Trenger deres synspunkter..

[AnonymBruker]

Hei..
Nå finner jeg ingen annen utvei enn å spørre etter deres synspunkter og tanker om denne saken. For å være helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skal frem til, jeg vil bare få ut tankene mine..
Jeg skal prøve å korte ned historien så mye som mulig, men jeg frykter at dette blir et langt innlegg..

Jeg og kjæresten min har vært sammen i to år. Han er 20 og jeg er 19, så vi er relativt unge. Vi tilbringer både dag og natt sammen (har ikke egen leilighet, bor hos foreldrene våre).
Da vi ble kjærester for to år siden veide jeg 58 kg, men ca. 6 måneder inn i forholdet begynte jeg å utvikle spiseforstyrrelser, mye på grunn av hans «eks». Han løy til meg om henne èn gang, noe som var nok til at jeg mistet litt av tilliten til han. Jeg begynte å slanke meg, skulle bli like tynn som eksen.
Helt fra «eksen» ble et problem har han sagt at han foretrekker kvinner med former og gjerne litt fett på magen, fremfor tynne jenter med mellomrom mellom beina og veldig flat mage.

Vi har hatt et veldig turbulent forhold det siste året, mye på grunn av den dårlige selvtilliten jeg fikk i forholdet, og en spiseforstyrrelse som spirer mer og mer for hver dag som går.. Samtidig er vi veldig glad i hverandre og vi har det veldig bra når vi ikke krangler.
Han kan ingenting om spiseforstyrrelser, og han synes jeg er flink til å spise (1 måltid om dagen, altså en halv porsjon middag). