Enveisbillett til mars?

[AnonymBruker]

De har nå valgt ut de som skal være med i neste runde. Tror en norsk mann/gutt ble tatt med videre i valgrunden :-) Jeg synes dette er spennende. Jeg vet ikke om de klarer å få det gjort på så kort tid, men hvem vet. De skal jo forberede seg i 7-8 år før de reiser til Mars. De forventer vel at en 1000 mennesker etterhvert skal bo der borte...

Jeg ville aldri vært med på noe slikt; de vil jo aldri komme tilbake til jorda. Er jo folk som synes det er kult, men jeg hadde aldri turt det.

Anonymous poster hash: 9f7f6...dd6

[AnonymBruker]

Hvis atmosfæren stort sett består av karbondioksid, har Mars et CO2-problem, og de som reiser, kommer til å dø av global oppvarming temmelig fort.

Anonymous poster hash: 61746...1cf

Jeg vet ikke om du fleiper men...

De som bor på Mars kommer til å ha med seg sitt eget oksygen og være inne nesten hele tiden. Global oppvarmimg er et ubetydelig problem i denne sammenheng.

Og til deg som skriver at du er redd for å fryse. Som sagt kommer de til å være inne hvor det er godt og varmt og når de er ute så er de drakter som gir svært god beskyttelse. Så de kommer ikke til å merke på kroppen om det er vinter eller sommer untatt når det gjelder lys.

Anonymous poster hash: 5c8ac...147

[super-s]

Men hvis alle må oppholde seg inne omtrent hele tiden, og bruke drakter når de er ute, synes jeg det er rart at de skal kolonisere planeten. Det kommer jo aldri til å gå bra i lengden! Hadde mars vært en planet som jorden, der man kan gå ute fritt, da hadde jeg skjønt det bedre. Men å kolonisere en planet som det egentlig ikke er mulig å bo på (uten masse utstyr for å ikke dø), er helt merkelig. Er det meningen at de skal stifte familier der oppe for at de ikke skal dø ut etterhvert? Det høres jo litt risikabelt ut...

[Gjest Kim]

Men hvis alle må oppholde seg inne omtrent hele tiden, og bruke drakter når de er ute, synes jeg det er rart at de skal kolonisere planeten. Det kommer jo aldri til å gå bra i lengden! Hadde mars vært en planet som jorden, der man kan gå ute fritt, da hadde jeg skjønt det bedre. Men å kolonisere en planet som det egentlig ikke er mulig å bo på (uten masse utstyr for å ikke dø), er helt merkelig. Er det meningen at de skal stifte familier der oppe for at de ikke skal dø ut etterhvert? Det høres jo litt risikabelt ut...

Det er flere grunner for å ønske å gjennomføre en Mars ekspedisjon:

1. Politisk prestisje.

2. Å lete etter spor av liv på Mars

3. Roboter er begrenset i sin evne til å endre planene sine fremfor en menneskelig ekspedisjon, ofte er det man ser av interesse akkurat utenfor rekkevidde eller i for ulendt terreng for robotene.

4. Om man finner spor av liv, å bekrefte/avkrefte om dette er av samme opphav som livet på jorden eller om det er en separat livsform.

Dette blir altså som en ekspedisjon å regne, om den første ekspedisjonen overlever lenge nok til at gruppe to rekker å komme med flere forsyninger, mer hardware osv. tror jeg er odds ikke vi får vite noe om før etter ekspedisjonen er på vei til Mars.

Å snakke om tusenvis av mennesker på Mars er langt inn i fremtiden og fordrer endel teknologi som vi rett og slett ikke har idag. Skal store grupper leve på Mars er det kun en løsning; å sprenge/bore seg inn i fjellet eller bakken for så å leve der inne i et slags "gruve" samfunn. Da vil strålingen bli redusert til et trygt nivå og astronautene vil også være bedre beskyttet mot Mars ekstreme vær.

Terraforming er ikke science fiction pr. definisjon, men er fortsatt en prosess som vi ikke helt vet om virkelig lar seg gjøre, selv om det i teorien virker enkelt nok.

Det er også avhengig om det viser seg at det faktisk er liv på Mars eller ikke, er det liv på Mars evt. liv som vil våkne om vi påvirker atmosfæren slik som f.eks sporer, er det da riktig av oss å potensielt utslette det livet for å tilrettelegge for oss?

[AnonymBruker]

Det er flere grunner for å ønske å gjennomføre en Mars ekspedisjon:

1. Politisk prestisje.

2. Å lete etter spor av liv på Mars

3. Roboter er begrenset i sin evne til å endre planene sine fremfor en menneskelig ekspedisjon, ofte er det man ser av interesse akkurat utenfor rekkevidde eller i for ulendt terreng for robotene.

