..

[Sih]

...

Endret 31. januar 2014 av Sih

[Gjest Mupsi]

Kanskje du har slike sterke hatfølelser for henne er fordi du en gang i tiden var glad i henne og hun betydde mye for deg. Det er jo gjerne slik at de menneskene vi gjør mest for er de vi er veldig glade i og ønsker å ha et godt forhold til.

Du føler kanskje hun forrådte deg, og nå skal denne dama få ta del i barna dines liv, barna dine som du mest sannsynlig elsker mer enn noe annet i hele verden. Og jeg tipper du aldri har fått noen unnskyldning? Jeg tipper det er følelsen av at du ble forrådt som ligger til grunn og jeg tror at for å bli likegyldig i forhold til henne så må du tilgi hva hun har gjort mot deg. Kanskje prøve å se om det er noe du har lært av situasjonen, noe du kan ta med deg videre sånn på en positiv måte. (Selv om det nok kan være svært vanskelig i den fasen du er nå).

[BiancaH]

Dersom din versjon er sann, vil jeg si at både eks-mannen og eks-svigermor er svært lite verdt. Han truer sitt eldste barn på livet og har vært voldelig mot deg? Svigermor har vært rett ut stygg med deg og barna?

De kommer til å fortsette å pisse på deg og dine så lenge du har noe som helst med de å gjøre. Er de i tillegg så farlige og ustabile som det framgår av OP, bør du holde deg selv og barna milevis unna de... Ikke rart hjelpeapparatet ble rystet.

Etter hvordan de har vært, kan jeg ikke se at de har noen som helst rett til kontakt med hverken deg eller barna.

Det er likevel viktig å ikke hate. Selv ikke slike folk.

[AnonymBruker]

HVIS det du skriver er sant:

Bare husk at en del mødre er veldig blinde for hva sønnene sine gjør mot andre. Det er alltid "de andre" som ikke forstår deres spesielle og sensitive sønn, det er han som behandles urettferdig og alle andre det er noe galt med.

Det er ofte usunne mor-sønn relasjoner og fraværende eller passiv far som ligger til grunn for at visse menn føler de alltid har rett til å være utro, slå og ødelegge andres liv, og at deres forskrudde verdensbilde er det riktige.

Ingen helstøpte kvinner lager små egoistiske monstre ut av sønnen sine. Det er det kun kvinner med issues som gjør. For eksempel ekstrem lav selvfølelse som de overkompenserer for ved å dyrke sønnen sin eller være veldig opptatt av fasade.

Derfor kan du trygt synes synd på henne i stedet. Hun er ingen hel person. Hun lever på et lavt nivå. Du kan se på henne som et barn, og behandle henne deretter. Bær over med henne. Du må være den voksne her. Eller du kan leve på samme lave nivå.

Hvis det du forteller er sant, er du fullstendig i stand til å være voksen og overbærende. Ta det som trening i "hvordan omgås umulige mennesker" og "hvordan håndtere urettferdighet".

Anonymous poster hash: eebec...2a9

[Sih]

Trådstarter her.

Takk for tilbakemeldingene, det føltes godt å lese de. Damen det er snakk om levde selv i et ekteskap med alkoholmisbruk og vold, der ungene led mye, og rett som det var måtte flykte til fjells i nattdrakt, om natta midt på vinteren.

Dere skriver "hvis det du skriver er sant" - Det er sant, med tillegg av mye annet som til og med er mye verre. Jeg velger å unngå å skrive detaljer, da jeg er redd vi blir gjenkjent. Det er nemlig neppe mange som har hatt så hårreisende opplevelser i forbindelse med en skilsmisse - og her jeg bor ble det mye snakk på grunn av dette, jeg har ikke problemer med å bli igjenkjent når det gjelder det traumet vi har hatt, men jeg ønsker ikke offentlig å vedkjenne meg dette intense hatet.

Det har nå gått noen dager siden ungene var der, og følelsene mine når det gjelder besøket har roet seg noe. Jeg har ikke snakket med ungene mine om besøket, jeg orker ikke å høre om hverken besøket eller dama. Jeg venner meg vel til det etter hvert, men jeg kommer ALDRI til å veksle ord med henne igjen, og hun vil ikke få lov til å komme i mine barns fødselsdager, så lenge de velger å komme hjem og la meg stå for arrangementet!

[AnonymBruker]

Trådstarter her.

Takk for tilbakemeldingene, det føltes godt å lese de. Damen det er snakk om levde selv i et ekteskap med alkoholmisbruk og vold, der ungene led mye, og rett som det var måtte flykte til fjells i nattdrakt, om natta midt på vinteren.

Dere skriver "hvis det du skriver er sant" - Det er sant, med tillegg av mye annet som til og med er mye verre. Jeg velger å unngå å skrive detaljer, da jeg er redd vi blir gjenkjent. Det er nemlig neppe mange som har hatt så hårreisende opplevelser i forbindelse med en skilsmisse - og her jeg bor ble det mye snakk på grunn av dette, jeg har ikke problemer med å bli igjenkjent når det gjelder det traumet vi har hatt, men jeg ønsker ikke offentlig å vedkjenne meg dette intense hatet.

Det har nå gått noen dager siden ungene var der, og følelsene mine når det gjelder besøket har roet seg noe. Jeg har ikke snakket med ungene mine om besøket, jeg orker ikke å høre om hverken besøket eller dama. Jeg venner meg vel til det etter hvert, men jeg kommer ALDRI til å veksle ord med henne igjen, og hun vil ikke få lov til å komme i mine barns fødselsdager, så lenge de velger å komme hjem og la meg stå for arrangementet!

Men da er hun et offer. Det er synd på henne. Du må prøve å bære over med henne. Hun hadde helt sikkert ikke oppført seg sånn hvis hun ikke hadde gjennomgått alt alkoholiker-helvete med mannen sin.

Anonymous poster hash: eebec...2a9

[AnonymBruker]

Dette minner meg litt om situasjoner med utroskap der den bedratte kvinne overfører alt sitt hat mot elskerinnen fremfor mannen.

I dette scenario virker det jo som det er svigermor som virkelig har vært fæl, men like fullt lurer jeg på om det er en slags mekanisme som gjør at kvinner oftere samler større hat mot andre kvinner enn menn.

Etter hva du har vært igjennom har du vel fått tilgang til noe hjelp eller terapi? Å ha det vanskelig etter det du har vært igjennom er forståelig, men ting burde jo begynne å falle mer på plass etter fem år.

Anonymous poster hash: 0077b...2f3

[Marie90]

Men da er hun et offer. Det er synd på henne. Du må prøve å bære over med henne. Hun hadde helt sikkert ikke oppført seg sånn hvis hun ikke hadde gjennomgått alt alkoholiker-helvete med mannen sin.

Anonymous poster hash: eebec...2a9

Enig, leste dette nettopp nå. Det er ikke grunn til å oppføre seg dårlig resten av livet, men det kan (eller burde) i det minste vekke noen følelser av sympati som kan ta brodden av sinnet.

Kanskje det er det som er problemet - du føler at hun burde sympatisert med din situasjon? Hun tar nok sin sønn i forsvar, enten fordi han har levert en annen versjon og hun ser ham som uskyldig eller rett og slett fordi han er alt hun har.

[AnonymBruker]

Enig, leste dette nettopp nå. Det er ikke grunn til å oppføre seg dårlig resten av livet, men det kan (eller burde) i det minste vekke noen følelser av sympati som kan ta brodden av sinnet.

Kanskje det er det som er problemet - du føler at hun burde sympatisert med din situasjon? Hun tar nok sin sønn i forsvar, enten fordi han har levert en annen versjon og hun ser ham som uskyldig eller rett og slett fordi han er alt hun har.

Eller hun vet hvor mye vondt han allerede har gjennomgått, og vil skjerme han for mer helvete. Kanskje har hun allerede mye smerte for alt han måtte oppleve da han var barn.

