Tør ikke bli helt kjent med potensiell kjæreste fordi jeg ikke har venner:(

[AnonymBruker]

Har møtt en mann jeg tror kan være drømmemannen min, er hodestups forelsket og hele meg fylles av lykke hver gang vi møtes. Har lyst til å være hans på alle mulige måter.

Men, han er en ganske sosial person har jeg fått inntrykk av, og han har en del venner. Jeg, derimot, har ingen venner jeg har kontakt med på regelmessig basis. Har en god venninne som bor i en annen by, som jeg snakker med noen få ganger i året.

Det er det.

Er det noen sjanse for at han likevel vil ha meg som kjæreste når han finner ut av dette? Jeg har i det minste relativt godt kontakt med søsken og foreldre, og har et godt forhold til kolleger på jobben - men treffer aldri noen av dem på fritiden.

Om du hadde blitt forelsket i noen som så viste seg å ikke ha noen venner, ville det vært en såkalt dealbreaker, ville du ha gjort det slutt da, ville det ha vært noe som gjorde personen mindre attraktiv, evt. helt uattraktiv, i dine øyne?

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

[AnonymBruker]

Hvis man er tiltrukket av vedkommende i utgangspunktet, så nei, jeg har liten tro på at det vil gjøre en helt uattraktiv.

Men jeg tror de fleste kunne ha en viss bekymring for det i praksis. Man skal jo ha liv utenfor forholdet og sosiale bånd man pleier når man ikke er sammen med kjæresten.

Nå er ikke dette en bekymring som regel for meg - jeg er som deg, bare at jeg har noen få nære venninner. Jeg dater alltid menn som er veldig sosiale, er kun den typen jeg er tiltrukket av.

Men er det ikke noe du tenker over selv? Hvis dette f.eks. ikke fungerer og du sitter der hjerteknust, hvordan vil du tilbringe fritiden? Har du noen å møte for et glass vin og gråte på skulderen til?

Jeg tenker at du vil vel ha noen sosiale bånd for egen del, ikke bare for hans inntrykk av deg?

Anonymous poster hash: cc02a...f90

[Atlanterhavet]

Slår du opp med han for han sin del? Burde ikke du la han bestemme det selv?

Du har ikke venner, men hva syns du om det? Er det noe du kunne tenkt deg å forandre på?

Å få seg kjæreste er å ofte likt som å få seg en venn,men nei, det er ikke attraktiv hvis han er det eneste du har i hele verden. Men kretsen din kommer aldri til å utvides ved å avvise folk! Legg kortene frem og si at du er litt venneløs,men kanskje han kunne introdusere deg for noe nye fjes?

Å ikke ha venner er negativt hvis det påvirker måten du er med han på tror jeg. Hvis du nekter han å treffe vennene sine, eller forlanger at han alltid skal være med deg fordi du ikke har venner uansett for eksempel.

La tvilen komme til gode og ikke tro det verste! Det høres ut som om du prøver å gi deg selv hjertesorg her!

Du sier til deg selv "jeg er ikke bra nok,derfor fortjener jeg ikke å være lykkelig" Men sånn er det jo ikke!

Tenk! en sånn fantastisk mann må jo ha funnet noe fint i deg!Så da fortjener du nok det du får:)

[AnonymBruker]

Slår du opp med han for han sin del? Burde ikke du la han bestemme det selv?

Du har ikke venner, men hva syns du om det? Er det noe du kunne tenkt deg å forandre på?

Å få seg kjæreste er å ofte likt som å få seg en venn,men nei, det er ikke attraktiv hvis han er det eneste du har i hele verden. Men kretsen din kommer aldri til å utvides ved å avvise folk! Legg kortene frem og si at du er litt venneløs,men kanskje han kunne introdusere deg for noe nye fjes?

Å ikke ha venner er negativt hvis det påvirker måten du er med han på tror jeg. Hvis du nekter han å treffe vennene sine, eller forlanger at han alltid skal være med deg fordi du ikke har venner uansett for eksempel.

La tvilen komme til gode og ikke tro det verste! Det høres ut som om du prøver å gi deg selv hjertesorg her!

Du sier til deg selv "jeg er ikke bra nok,derfor fortjener jeg ikke å være lykkelig" Men sånn er det jo ikke!

Tenk! en sånn fantastisk mann må jo ha funnet noe fint i deg!Så da fortjener du nok det du får:)

Jeg ønsker jo å ha venner jeg og, men jeg har aldri helt klart å knytte varige, mange vennskapsbånd. Jeg ble en del mobbet på barne- og ungdomsskolen, og kom vel litt på etterskudd og fikk ganske dårlig selvtillit som jeg fremdeles sliter med. Tror kanskje folk merker dette, og at det kanskje bidrar til at jeg ikke får meg noen venner. Jeg tror ikke jeg ville avvist noen om de ville blitt venner med meg.

