Bipolar og dating

[AnonymBruker]

Når forteller man at man har psykisk sykdom? Skal sies at jeg ikke engang har fortalt det til familien. Bare en av søsknene mine som vet det. Og det var bare fordi han skjønte det.

Redd for at folk skal tro jeg er gal. Mange som har et feil bilde på hva det vil si.

Ja, jeg er anderledes. Og ja, det byr på utfordringer. Spesielt når jeg slutter på medisinene mine eller får mer ekstreme episoder. Men jeg slår ikke, ligger ikke med bestekompisen din, truer ingen med kniv eller går på ukontrollerte shoppingrunder. Under maniske episoder kan det bli noen impulskjøp, men ingenting økonomien ikke har klart.

Anonymous poster hash: 2cec3...428

[super-s]

Kjæresten min visste at jeg var psykisk syk fra første gang vi møttes. Men så møttes vi også igjennom en felles venninne som også sliter med det samme, og han vet mye om henne. Jeg er dessuten veldig åpen om det, og snakker om det som om det er en helt naturlig/vanlig ting (noe det er for meg).

Jeg tror at jo mer man prøver å holde det skjult, jo mer skummelt blir det - for begge parter.

Det ville vært noe annet om bipolaren hadde "sovet", og den hadde gjort det over flere år. Da hadde jeg nok ikke fortalt om det før senere i forholdet.

[Nabi]

Jeg lurer også på det. Akkurat begynt å date en fyr som jeg håper kan bli noe mer, og ut ifra hva han uttrykker så vil han gjerne også det.. MEN.. jeg har angst. Og blir deprimert i perioder. Jeg fungerer som et vanlig menneske. Har utdannelse, jobb og sosialt liv, men når jeg får angst så lukker jeg meg inne og skyver folk vekk i fra meg. Klarer ikke alt som alle andre klarer heller da jeg får angst av å føle meg låst i en situasjon som jeg ikke kommer meg vekk i fra. F.eks. lange køer/ventetid, ukjente steder++

Jeg har tenkt på at jeg må jo fortelle det snart, men er så redd for at han da skal miste interessen.. :/

Er ikke så lett med usynlige sykdommer, men vi får trøste oss med at hvis han er den rette så blir han vel..?

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke fortalt det før jeg ble avslørt

Anonymous poster hash: 0a40d...052

[AnonymBruker]

Jeg fortalte litt og litt. Snakket om at jeg hadde hatt depresjonen og angst fjerde eller femte gangen jeg traff ham, fortalte at jeg gikk på medisiner litt senere, og at jeg hadde fått diagnose som bipolar enda senere. Men hadde fortalt alt innen to måneder

Er nå lykkelig gift med en stabil mann

Anonymous poster hash: 62dba...3dc

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på det. Akkurat begynt å date en fyr som jeg håper kan bli noe mer, og ut ifra hva han uttrykker så vil han gjerne også det.. MEN.. jeg har angst. Og blir deprimert i perioder. Jeg fungerer som et vanlig menneske. Har utdannelse, jobb og sosialt liv, men når jeg får angst så lukker jeg meg inne og skyver folk vekk i fra meg. Klarer ikke alt som alle andre klarer heller da jeg får angst av å føle meg låst i en situasjon som jeg ikke kommer meg vekk i fra. F.eks. lange køer/ventetid, ukjente steder++

Jeg har tenkt på at jeg må jo fortelle det snart, men er så redd for at han da skal miste interessen.. :/

Er ikke så lett med usynlige sykdommer, men vi får trøste oss med at hvis han er den rette så blir han vel..?

Tror egentlig ikke på uttrykket "den rette". Men liker han deg godt nok; da blir han.

Anonymous poster hash: 62dba...3dc

[AnonymBruker]

Tror du skal advare noen helt fra begynnelsen, hvis det er slik at du tar så lite ansvar for sykdommen din at du i perioder slutter på medisinene!

Da er det i realiteten din lave ansvarsevne du advarer mot.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å være sammen med en medisinert person med bipolar lidelse, så lenge hans personlighet er slik at han alltid tar ansvar.

