Engstelige barn

[AnonymBruker]

Jeg har lest litt rundt på forumet her, og føler kanskje barnet vårt er uvanlig. Jeg har forstått at det er vanlig at små barn ligger hos besteforeldre/tanter/onkler med jevne mellomrom, helt fra de er små. Og at besteforeldrene har de en den del alene uten overnatting.

Vi har ei lita jente på noe over 2 år som er veldig engstelig av seg. Hun har vært, og er tidvis veldig avhengig av meg eller mannen, og vil helst være i nærheten av oss dersom det er andre tilstede. Jeg skriver besvist har vært og tidvis er fordi det ser ut til å bedre seg. Vi har nok blitt sett på som usedvanlig beskyttende foreldre fordi vi ikke har hatt henne på overnatting, eller hatt henne noe særlig uten oss på dagtid heller. Nå kan vi gå ned i kjlleren når vi er borte eller har besøk uten at hun reagerer på det. Hun kan sitte på et annet rom enn oss og lese og kose seg med besteforeldre/tanter/onkler/kusiner/fettere, uten å måtta ha oss til stede. Dette er fremgang siden hun før ikke har forlatt rommet vi har vært i en gang.

Jeg tror denne framgangen kommer av at vi har anerkjent følelsene hennes og har latt ting gå i hennes tempo. Noen syns nok som sagt at vi har vært overbeskyttende, men jeg tror dette har vært måten å gå frem på her.

Andre med tanker rundt dette?

Anonymous poster hash: d775e...c03

[AnonymBruker]

Jeg var selv slik som barn og med gode grunner. Tror det er viktig å se behovet til barnet å ikke overkjøre. Nervøse barn har en tendens til å bli mer nervøse hvis utryggheten ikke blir tatt på alvor. Så jeg synes ikke det er overbeskyttende av dere

Anonymous poster hash: 872a8...363

[AnonymBruker]

Tror du har mye rett i at dere har anerkjent følelsene hennes,og på den måten hindret at engsteligheten har eskalert. Men det er en flytende grense mellom å anerkjenne barnets følelser/personlighet og det å overbeskytte. om man overbeskytter, kan man øke engsteligheten hos barnet (da lærer det at det jo må være en farlig verden der ute, siden foreldrene er så beskyttende - og kanskje engstelige).

Det er nok greit å venne henne gradvis av med avhengigheten, sånn at hun kan overnatte hos besteforeldre/barnevakter ved behov, uten at det blir for traumatisk. Det øker også selvstendigheten hennes på sikt.

Anonymous poster hash: f09a1...f12

[Consuela]

Alle unger er forskjellige, noen er engstelige andre uten frykt for noe (som kanskje kan være en like stor utfordring).

2 år er jo ikke mye, syns det høres ut som at dere har gjort det riktige for henne

[AnonymBruker]

Vår på nesten 2år er ganske lik, har aldri tenkt at det gjør noe. Selv om jeg ser at andre unger er mer ukritiske.

Anonymous poster hash: 7e14a...c51

[AnonymBruker]

Går hun forresten i barnehage? Vi prøvde men det gikk ikke så vi har dagmamma nå. Vil gjerne at hun skal begynne i barnehage etter hvert. (Meg over)

Anonymous poster hash: 7e14a...c51

[Teriyaki]

Det er viktig å lytte til barns behov for trygghet, absolutt! Dere har nok funnet en fin balansegang mellom å annerkjenne følelsene hennes og å oppmuntre henne til å slippe mer taket.

For å sammenligne egen situasjon: Sønnen vår ble hysterisk hvis vi bare la han ned i senga og gikk ut da han var yngre. Derfor bysset vi til han var 9 måneder, lot han ligge i armene til han sovnet til han var i alle fall ett år, satt inne hos og og strøk han på ryggen til han sånn 15 måneder, og derfra begynte vi å gå ut, men var i nærheten helt til han hadde sovnet. Hengte opp klær eller lignende. Da hørte han oss. Først da han var 1,5 år var det bare å legge han ned, synge og gå ut og opp. Nå er han verdens tryggeste og enkleste unge å legge. Han føler seg trygg enten han legges hjemme eller i en helt fremmed seng. Det tror jeg ene og alene er fordi vi lyttet til hans behov i stedet for å tvinge han til å sovne selvstendig før han var klar for det.

Det finnes mange foreldre som ville syntes at vi har vært hysteriske og overbeskyttende, men jeg er helt sikker på at det vi har gjort er riktig, og det høres jo ut som at dere også har gjort det riktig med tanke på jenta deres.

I forhold til overnatting: Hva med at dere prøver å overnatte hos besteforeldre sammen med henne, så kan dere etter hvert gjøre det sånn at hun sover hos besteforeldrene i stedet for inne hos dere. Når det går bra så kan dere få en (etterlengtet?) kveld ¨på resturant/kino eller lignende.

