Ensom i parforhold... litt langt innlegg

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette, tror bare jeg kanskje trenger å lufte litt. Kjenner at jeg har en klump i magen nå, og føler meg trist og ensom.

Jeg bor sammen med en mann som for ca 14 år siden opplevde noe helt forferdelig. I perioder så preger dette ham enda.. det er en slik ting man ikke kommer over, men som man må leve med.

Mannen er en helt fantastisk snill mann, god og omsorgsfull person og jeg elsker ham noe inderlig! Men han "forsvinner" for oss innimellom. Jeg skriver oss, fordi vi har 2 små barn. Med "forsvinner" så mener jeg at han virker ikke tilstede når han er med oss, sitter mye foran pc og internett, hvis jeg ber ham om noe eller sier noe til ham så får han bare med seg litt av det. I besøk er han stillere og litt mutt. Når ungene er lagt så sitter han bare foran pc eller tv, snakker lite til meg om jeg prøver meg på samtale. Og hvis jeg prøver å snakke med ham om det eller hvordan han har det så får jeg lite svar, så jeg gjør egentlig det veldig sjelden.

Jeg snakket med ham om det idag, måtte rett og slett presse ham litt for å få ham til å si noe om hvordan han har det. Han sier da at han er urolig i kroppen og hodet, han legger også litt av "skylden" av det over på meg. Jeg sier til ham som jeg har sagt før, at det blir litt vanskelig for meg å støtte ham gjennom dette slik som jeg gjorde før, fordi vi har to små barn. Han har gått til psykolog før, det fungerte ikke bra, men vi har en annen som han kan gå til, men han mener selv at dette bare går over. Idag prøvde jeg å forklare at dette ikke går lengre, at han må ta tak i det, om ikke for sin egen del så for barna. Får egentlig ikke noe respons på det. Så jeg sa at jeg kom til å ta kontakt med hun som han har snakket med. Han sier at han ikke kan det pga arbeidstiden, og jeg sier at jeg synes han må prioritere det.

Jeg har levd med hans periodiske nedturer i over 9 år, og det begynner å bli tøft nå kjenner jeg. Føler at barna også begynner å merke det, og jeg må kompensere. Vi har det kjempe bra sammen ellers, men nå har det vært relativt kort tid mellom "forsvinningene" og jeg begynner å føle meg forferdelig alene og ensom.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre... noen råd?

Anonymous poster hash: 5044b...d24

[Lillymin]

[Gjest Mupsi]

Han må få hjelp, kanskje fra en psykiater. Og jeg synes du skal begrunne det med at det begynner å gå utover barna og at du må kompensere ovenfor dem, samt at de har begynt å merke ting. Si det rett ut til han slik du har skrevet her. Jeg synes også du skal nevne at du blir sliten av dette, og fortelle det du skrev at du føler deg ensom og alene i forholdet, man må kunne være ærlig med hverandre om følelsene sine, særlig når det har gått så lang tid som det har og det ikke virker som han har noen planer om å prøve å få ting til å bli bedre.

[AnonymBruker]

Takk for svar!!!!

Jeg har ikke sagt at jeg er sliten og at jeg føler meg ensom, mest fordi jeg vet at han vil få veldig dårlig samvittighet for det, og bebreide seg selv mer. Jeg tror vel kanskje at han mener at han ikke fortjener å ha det bedre, og det er hans måte å "leve med det" .

Anonymous poster hash: 5044b...d24

[AnonymBruker]

Har han posttraumatisk stessyndrom kanskje? Det har mannen min, og det kunne være ganske utfordrende å leve sammen med han. Vi pratet masse om det, og han gikk med på å prøve terapi. Han går stort sett alene, men jeg har vært med noen ganger og det har hjulpet oss mye, begge to. Han har fått rette verktøy til å håndtrere både opp og ned perioder, og jeg har fått verktøy til å bedre håndtere det.

Anonymous poster hash: 5a08e...95d