Anonymous poster hash: 48473...86a

[AnonymBruker]

Når forteller man at man har psykisk sykdom? Skal sies at jeg ikke engang har fortalt det til familien. Bare en av søsknene mine som vet det. Og det var bare fordi han skjønte det.

Redd for at folk skal tro jeg er gal. Mange som har et feil bilde på hva det vil si.

Ja, jeg er anderledes. Og ja, det byr på utfordringer. Spesielt når jeg slutter på medisinene mine eller får mer ekstreme episoder. Men jeg slår ikke, ligger ikke med bestekompisen din, truer ingen med kniv eller går på ukontrollerte shoppingrunder. Under maniske episoder kan det bli noen impulskjøp, men ingenting økonomien ikke har klart.

Anonymous poster hash: 2cec3...428

Når dere har blitt litt mer enn innledende kjent synes jeg du burde si det. Har selv vært betatt av en jeg tidlig mistenkte for å ha enten det eller ADHD... Men det er vanskelig å spørre noen; 'har du en diagnose?'

Anonymous poster hash: bdf4c...65c

[AnonymBruker]

Tror du skal advare noen helt fra begynnelsen, hvis det er slik at du tar så lite ansvar for sykdommen din at du i perioder slutter på medisinene!

Da er det i realiteten din lave ansvarsevne du advarer mot.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å være sammen med en medisinert person med bipolar lidelse, så lenge hans personlighet er slik at han alltid tar ansvar.

Anonymous poster hash: 48473...86a

Jeg har full rett til å slutte med medisiner, om jeg vil det.

Anonymous poster hash: 2cec3...428

[AnonymBruker]

Jeg har full rett til å slutte med medisiner, om jeg vil det.

Anonymous poster hash: 2cec3...428

Klart du har. Og den du dater har full rett til å avvise deg, om han vil det.

Anonymous poster hash: bc745...5f1

[AnonymBruker]

Som datter til en med denne lidelsen syns jeg det er veldig urettferdig hvis man ikke forteller dette i startfasen. Så får det være opp til han om det er noe han kan eventuelt leve med. For tro meg, selv om du går på medisiner og får god behandling så er det stunder hvor det er veldig belastende og vanskelig å være rundt de som har denne sykdommen. En av de viktigste elementene i et forhold er respekt, så da bør du gjøre dere begge en tjeneste og starte med å respektere han nok til å fortelle om sykdommen din.

Anonymous poster hash: 14a90...d24

[Blod]

Jeg er selv Bipolar og har en del andre diagnoser i tillegg. Alle med bipolar lidelse er forskjellige. Jeg mener at du bør la personen få kjenne deg først. Hva for en forskjell gjør en diagnose egentlig uansett, for en som står deg nær? Den personen skjønner hva du sliter med og skjønner hvordan du har det uavhengig om han vet hva navnet på diagnosen er. Når du føler deg trygg på å si det så sier du det. Det er ingen hast.

Jeg foretrekker at folk skjønner at jeg er sånn og sånn, og når de vet det så tenker de "ååja, så det er derfor du er sånn" Istedenfor at de først hører diagnosen og tror jeg er sånn og sånn, når jeg ikke er det

[AnonymBruker]

Jeg har full rett til å slutte med medisiner, om jeg vil det.

Anonymous poster hash: 2cec3...428

Ja, det har du, og ditt syn på dette bør en fremtidig kjæreste absolutt advares om.

Bipolare off meds kan være farlige både for egen og andres helse, og koster dessuten samfunnet mye penger. Det vet du, det vet jeg, og det vet forhåpentligvis også en potensiell kjæreste før han plutselig sitter for dypt i det.

Dessverre er det vel ingenting jeg kan si for at du skal føle ansvar for å ta medisinene hele tiden, uten pauser.