4. Om man finner spor av liv, å bekrefte/avkrefte om dette er av samme opphav som livet på jorden eller om det er en separat livsform.

Dette blir altså som en ekspedisjon å regne, om den første ekspedisjonen overlever lenge nok til at gruppe to rekker å komme med flere forsyninger, mer hardware osv. tror jeg er odds ikke vi får vite noe om før etter ekspedisjonen er på vei til Mars.

Å snakke om tusenvis av mennesker på Mars er langt inn i fremtiden og fordrer endel teknologi som vi rett og slett ikke har idag. Skal store grupper leve på Mars er det kun en løsning; å sprenge/bore seg inn i fjellet eller bakken for så å leve der inne i et slags "gruve" samfunn. Da vil strålingen bli redusert til et trygt nivå og astronautene vil også være bedre beskyttet mot Mars ekstreme vær.

Terraforming er ikke science fiction pr. definisjon, men er fortsatt en prosess som vi ikke helt vet om virkelig lar seg gjøre, selv om det i teorien virker enkelt nok.

Det er også avhengig om det viser seg at det faktisk er liv på Mars eller ikke, er det liv på Mars evt. liv som vil våkne om vi påvirker atmosfæren slik som f.eks sporer, er det da riktig av oss å potensielt utslette det livet for å tilrettelegge for oss?

Om det blir prestisje og penger i dette kan ny teknologi dukke opp raskere enn man tror. Behovene driver utviklingen, og f. eks når det gjelder månelandingen så var man ganske langt fra å ha teknologien til å dra dit da Kennedy fremførte sin berømte "månetale". Bare et knapt tiår etterpå klarte man det. Det var rett og slett prestisje i å slå russerne på å være førstemann på månen og siden russerne klarte å komme først i omløp ble det desto viktigere å være først på månen.

Men joda, det blir i første omgang begrensede mengder folk som trar dit og jeg tviler på at man tar seg råd til å sende tusenvis av folk dit. Terraforming er så vidt jeg har forstått teorietisk mulig og man kan allerede nå bygge store maskiner som pumper ut Co2, så selve konseptet er egentlig ikke problemet. Men det tar ekstremt lang tid, og flere forskere peker på at det vil ta minst 1000 år å tilpasse Mars sin atmosfære til en akseptabelt nivå for å starte en drivhuseffekt, så selv om man begynte i dag ville ikke dette vært noe som vi får oppleve i vår levetid. Det er nok mer realistisk å bygge større drivhus i form av små biosfærer som på mye kortere tid kan gassettes med de riktige gassene og populeres med hardføre plantearter, om man først ønsker å skape et kunstig utendørs klima for astronautene.

Uansett er det viktigste å komme seg dit først, og bare det vil være en veldig stor milepæl, selv uten forsøk på å kolonisere.

Personlig mener jeg at man burde fokusere på minikoloni på månen først. Det vil være vanvittig dyrt det også, men det er mye nærmere, man har i stor grad teknologien allerede og når man først får bygd opp et etablissement der vil det være billigere å sende opp videre ekspedisjoner derfra.

Anonymous poster hash: 351f9...689

[Gjest Kim]

Jeg er enig med deg. En månebase vil gi oss erfaring om det å leve på et annet himmelegeme og vi vil kunne perfeksjonere teknikker for utvinning av vann og hydrogen, få bedre erfaringer med drivhus i et miljø med lav tyngdekraft etc.

Månen, såfremt det lar seg å utvinne hydrogen er også langt bedre egnet som plattform for å sende avgårde en Mars ekspedisjon en jorden.

Men prestisjen som jeg nevnte setter nok en stopper for for en slik mer edruelig plan.

Mars lokker på mange måter, her er det snakk om politisk prestisje, prestisje for NASA/ESA og evt. private aktører, de som blir med osv.

Ja det er kanskje en enveisbilett å dra, men du er også garantert plass i historiebøkene.

[AnonymBruker]

Men hvis alle må oppholde seg inne omtrent hele tiden, og bruke drakter når de er ute, synes jeg det er rart at de skal kolonisere planeten. Det kommer jo aldri til å gå bra i lengden! Hadde mars vært en planet som jorden, der man kan gå ute fritt, da hadde jeg skjønt det bedre. Men å kolonisere en planet som det egentlig ikke er mulig å bo på (uten masse utstyr for å ikke dø), er helt merkelig. Er det meningen at de skal stifte familier der oppe for at de ikke skal dø ut etterhvert? Det høres jo litt risikabelt ut...

Om man virkelig vil så kan nok dette gjøres innen et hundreår eller to, da i form av kunstige biosfærer som holder et kunstig klima slik at astronauter kan gå fritt i disse. Ved øvrig bevegelse på overflaten må man nok belage seg på å bruke drakter og annet utstyr i overskuelig fremtid.