Jeg er heller absolutt ikke der at jeg krever at han skal underholde meg, og krever at han ikke møter sine venner. Å kontrollere noen er noe jeg aldri har gjort eller vil gjøre. Jeg er heller den typen person som er "for snill," og så ender jeg opp med å bli tråkket på av alle.

Nå er det ikke slik at jeg kan nekte ham å møte mine venner, siden jeg ikke har noen. Håper bare at jeg kanskje klarer å få noen venner før dette temaet kommer opp, eller få han til å møte søsken, svigerinner, svoger etc., og så om jeg ikke får noen venner før det kommer opp så kanskje han ser at jeg har noe bra ved meg likevel og ikke gjør det slutt fordi jeg er ensom.

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

[Frk.K]

Det ville kun vært en dealbreaker om duden hadde hengt på meg og mine venner hver gang jeg møtte dem fordi at han ikke ville vært alene.

Men om han hadde klart å taklet at jeg gikk ut alene i ny og ne, så hadde jeg ikke brydd meg.

[AnonymBruker]

Hei TS!

Jeg var i omtrent akkurat samme situasjon som deg når jeg traff min kjæreste. Jeg hadde kun to nære venner og begge disse bodde (og bor fremdeles) i andre byer enn meg. Lenge tenkte jeg at pga at jeg ikke hadde så mange venner så ville det bli vanskelig for meg å finne en kjæreste og holde på han. Jeg var også redd for hva han ville komme til å tenke om min noe begrensede vennekrets. I motsetning til deg så har jeg ikke noen nær relasjon til familie (kun lillebror og slektninger).

Jeg bestemte meg for å komme over min egen frykt og ble sammen med kjæresten. Jeg bestemte meg for at jeg antakeligvis ikke kom til å forbli "venneløs" for alltid. Har vært en del av en større vennekrets tidligere, men har mistet kontakt med dem opp gjennom årene av ulike årsaker.

Så, for ca. 4 måneder siden ble jeg kjent med en kjempekjekk jente gjennom jobb, har mye kontakt utenom jobb og treffes mye på fritiden. Poenget mitt er at du ikke må hindre deg selv i å leve. Når dette med venner dukker opp er det vel bare å være ærlig å si ting som de er, at du har en begrenset vennekrets men har veldig nære relasjoner til familie/slektninger.

Stol på deg selv Du fortjener å ha kjærlighet i livet

Anonymous poster hash: 9928a...858

[AnonymBruker]

Hei TS!

Jeg var i omtrent akkurat samme situasjon som deg når jeg traff min kjæreste. Jeg hadde kun to nære venner og begge disse bodde (og bor fremdeles) i andre byer enn meg. Lenge tenkte jeg at pga at jeg ikke hadde så mange venner så ville det bli vanskelig for meg å finne en kjæreste og holde på han. Jeg var også redd for hva han ville komme til å tenke om min noe begrensede vennekrets. I motsetning til deg så har jeg ikke noen nær relasjon til familie (kun lillebror og slektninger).

Jeg bestemte meg for å komme over min egen frykt og ble sammen med kjæresten. Jeg bestemte meg for at jeg antakeligvis ikke kom til å forbli "venneløs" for alltid. Har vært en del av en større vennekrets tidligere, men har mistet kontakt med dem opp gjennom årene av ulike årsaker.

Så, for ca. 4 måneder siden ble jeg kjent med en kjempekjekk jente gjennom jobb, har mye kontakt utenom jobb og treffes mye på fritiden. Poenget mitt er at du ikke må hindre deg selv i å leve. Når dette med venner dukker opp er det vel bare å være ærlig å si ting som de er, at du har en begrenset vennekrets men har veldig nære relasjoner til familie/slektninger.

Stol på deg selv Du fortjener å ha kjærlighet i livet

Anonymous poster hash: 9928a...858

Takk for at du ikke tror det er håpløst. Må også klargjøre at jeg absolutt ikke er den typen dame som krever at kjæresten skal være sammen med meg hver dag, ikke få gå ut med kompiser etc. Han bestemmer over sitt liv, og jeg sier selvsagt ikke til ham at jeg er veldig ensom når vi ikke er sammen.

Positivt at du har fått deg en venninne via jobben! Tenker at jeg selv har gått glipp av mange potensielle vennskap fordi jeg aldri tør å forsøke i frykt for å bli avvist(som tidligere mobbeoffer er det selvtilliten som svikter i slike situasjoner). Det er en dame på jobben som er kjempehyggelig, og som jeg lenge har ønsket å møte på fritiden og kanskje bli venn med, men jeg aner ikke hvordan jeg skal gå frem for å realisere noe slikt overhodet dessverre.