Anonymous poster hash: 48473...86a

[AnonymBruker]

Jeg er selv Bipolar og har en del andre diagnoser i tillegg. Alle med bipolar lidelse er forskjellige. Jeg mener at du bør la personen få kjenne deg først. Hva for en forskjell gjør en diagnose egentlig uansett, for en som står deg nær? Den personen skjønner hva du sliter med og skjønner hvordan du har det uavhengig om han vet hva navnet på diagnosen er. Når du føler deg trygg på å si det så sier du det. Det er ingen hast.

Jeg foretrekker at folk skjønner at jeg er sånn og sånn, og når de vet det så tenker de "ååja, så det er derfor du er sånn" Istedenfor at de først hører diagnosen og tror jeg er sånn og sånn, når jeg ikke er det

Diagnosen bipolar gjør en stor forskjell på sine nære og aller mest partneren sin. Man bør ha en veldig sterk psyke selv og dessuten er det ikke alle som vil involvere seg med noen som sliter med en slik sykdom. Akkurat som at noen ikke vil involvere deg med noen som har barn fra før av. Synes det er skammelig at du sier det er greit og ikke informere en potensiell partner om dette. Hvis du lar h*n få kjenne deg først og man ender opp forelsket er allerede skaden gjort.

Alle med bipolar er forskjellige ja og har det i forskjellige grader men dere har alle noen trekk som går igjen for at man skal kunne få diagnosen og jeg kan love deg at det er til tiden svært tungt og belastende å leve med.

Anonymous poster hash: 14a90...d24

[Blod]

Diagnosen bipolar gjør en stor forskjell på sine nære og aller mest partneren sin. Man bør ha en veldig sterk psyke selv og dessuten er det ikke alle som vil involvere seg med noen som sliter med en slik sykdom. Akkurat som at noen ikke vil involvere deg med noen som har barn fra før av. Synes det er skammelig at du sier det er greit og ikke informere en potensiell partner om dette. Hvis du lar h*n få kjenne deg først og man ender opp forelsket er allerede skaden gjort.

Alle med bipolar er forskjellige ja og har det i forskjellige grader men dere har alle noen trekk som går igjen for at man skal kunne få diagnosen og jeg kan love deg at det er til tiden svært tungt og belastende å leve med.

Anonymous poster hash: 14a90...d24

Synes det er synd om noen kanskje går glipp av sin livs kjærlighet, fordi man får høre om diagnosen før personen rekker å få følelser. Selvfølgelig er det tunge tider som følger, men det er også mange positive! Hvis det er ekte kjærlighet er det noe man takler sammen.

[AnonymBruker]

Klart du har. Og den du dater har full rett til å avvise deg, om han vil det.

Anonymous poster hash: bc745...5f1

Jeg er bipolar (mann) og helt enig med deg. Jeg ville jo fortalt en partner om jeg på eget initiativ hadde avsluttet medisinsk behandling som var nødvendig for at jeg skulle fungere ålreit i dagliglivet, enten det var snakk om medisiner for bipolar lidelse eller noe annet.

Rett nok har det gått så mye bedre de siste årene at jeg etter råd fra behandler har sluttet på medisiner selv, og nå har jeg gått flere år og fungert fint. Tar medisiner igjen den dagen behandlerne mine anbefaler det. Det er nå ingen som nekter noen i å avstå fra anbefalt medisinsk behandling, men det er en opplysning som selvsagt må gis til en partner.

Det høres ut som en voldsom "sense of entitlement" (jeg er ikke opprinnelig norsk, så jeg vet ikke helt hva det er på norsk) å snakke om at man har rett til å slutte på medisiner. Ingen som sier noe annet, men da sier man fra til partneren sin. Partneren fortjener å vite om utviklingen i en sykdom (og behandlingen av denne) som så til de grader kan påvirke et parforhold, og det skulle faen meg bare mangle at man forteller det.

Anonymous poster hash: 8aea6...6a7

[AnonymBruker]

Synes det er synd om noen kanskje går glipp av sin livs kjærlighet, fordi man får høre om diagnosen før personen rekker å få følelser. Selvfølgelig er det tunge tider som følger, men det er også mange positive! Hvis det er ekte kjærlighet er det noe man takler sammen.

