Enorm sorgfølelse etter store og negative omveltninger

[AnonymBruker]

Jeg er midt i en skilsmisse, og jeg måtte flytte ut av felles bolig, og jeg vet jeg har valgt det riktige. Eksen vil ha meg tilbake, men bare på egne premisser og jeg vet at det livet ikke vil gi meg noe godt så jeg ga han klart avslag. Jeg savner tiden før jeg møtte han, 10 år siden, jeg er i 40 åra nå, og jeg savner tryggheten jeg følte i meg selv. Jeg savner også nære venner, mine venner forsvant pga han. Livet er bedre nå, jeg har ny bolig og en ny hverdag, men allikevel er jeg så nedtrykt i sorg. Jeg kan ikke gå ti år tilbake i tid, og venner som forsvant pga han vil jeg ikke ha tilbake.

Hvor lenge kan jeg regne med å kjenne på denne sorgfølelsen? Når vil det ta slutt?

Anonymous poster hash: 69b2b...9b0

[AnonymBruker]

Sorgen slutter når du slutter å dyrke den.

Anonymous poster hash: 07929...ce5

[AnonymBruker]

Uff, dette kan ta lang tid. Sorgen over at det man hadde så mange følelser i og så mye håp for ikke ble noe av, det er vondt og tar lang tid å bearbeide. Antagelig vil du bære med deg en tristhet for bruddet bestandig. men den vonde følelsen går over etter de første 2-3 årene. Da tenker man kanskje ikke så ofte på det. Men denne sorgen er vond og må få gå sin gang. Du er midt i skilsmissen nå, ikke rart du er trist og føler sorg nå. Gi deg selv et år og antagelig har du det mye bedre om ett år fram.

Anonymous poster hash: 07d37...146

[AnonymBruker]

Da må du opp på beina igjen og finne deg selv igjen Hvorfor forsvant vennene pga han? Forsvant de, eller forsvant du?

Noe kan kanskje gjenopptas. Uansett er det aldri for sent å bli seg selv igjen, og når du er deg selv kan du møte likesinnede uansett hvor du ferdes.

Anonymous poster hash: 73071...965

[AnonymBruker]

Takk for svar! Jeg dyrker ikke sorgen, tvertimot prøver jeg ofte å fortrenge den. Det verste er følelsen av å ha blitt totalt sveket, som også er grunnen til at jeg gikk. Mine venner hadde mange unnskyldninger for å ikke møte meg og å stille opp for meg selv om jeg stilte opp for dem. Blant annet at jeg var gift med han. Ingen har villet fortelle meg hva som egentlig ligger bak, og da tenker jeg at slike venner vil jeg ikke ha tilbake. Jeg håper det ikke tar så lang tid som 2-3 år å bli ferdig med denne sorgfølelsen, jeg vil videre i livet mitt.

Anonymous poster hash: 69b2b...9b0

[AnonymBruker]

Takk for svar! Jeg dyrker ikke sorgen, tvertimot prøver jeg ofte å fortrenge den. Det verste er følelsen av å ha blitt totalt sveket, som også er grunnen til at jeg gikk. Mine venner hadde mange unnskyldninger for å ikke møte meg og å stille opp for meg selv om jeg stilte opp for dem. Blant annet at jeg var gift med han. Ingen har villet fortelle meg hva som egentlig ligger bak, og da tenker jeg at slike venner vil jeg ikke ha tilbake. Jeg håper det ikke tar så lang tid som 2-3 år å bli ferdig med denne sorgfølelsen, jeg vil videre i livet mitt.

Anonymous poster hash: 69b2b...9b0

Det er ikke sikkert det tar så lang tid. Men sorg er tøft arbeid og lar deg ikke ta noen snarveier. Man må liksom bare leve gjennom det, selv om du er ivrig etter å komme i gang med livet ditt.

jeg tror det er viktig for din selvfølelse at du snakker med de vennene som er borte. Det er ikke bra å skyve mennesker ut av livet sitt fordi man er skuffet over hvordan de har oppført seg. Send en melding på facebook at du gjerne skal møte dem og ta en kaffe. Du vil bli glad for at du gjorde det etterpå. Er du raus vil folk være med deg. Er du bitter og sint og skuffet, skyver du dem bort. Jeg mener at man ikke har råd til å tenke at "gjør x sånn og sånn er det ikke lenger min venn". Har du den holdningen kan du like godt ende opp ganske ensom.

Den beste måten å komme videre er å få ny kjæreste, så sett gjerne i gang med datingen!

Anonymous poster hash: 07d37...146

[absinthia]

Sørg i vei, men prioriter å være flink til å gjøre ting som får livet ditt " på rett kjøl" mht venner og opplevelser å gjøre, så går det over etterhvert. Tving deg til å gjøre ting du kanskje ikke ølet helt for, men som du innerst inne vet at du liker; som feks å gå på konserter, ta en tur på byen, besøk gamle venninner osv. og plutselig så har du fått livet ditt tilbake.

...det er ihvertfall min erfaring.

[AnonymBruker]

Jeg tok kontakt med to venner men jeg fikk ingen respons tilbake, så regner med at det toget er kjørt. Jeg tror ikke jeg er et godt kjæresteemne for tiden så det får vente.

Takk for tips og gode råd!

Anonymous poster hash: 69b2b...9b0

[absinthia]

Jeg tok kontakt med to venner men jeg fikk ingen respons tilbake, så regner med at det toget er kjørt. Jeg tror ikke jeg er et godt kjæresteemne for tiden så det får vente. Takk for tips og gode råd! Anonymous poster hash: 69b2b...9b0

Kanskje du kan få deg noen nye venner? Da jeg var i en slik periode av livet fikk jeg flere nye venner og utvidet omgangskretsen ganske mye, selv om jeg egentlig bare hadde en ordentlig venninne der jeg bodde fra før av.

Hva med å begynne med noe du har hatt lyst til, som et kurs eller en form for trening?

Man kan også ta mer kontakt med slektninger man ikke har snakket med på en stund og som kanskje har blitt litt bortprioritert i hverdagen. I min familie er vi mange som kanskje ikke har kontakt hvert år, men vi blir kjempeglade hver gang noen av oss plutselig dukker opp. Vi er ganske mange og det sier seg selv at om man er spredt over absolutt hele landet, så er det ikke lett å holde kontakt med alle på permanent basis. - alle slike småting gjør mye for å skape sitt eget nye liv.