Vet ikke om forholdet gjør meg mer vondt enn godt

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart et år. I begynnelsen gikk ting veldig sakte, men så eksploderte nærmest forholdet og vi var sammen mer enn vi var fra hverandre. Vi hadde det begge tøft da jeg skulle reise til andre kant av landet for studier, og det var mye tårer og sorg. Det endte meg at jeg droppet ut av studiene ganske raskt og vi tilbragte de neste månedene hos hverandre nesten daglig.

Siden det har vært en viss avstand mellom oss, har alt annet enn kjæresten min kommet i andre rekke for meg. Jeg har sakte men sikkert mistet all kontakt med vennene mine, jeg har droppet alle fester og sammenkomster enten på grunn av at jeg ikke er hjemme på det tidspunktet eller fordi kjæresten min heller vil at jeg skal være med ham/jeg vil selv være med ham. Jeg har gjort om på store deler av min klesstil og personlighet. Jeg meldte meg ut av min fritidsinteresse da det tok for mye tid jeg heller ville bruke på min kjæreste.

Jeg har mildt sagt blitt helt oppslukt av kjæresten min og har mistet meg selv i forholdet. De gangene jeg er hjemme har jeg absolutt ingenting å finne på. Da bare sitter jeg der og venter på dagen jeg kan dra til ham igjen. Jeg får ofte anfall hvor jeg bare gråter når jeg vet at jeg må dra hjem fra ham, for jeg vet hva som venter meg: Ingenting.

Det hender jeg mimrer tilbake på tiden før jeg møtte kjæresten min, det var en tid hvor jeg virkelig føler jeg fant meg selv og skapte identiteten min. Jeg følte meg mer selvsikker og trygg for hver dag som gikk.

Jeg har selvsagt aldri fått så mange komplimenter som jeg får nå, av min kjæreste, og det hjelper på å styrke selvfølelsen det også, men jeg er generelt mer ulykkelig nå. Jeg føler meg mer som en fiasko, jeg har jo droppet studiene jeg ønsket, interessene mine og mistet vennene mine. Jeg har et friår og har fått jobb som ekstrahjelp, men utenom det har jeg ingenting i livet mitt. Han selv har både studier og venner.

I tillegg snakker vi om å flytte sammen i løpet av dette året, men han nekter å flytte langt fra hjemstedet sitt, som vil si at jeg må gi opp det lille jeg har her.

Det er nok lett å lese dette og si "Dump ham!" men jeg må bare påpeke at jeg virkelig elsker denne personen, han får meg til å smile når jeg er nede og får meg til å føle meg elsket og verdig. Jeg er lykkelig med ham. Det er nok også lett å si at jeg må finne nye interesser og få et selvstendig liv i tillegg, men jeg har forsøkt og det er så vanskelig. Jeg synes det er vanskelig å kombinere og jeg har i tillegg mistet meg selv så jeg ikke lenger vet helt hvem jeg er eller hva jeg vil. Jeg føler meg ikke som et individ. Jeg føler jeg ikke er noen ting når jeg ikke er ved hans side. Om jeg skulle finne meg selv igjen, tror jeg det kun skjer som en singel jente. Jeg vet også at jeg er veldig ung og jeg vet at dette forholdet mest sannsynlig ikke varer livet ut.

Oppsummert: Jeg er verdens lykkeligste når jeg er med ham og så ufattelig ulykkelig når jeg ikke er det. Jeg er "ingen" når jeg er alene og ser ingen fremtid for meg.

Jente 20

Anonymous poster hash: 733de...17e

[Hjelperen93]

Hvorfor føler du at du må droppe studier og venner for å være med ham?

Hvis han klarer å kombinere kjæreste med andre aktiviteter burde vel du også klare det?

[Boletta]

Han får deg opp når du er nede, men det er han som får deg ned?

Det skal ikke være slik at du skal droppe alt snnet i livet når du får deg kjæreste...

[AnonymBruker]

Jeg har det litt som deg.

Men jeg har utdannelsen, jobben og venner.

Men jeg vil ofte være med kjæresten min framfor noen andre.

Før var jeg populær og hadde mange venner, stor omgangskrets og var veldig sosial. Mens nå er jeg kanskje litt mer normal på det viset, men selv føler jeg meg mislykket som ikke har så mange venner som jeg hadde.

Grunnen til det hele begynte, var for min del da jeg og han ble sammen i starten, min daværende bestevenninne lagde et helvete hver gang jeg ville besøke han, hun krevde at jeg satte henne først og selv om jeg var med henne mer enn han (vi gikk på skole sammen noen mil unna og vi begge bodde der) og selv de helgene vi var hjemme og jeg da var nyforelsket og ville være med han, så lagde hun et spetakkel, selv om jeg møtte henne over kaffe osv hver dag.

Dette pågikk i flere måneder før jeg var helt tom. Jeg distanserte meg fra henne og jeg distanserte meg fra han også. Det ble slutt mellom han, og jeg skal være ærlig og si at det var tøft, men det var så for og slippe maset hennes. For når jeg ikke var sammen med han, så kunne hun ikke bruke kjeft for at jeg valgte han framfor henne da jeg ikke ville møte henne.

Hun krevde mye den tiden vi var venner og det førte til at jeg mistet mange andre venne forsi jeg ikke hadde tid.

I dag har vi ikke mer kontakt, og jeg er veldig glad for det. Og nå har jeg to venninner som er veldig nære, de har jeg vært venner med i flere år før jeg da nøtte min daværende bestevenninne. Og disse er de eneste jeg stoler på. Jeg orker ikke å skape nye relasjoner og få nye venner som er noe annet enn bekjente. Jeg er livredd for å igjen møte noen som krever så mye av meg.

Anonymous poster hash: 67216...713

[AnonymBruker]

Hjelperen93, on 20 Jan 2014 - 01:32, said:

Hvorfor føler du at du må droppe studier og venner for å være med ham?

Hvis han klarer å kombinere kjæreste med andre aktiviteter burde vel du også klare det?

Jeg nyter virkelig å tilbringe tid med ham, og de få gangene jeg har vært ute med venner, har jeg som regel endt opp med å sitte på mobilen og chatte med ham. Tenker på ham konstant. I tillegg har jeg glemte hvordan jeg skal være meg, har på en måte visket ut personligheten min og klarer ikke lenger å kommunisere med vennene mine på samme måte. Har "detti ut" av vennegjengen.

Droppet studiene fordi det ble for tøft for meg å være så langt fra ham. Men sant som du sier, hvis han klarer å kombinere det, burde jeg også. Men han har ikke dette store behovet for å snakke med meg konstant. Jeg bokstavelig talt våker over mobilen min, i tilfelle en melding skulle tikke inn.

Boletta, on 20 Jan 2014 - 01:41, said:

Han får deg opp når du er nede, men det er han som får deg ned?

Det skal ikke være slik at du skal droppe alt snnet i livet når du får deg kjæreste...

Ja, han styrer ubevisst hele følelseslivet mitt. Har han en god dag, har jeg en god dag. Jeg høres helt sykelig opptatt av ham, slik som jeg skriver her...

Anonymous poster hash: 733de...17e

[Atlanterhavet]

Syns dette sier seg selv.. Du kan ikke ofre alt du har for en person og forvente at det kommer til å gjøre deg lykkelig. Du trenger venner og utdanning som alle andre. Du har ofret masse for en som sier at han ikke hadde gjort det samme for deg..