Dette. Ser jo i denne tråden hvordan mange reagerer, spesielt på det med medisinene. Som om jeg er en tikkende bombe som kan finne på hva som helst.

Jeg er bipolar (mann) og helt enig med deg. Jeg ville jo fortalt en partner om jeg på eget initiativ hadde avsluttet medisinsk behandling som var nødvendig for at jeg skulle fungere ålreit i dagliglivet, enten det var snakk om medisiner for bipolar lidelse eller noe annet.

Rett nok har det gått så mye bedre de siste årene at jeg etter råd fra behandler har sluttet på medisiner selv, og nå har jeg gått flere år og fungert fint. Tar medisiner igjen den dagen behandlerne mine anbefaler det. Det er nå ingen som nekter noen i å avstå fra anbefalt medisinsk behandling, men det er en opplysning som selvsagt må gis til en partner.

Det høres ut som en voldsom "sense of entitlement" (jeg er ikke opprinnelig norsk, så jeg vet ikke helt hva det er på norsk) å snakke om at man har rett til å slutte på medisiner. Ingen som sier noe annet, men da sier man fra til partneren sin. Partneren fortjener å vite om utviklingen i en sykdom (og behandlingen av denne) som så til de grader kan påvirke et parforhold, og det skulle faen meg bare mangle at man forteller det.

Anonymous poster hash: 8aea6...6a7

Nå snakker du vel om en situasjon hvor man er i et parforhold som gjerne har vart en stund? Om jeg hadde kommet så langt med noen, så liker jeg å tro at jeg kunne fortalt ham det. Om han stikker da, så er han ikke mye å samle på. Jeg forteller det til broren min når jeg slutter. Legen synes også det er greit, så lenge jeg trapper ned og ikke gjør det for ofte. Har funnet en kombinasjon som fungerer fryktelig bra og det er visst en risiko for at virkningen blir dårligere om man slutter mange ganger.

At jeg har full rett til å slutte var et svar til en person som mener at alle med bipolar lidelse skal medisineres. Derfor ble posten formulert slik. Jeg står fri til å slutte, akkurat som du gjør det. Det hender jeg savner å være meg selv fullt ut. Dessuten synes jeg det er greit å sjekke om jeg kan klare meg uten. Har egentlig lyst til å slutte helt, men hittil har karusellen blitt for intens og jeg har begynt på igjen. Ikke fordi noen mener at jeg bør begynne igjen, ikke fordi jeg har vært en fare for meg selv eller andre. Fordi jeg ikke orket mer.

Vet egentlig ikke helt hva de rundt meg opplever når jeg slutter. For meg er det en stor forandring, men det virker ikke som om noen tar noe særlig notis av det.

Sidene ved min sykdom vil en potensiell partner se før vi kommer så langt som til et seriøst forhold. Å sette et navn på det vil ikke forandre hvordan jeg oppfører meg. Hadde jeg hatt psykotiske episoder eller andre store ting som plutselig kan dukke opp, ut av det blå, hadde saken vært en annen.

Anonymous poster hash: 2cec3...428

[AnonymBruker]

Ja, det har du, og ditt syn på dette bør en fremtidig kjæreste absolutt advares om. Bipolare off meds kan være farlige både for egen og andres helse, og koster dessuten samfunnet mye penger. Det vet du, det vet jeg, og det vet forhåpentligvis også en potensiell kjæreste før han plutselig sitter for dypt i det. Dessverre er det vel ingenting jeg kan si for at du skal føle ansvar for å ta medisinene hele tiden, uten pauser. Anonymous poster hash: 48473...86a

Farlige? Dummeste jeg har hørt. Bipolare er like forskjellige som alle andre. Dessuten er det forsljell på bipolat 1 og bipolar 2. Jeg har aldri i mitt liv skadet noen med min diagnose og har heller aldri opplevd at andre har gjort det.