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

[AnonymBruker]

Hvor bor du, Ts?

Anonymous poster hash: 58e37...75b

[AnonymBruker]

Har møtt en mann jeg tror kan være drømmemannen min, er hodestups forelsket og hele meg fylles av lykke hver gang vi møtes. Har lyst til å være hans på alle mulige måter.

Men, han er en ganske sosial person har jeg fått inntrykk av, og han har en del venner. Jeg, derimot, har ingen venner jeg har kontakt med på regelmessig basis. Har en god venninne som bor i en annen by, som jeg snakker med noen få ganger i året.

Det er det.

Er det noen sjanse for at han likevel vil ha meg som kjæreste når han finner ut av dette? Jeg har i det minste relativt godt kontakt med søsken og foreldre, og har et godt forhold til kolleger på jobben - men treffer aldri noen av dem på fritiden.

Om du hadde blitt forelsket i noen som så viste seg å ikke ha noen venner, ville det vært en såkalt dealbreaker, ville du ha gjort det slutt da, ville det ha vært noe som gjorde personen mindre attraktiv, evt. helt uattraktiv, i dine øyne?

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

Jeg er selv den mannlige versjonen av deg, 26 år gammel Jeg har svært få venner men mange "bekjente" så jeg virker vel som en veldig sosial person selv. Men det er svært svært få jeg faktisk bryr meg noe om eller henger med på fritiden.

Allikevel har jeg hatt flere kjærester opp i gjennom årene, og det har gått helt fint. Fordi det er ikke venner i seg selv som er det viktige, men det å ha en nogenlunde interessant fritid, det og ha en fritid. Om du som jente liker å ta deg en tur i fjellet en gang i uka og feks trener 3 ganger utenom det, så er det mer enn nok. Du har noe å gjøre på! Du blir ikke sittende inne og bare råtne vekk, og det går an å ta deg med ut og ha det litt gøy.

Den "Venneløse Viggo" som folk frykter er busssjåføren i Pondus, han som ikke gjør noe annet enn å sitte hjemme og drikke en kasse øl eller kun sitter forran datamaskinen uten å gjøre noe som helst med livet sitt.

Anonymous poster hash: 67812...7f1

[AnonymBruker]

Takk for at du ikke tror det er håpløst. Må også klargjøre at jeg absolutt ikke er den typen dame som krever at kjæresten skal være sammen med meg hver dag, ikke få gå ut med kompiser etc. Han bestemmer over sitt liv, og jeg sier selvsagt ikke til ham at jeg er veldig ensom når vi ikke er sammen.

Positivt at du har fått deg en venninne via jobben! Tenker at jeg selv har gått glipp av mange potensielle vennskap fordi jeg aldri tør å forsøke i frykt for å bli avvist(som tidligere mobbeoffer er det selvtilliten som svikter i slike situasjoner). Det er en dame på jobben som er kjempehyggelig, og som jeg lenge har ønsket å møte på fritiden og kanskje bli venn med, men jeg aner ikke hvordan jeg skal gå frem for å realisere noe slikt overhodet dessverre.

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

Jeg anser ikke din situasjon som håpløs på noen som helst måte Du må bare jobbe med å stole på deg selv og hver dag si til deg selv foran speilet: "Jeg fortjener å være lykkelig"! Litt klisje, men ser man positivt på livet og fremtiden, så har fremtiden en tendens til å se positivt på deg

For min del, så startet vårt vennskap på det private med at vi begge hadde ting vi skulle kjøpe på samme butikk. Jeg fortalte hvilken dag jeg planla å gå innom den butikken og spurte om vi ikke bare skulle gå sammen siden begge allikevel skulle dit. Vanskeligere enn det var det ikke!

Har dere noen felles interesser, fritidsinteresser som dere begge er interessert i? Har begge hunder f eks? Ellers går det an å starte i det små med en kaffe etter jobb?

Anonymous poster hash: 9928a...858

[AnonymBruker]

AB ovenfor er meg: Anonymous poster hash: 67812...7f1

Så tror du han er interessert i deg TS?

Anonymous poster hash: 67812...7f1

[AnonymBruker]

Hvor bor du, Ts?

Anonymous poster hash: 58e37...75b

Oslo-området.

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

[AnonymBruker]

Jeg er selv den mannlige versjonen av deg, 26 år gammel Jeg har svært få venner men mange "bekjente" så jeg virker vel som en veldig sosial person selv. Men det er svært svært få jeg faktisk bryr meg noe om eller henger med på fritiden.