Akkurat som du har et irrasjonelt hat mot henne, har også hun irrasjonelle følelser. Det er ikke som om hun er den voksne og du er barnet, bare fordi hun tilhører generasjonen over deg. Dere er begge voksne som har opplevd noe vondt, av forskjellig styrke og varighet, og dere reagerer begge på det.

Anonymous poster hash: eebec...2a9

[Gjest navnelapp]

Kudos til barna dine for at dei har klart å bygge opp igjen desse relasjonane. Av respekt for dei trur eg du vil vinne på å gjere det same. Ikkje slik at ein skal bli vennar og vel forlikte igjen, men slik at ein kan overvinne dei vonde kjenslene og sjå det som var før konfliktene oppsto. Be the better person.

[AnonymBruker]

Oj, dette skjønner jeg er kjempe vanskelig for deg! Har ingen råd til deg om hvordan du burde takle dette men vil bare si at jeg er oppvokst med en farmor som var veldig stygg med min mor. Jeg skjønte det ikke da jeg var liten, og hadde et ok forhold til farmor til hun døde. Nå i ettertid sitter jeg igjen med en enorm respekt for min mor. Å kunne gå med hodet hevet og sørge for at hennes barn ikke opplevde at familien var i splittelse gjør meg så utrolig stolt og rørt over min mor.

Uansett hva du velger å gjøre så husk at dine barn alltid vil se til deg som et eksempel, og spesielt i slike vanskelige situasjoner. Det er sånne ting som former dem som mennesker.

Anonymous poster hash: 2ba14...9f3

[Medusa13]

Jeg kan ikke skjønne at det kan være til barna beste å ha kontakt med hverken farmor eller far i den situasjonen du beskriver. At du føler hat er helt naturlig, og jeg vil også si riktig i denne situasjonen her. Visse ting kan og bør ikke tilgis, og langt mindre glemmes. Farmor har jo også tross alt oppdratt far, og det er god grunn til å stille spørsmål ved hvorfor han har blitt den voldsmannen han har blitt.

Spørsmålet jeg stiller meg er om denne omgangen er trygt for barna i det hele tatt. Jeg ville vært livredd. Som en innsender skriver over her er det viktig å være klar over at barna alltid vil se deg som et eksempel. Jeg vil ikke kalle det et godt eksempel å vise at du godtar den behandlingen som du har vært utsatt for tidligere. Et godt eksempel her er å vise at du tar avstand fra det som har skjedd og de som har gjort det. Jeg ville ikke lagt skjul på den hele og fulle sannhet overfor mine barn.

[Medusa13]

Eller hun vet hvor mye vondt han allerede har gjennomgått, og vil skjerme han for mer helvete. Kanskje har hun allerede mye smerte for alt han måtte oppleve da han var barn.

Akkurat som du har et irrasjonelt hat mot henne, har også hun irrasjonelle følelser. Det er ikke som om hun er den voksne og du er barnet, bare fordi hun tilhører generasjonen over deg. Dere er begge voksne som har opplevd noe vondt, av forskjellig styrke og varighet, og dere reagerer begge på det.

Anonymous poster hash: eebec...2a9

Jeg vil ikke kalle dette et irrasjonelt hat, men et reelt. Hater bunner i konkrete hendelser som er totalt uakseptable.

[Medusa13]

Men da er hun et offer. Det er synd på henne. Du må prøve å bære over med henne. Hun hadde helt sikkert ikke oppført seg sånn hvis hun ikke hadde gjennomgått alt alkoholiker-helvete med mannen sin.

Anonymous poster hash: eebec...2a9

Jeg synes absolutt ikke synd på henne. Selv om hun også er et offer, gjør ikke dette henne friskere av den grunn. Hun bør ikke få lov til å ødelegge flere barn av den grunn. Som omsorgsperson skulle hun også ha skjermet sin egen sønn mot en oppvekst med fyll og traumatiske opplevelser. Det evnet hun ikke.Jeg ville aldri ha stolt på hverken henne eller pappan, og skulle det vært noen form for samvær her skulle det ha skjedd under tilsyn