Anonymous poster hash: 0a40d...052

[Monstrum]

Jeg er ikke bipolar, men har periodevis angst og depresjon, og var åpen om dette helt fra starten. Han satte stor pris på det

[AnonymBruker]

Jeg er ikke bipolar, men har periodevis angst og depresjon, og var åpen om dette helt fra starten. Han satte stor pris på det

Skjønner at dette også kan være diagnoser som kan skremme folk bort for tidlig, men folk flest tror i alle fall ikke at angst og depresjon er synonymt med "gærning som kommer til å ødelegge livet ditt". Mange har en forestilling av at bipolare jenter er ville, spennende og elsker deg det ene øyeblikket, mens de lyver, er utro og rasende det neste. Hun skraper opp bilen din, er en mestermanipulator, ruser seg, bruker opp pengene dine og drar deg inn i farlige situasjoner. Et bilde som blir ytterligere bekreftet om man googler "dating a bipolar girl".

Nå kjenner jeg ikke så mange bipolare, så jeg har ikke noe sammenlikningsgrunnlag, men dette er langt fra slik jeg er. Og jeg vil følgelig ikke at en mann jeg liker skal få det inntrykket. Da er man dum om man ikke stikker.

Største symptomet mitt vil jeg si er at jeg har problemer med å holde meg til ting. Jeg får stadig nye innfall og skifter interesser/karrierefokus ofte. Når jeg blir interessert i noe, er jeg nesten som besatt. Det varer i noen uker, til noe annet tar over eller jeg går lei. Fører til en del spontane innkjøp av utstyr, bøker osv. Før kvittet jeg meg med mye av dette når interessen dabbet av, men jeg ser at mange besettelser gjerne kommer tilbake etter litt tid. Folk som har kjent meg en stund, vet at de må ta mitt engasjement med en klype salt. De vet at bloggen min kommer til å bli en ødemark om et par uker. Og at jeg ikke kommer til å bli konditor.

Det kan nok være litt forvirrende for nye mennesker. Jeg presenterer meg som friidrettsutøver og matematikkstudent. De vet ikke at jeg om seks måneder kommer til å være psykologistudent som skal starte danseskole for barn.

Stadig skifte i humør og interesser gjør at jeg må være forsiktig med andre mennesker. Det er vanskelig for meg å se forskjell på genuin interesse og midlertidig besettelse. Eller kjærlighet og mani. Så jeg forsøker så godt jeg kan å la være å involvere meg før følelsene har vart en stund. Har brent meg på det før og det er ikke gøy å bryte med noen som ikke har gjort noe galt og ikke fortjener å bli såret.

Har hatt få forhold og ingen av dem har vart lenge. Kan bli hyperseksuell, men jeg har hittil klart å motstå fristelsen til å hoppe på alt med penis. Er jeg i et forhold, så er det denne personen som brukes til å få utløp. Ingen andre.

Dysfori (utilpass følelse, litt vanskelig å beskrive), blandede episoder og sterke depressive episoder får jeg stort sett bare når jeg ikke tar medisinene. Om jeg også slutter på hormonprevensjon, forsterkes bipolariteten av syklusen. PMS blir et rent helvete. Da jeg var ungdom, ble jeg sint og vanskelig. Nå blir jeg bare apatisk (samme følelsen, jeg bare "takler" den bedre). Spiser ikke og beveger meg ikke bort fra sengen. Kan få et slags virkelighetsbrudd i umedisinerte blandede/depressive episoder. Isolerer meg fra andre og føler at jeg ikke fungerer i samfunnet. Får idéer om at jeg burde vært i fengsel, død eller innlagt. Det er disse periodene som fører meg tilbake til medisinering.

På medisinene jeg går på nå, får jeg sjeldent ordentlige depresjoner. Og de episodene som forekommer, klarer jeg stort sett å skjule. Er blid og sosial om jeg må være det, så kommer gråten heller når jeg får muligheten til å trekke meg unna.

Så ja, jeg vil tro det er utfordrende å leve med meg. Men jeg har altså empati for andre mennesker og jeg prøver å være en grei person. Synes det er urettferdig at jeg skal være nødt til å fortelle folk om diagnosen (før de kjenner meg veldig godt) og dermed miste mange potensielle venner/kjærester over fordommer.

Anonymous poster hash: 2cec3...428