jeg trenger også trøst.

Min barndom var preget av vold i hjemmet. Gikk alltid livredd rundt, og håpet på at far ikke skulle komme full hjem, for så å banke oss. Grøsser når jeg tenker på hans raserianfall. Ingen ser at jeg gråter meg i søvne. At jeg ikke orker mer, at jeg er mett på livet, som alltid vender seg mot meg. Det de ser er en som gjør det bra på skolen, og som er blid og vennlig. Noen ganger melder jeg meg ut. orker ikke skole eller venner, og da blir ejg bare borte, til jeg kommer meg igjen.

Det er ikke enkelt, når det ene stedet man skal føle seg trygg på, blir rene terrorfronten.

Derfor sender jeg deg mange tanker, og håper det går bedre med deg.

Mvh meg

[Gjest Muslingen]

Sender deg en klem og noen gode tanker på en lørdagskveld. Stå på, selv om det virker aldri så mørkt. Og fremfor alt, let etter noen du kan prate med, som kan hjelpe deg å bearbeide alt det vonde som har skjedd.

[Gjest Poirot]

Kjære deg-. Du må tørre å fortelle vennene dine at du ikke er så sterk som de tror.

[Gjest gjestja]

en god klem til deg