Allikevel har jeg hatt flere kjærester opp i gjennom årene, og det har gått helt fint. Fordi det er ikke venner i seg selv som er det viktige, men det å ha en nogenlunde interessant fritid, det og ha en fritid. Om du som jente liker å ta deg en tur i fjellet en gang i uka og feks trener 3 ganger utenom det, så er det mer enn nok. Du har noe å gjøre på! Du blir ikke sittende inne og bare råtne vekk, og det går an å ta deg med ut og ha det litt gøy.

Den "Venneløse Viggo" som folk frykter er busssjåføren i Pondus, han som ikke gjør noe annet enn å sitte hjemme og drikke en kasse øl eller kun sitter forran datamaskinen uten å gjøre noe som helst med livet sitt.

Anonymous poster hash: 67812...7f1

Takk, ble litt mer positiv til sinns etter dette innlegget og. Nei, jeg er langtfra en som sitter hjemme og råtner vekk. Jeg har høyere utdannelse, fast, god jobb, barn, interesser....jeg kjeder meg faktisk aldri, så vil aldri bli en som trenger meg på noen.

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

[AnonymBruker]

Har det likt som deg, og det gjør egentlig at jeg backer mer fra tanken om meg og han, uansett hvor godt jeg liker han. Han kommer også fra en velstående familie, mens jeg har bare en liten nær familie med gjennomsnittlig inntekt.. Ikke noe galt i det sånn sett, men jeg føler at jeg har mer å "bevise" for han..

Anonymous poster hash: 221b6...941

[AnonymBruker]

Jeg anser ikke din situasjon som håpløs på noen som helst måte Du må bare jobbe med å stole på deg selv og hver dag si til deg selv foran speilet: "Jeg fortjener å være lykkelig"! Litt klisje, men ser man positivt på livet og fremtiden, så har fremtiden en tendens til å se positivt på deg

For min del, så startet vårt vennskap på det private med at vi begge hadde ting vi skulle kjøpe på samme butikk. Jeg fortalte hvilken dag jeg planla å gå innom den butikken og spurte om vi ikke bare skulle gå sammen siden begge allikevel skulle dit. Vanskeligere enn det var det ikke!

Har dere noen felles interesser, fritidsinteresser som dere begge er interessert i? Har begge hunder f eks? Ellers går det an å starte i det små med en kaffe etter jobb?

Anonymous poster hash: 9928a...858

Det rare er at vi begge faktisk begynte å jobbe der vi jobber nå samtidig, og vi har veldig god kjemi. Hun er min favorittperson på jobben, for å si det litt barnslig. Hun er et par år eldre enn meg, og vi har noen felles interesser som jeg vet om. Tingen er bl.a. at hun har fått veldig god kontakt med andre på jobben også, fordi hun er et nydelig menneske som "alle" liker nærmest med engang, og hun er med i en slags klikk av både nåværende og tidligere kolleger som en gang i måneden eller noe sånt møtes på cafe. Jeg liker alle de også, men jeg har aldri blitt invitert med, og tør ikke spørre heller.

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

[AnonymBruker]

Vent nå litt TS, skiftet du nettopp kjønn? O.o

Anonymous poster hash: 67812...7f1

[AnonymBruker]

Har det likt som deg, og det gjør egentlig at jeg backer mer fra tanken om meg og han, uansett hvor godt jeg liker han. Han kommer også fra en velstående familie, mens jeg har bare en liten nær familie med gjennomsnittlig inntekt.. Ikke noe galt i det sånn sett, men jeg føler at jeg har mer å "bevise" for han..

Anonymous poster hash: 221b6...941

Kjenner til den følelsen, og det er så trist. Mannen jeg har møtt er fantastisk på alle måter, og jeg tenker iblant at han fortjener bedre, at han fortjener en kjæreste med mange venner som han kan bli kjent med og ha det hyggelig sammen med. Andre ganger tenker jeg at nei, det er vel først og fremst meg han vil ha og ikke en rekke hypotetiske venner? Jeg blir mer og mer glad i ham for hver dag som går, og har lyst til at han skal være lykkelig og glad -helst sammen med meg.

Han tjener for øvrig dobbelt så mye som meg, men kommer ikke fra noen velstående familie, helt normal bakgrunn heldigvis - egentlig har vi relativt lik bakgrunn.

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

[AnonymBruker]

Vent nå litt TS, skiftet du nettopp kjønn? O.o

Anonymous poster hash: 67812...7f1

Hva?? Du tuller? Jeg er og har alltid vært kvinne.

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

[AnonymBruker]

Hun er min favorittperson på jobben, for å si det litt barnslig. Hun er et par år eldre enn meg, og vi har noen felles interesser som jeg vet om. Tingen er bl.a. at hun har fått veldig god kontakt med andre på jobben også

Anonymous poster hash: 9a08f...b39

Anonymous poster hash: 67812...7f1

[AnonymBruker]

Ikke i det innlegget ser det ut til

Anonymous poster hash: 67812...7f1