[AnonymBruker]

Går hun forresten i barnehage? Vi prøvde men det gikk ikke så vi har dagmamma nå. Vil gjerne at hun skal begynne i barnehage etter hvert. (Meg over)

Anonymous poster hash: 7e14a...c51

Hun går i barnehage ja, og der trives hun veldig godt. Og hun er trygg på de ansatte.

Anonymous poster hash: d775e...c03

[AnonymBruker]

Det er viktig å lytte til barns behov for trygghet, absolutt! Dere har nok funnet en fin balansegang mellom å annerkjenne følelsene hennes og å oppmuntre henne til å slippe mer taket.

For å sammenligne egen situasjon: Sønnen vår ble hysterisk hvis vi bare la han ned i senga og gikk ut da han var yngre. Derfor bysset vi til han var 9 måneder, lot han ligge i armene til han sovnet til han var i alle fall ett år, satt inne hos og og strøk han på ryggen til han sånn 15 måneder, og derfra begynte vi å gå ut, men var i nærheten helt til han hadde sovnet. Hengte opp klær eller lignende. Da hørte han oss. Først da han var 1,5 år var det bare å legge han ned, synge og gå ut og opp. Nå er han verdens tryggeste og enkleste unge å legge. Han føler seg trygg enten han legges hjemme eller i en helt fremmed seng. Det tror jeg ene og alene er fordi vi lyttet til hans behov i stedet for å tvinge han til å sovne selvstendig før han var klar for det.

Det finnes mange foreldre som ville syntes at vi har vært hysteriske og overbeskyttende, men jeg er helt sikker på at det vi har gjort er riktig, og det høres jo ut som at dere også har gjort det riktig med tanke på jenta deres.

I forhold til overnatting: Hva med at dere prøver å overnatte hos besteforeldre sammen med henne, så kan dere etter hvert gjøre det sånn at hun sover hos besteforeldrene i stedet for inne hos dere. Når det går bra så kan dere få en (etterlengtet?) kveld ¨på resturant/kino eller lignende.

Så fint dere tok leggingen av gutten deres Det er mange som ikke hadde gjort det på den måten.

Anonymous poster hash: d775e...c03

[AnonymBruker]

Tror du har mye rett i at dere har anerkjent følelsene hennes,og på den måten hindret at engsteligheten har eskalert. Men det er en flytende grense mellom å anerkjenne barnets følelser/personlighet og det å overbeskytte. om man overbeskytter, kan man øke engsteligheten hos barnet (da lærer det at det jo må være en farlig verden der ute, siden foreldrene er så beskyttende - og kanskje engstelige).

Det er nok greit å venne henne gradvis av med avhengigheten, sånn at hun kan overnatte hos besteforeldre/barnevakter ved behov, uten at det blir for traumatisk. Det øker også selvstendigheten hennes på sikt.

Anonymous poster hash: f09a1...f12

Jeg tror ikke vi har skremt henne ytterligere ved å følge hennes tempo. Vi har sagt at vi forstår hun er redd, men at det ikke er noe å farlig, samtidig som vi har hatt henne på fanget eller i armene.

Litt utenfor temaet jeg startet med. Men er det mer vanlig at barn er på overnatting nå enn før? Jeg var ikke veldig ofte på overnatting hos besteforeldre alene da jeg var barn.

Anonymous poster hash: d775e...c03

[Teriyaki]

Jeg tror ikke vi har skremt henne ytterligere ved å følge hennes tempo. Vi har sagt at vi forstår hun er redd, men at det ikke er noe å farlig, samtidig som vi har hatt henne på fanget eller i armene.

Litt utenfor temaet jeg startet med. Men er det mer vanlig at barn er på overnatting nå enn før? Jeg var ikke veldig ofte på overnatting hos besteforeldre alene da jeg var barn.

Anonymous poster hash: d775e...c03

Ikke jeg heller, men jeg hadde ingen besteforeldre i nærheten. Første gang jeg overnattet borte (uten å bli engstelig slik at de måtte hente meg) hos venner, var da jeg var seks år gammel.

Her setter i alle fall både vi, sønnen vår og besteforeldrene stor pris på overnatting. Nå er han veldig trygg på dem da, og stortrives sammen med dem. Hadde det vært trøblete så hadde vi jo ikke tvunget han.

[Gjest navnelapp]

Bra jobba, det virkar som om jenta di er godt på plass i livet, og føler seg trygg på sine omgjevnader. Dei situasjonane som eg ser med skepsis på er når foreldras (som regel moras) angst vert projisert over på barnet. Spesielt engstelege barn er særleg følsomme for foreldra si bekymring for eitt og alt. Ein må gjere alt ein kan som forelder for å framstå som trygg og sikker, sjølv om ein kanskje ikkje alltid er det innvendig. Når ein blir for lett å lese oppfattar barnet det med ein gong, og vil trøste, eventuelt tek all bekymringa inn i seg, og ber på det. Det er ein vond situasjon for alle partar, men mest av alt for barnet.