Men det er jo egentlig ikke så merkelig. Det finnes nok av folk som er eventyrlystene nok til å bruke resten av livet sitt på noe slikt. Det å være pionerer kan være stort for mange selv om de tar en betydelig risiko for å dø i forsøket. Om man så sorterer ut de som er hardføre nok og egner seg psykisk og fysisk til et slikt oppdrag er det ikke umulig å sette sammen en besetning som har som formål å kolonisere. Det vil være uhorvelig mange vanskeligheter og utfordringer med et slikt oppdrag, men for en viss type mennesker så er faktisk det optimale livet.

I prinsippet har vi egentlig heller ikke noe valg enn å finne opp teknologi som gjør at vi kan innta andre planeter. Det er jo bare et tidsspørsmål før forholdene på jorda ikke lenger egner seg for liv og da bør vi ha kunnskapen og teknologien for å kunne bygge en "Noas ark" for å komme seg vekk, alternativet er jo å dø ut. Erfaringer og teknologi fra minikolonisering vil da kunne være gull verdt og det blir mye lettere jo tidligere man starter.

Anonymous poster hash: 351f9...689

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg. En månebase vil gi oss erfaring om det å leve på et annet himmelegeme og vi vil kunne perfeksjonere teknikker for utvinning av vann og hydrogen, få bedre erfaringer med drivhus i et miljø med lav tyngdekraft etc.

Månen, såfremt det lar seg å utvinne hydrogen er også langt bedre egnet som plattform for å sende avgårde en Mars ekspedisjon en jorden.

Men prestisjen som jeg nevnte setter nok en stopper for for en slik mer edruelig plan.

Mars lokker på mange måter, her er det snakk om politisk prestisje, prestisje for NASA/ESA og evt. private aktører, de som blir med osv.

Ja det er kanskje en enveisbilett å dra, men du er også garantert plass i historiebøkene.

Det er jeg enig i. Samtidig trenger det ikke nødvendigvis være et problem å holde to tanker i hodet på en gang. Selv man ikke greier å kolonisere mars i første omgang representerer det uansett en videreutvikling av propulsjonsteknologi (man klarer f. eks å øke farten noe) som også kan bli nyttig til måneferder når man (forhåpentligvis) bestemmer seg for å lage en permanent koloni på månen. Selv om alt ikke virker så nyttig ved første øyekast så har generelt romfart en rekke hyggelige bieffekter. Noe av materialet i f. eks moderne klær til ekstremt kalde klimaer som polene er f. eks et derivat av det man benyttet i romdraktene. Romfart driver med andre ord utviklingen av både teorier og teknologi, også med tanke på det som blir tilgjengelig for sivile.

Anonymous poster hash: 351f9...689

[AnonymBruker]

Å kunne gjøre planeter beboelige er et svært langsiktig prosjekt og det er heller ikke målet. Hovedmålet nå er å lage et lite lukket samfunn som har/gjenbruker mest mulig og kan klare seg lengst mulig med minst mulig utenfra (untatt kanskje energi fra sollys). De første utfordringen er selvfølgelig oksygen, vann og mat. Man må ha systemer/planter som kan lage oksygen i det tempoet mennesket forbruker. Man må kunne produsere næringsrik mat raskt nok. Helt skal man ikke miste et eneste karbon eller oksygen atom. Helst bør man også kunne gjenbruke menneskene som dør der. Så kommer utfordringen etterhvert å reparere, gjenbruke og lage teknologi/instrumenter. Hvis man skal kunne klare seg over lenger tid må man f.eks. kunne reparere lyspærer, motorer, verktøy og annet som går i stykker.

Etter hvert som man klarer å utvikle slike selvforsynte lukkede systemer så kan man etterhvert lage enorme romskip som kan klare seg i tusener av år. Da kan man begynne å bevege seg mellom solsystemer.

Man kan selvfølgelig la menneskene på et slikt romskip reprodusere seg selv slik at det er mange generasjoner senere som kommer frem. Alternativt kan man forsinke livsprosessene. Man sier i dag at det er uinteressant å forsøke å få kontakt med vesener på andre planeter fordi det tar så lang tid for signaler å reise frem og tilbake. Tid er gjerne relativt til vår egen levealder. For en døgnflue er det lite interessant å dra en tur til Australia. Hvis man kan forsinke menneskes aldringsprosess f.eks. med dvale slik at man er i dvale (uten aldring) 99.9% av tiden så vil en alminnelig levelader på 80år bli 80 000år uten at man har levd (og kjedet) seg så mye lenger enn et vanlig liv. Da kan man rekke over ganske mye lenger avstander i løpet av en levealder

Anonymous poster hash: 5c8ac...147

[Gjest Kim]

Ja fremgang er predikert på at science fiction blir science fact.

[Gjest Corto Maltese]

Jeg ville heller dratt til en av Mars sine måner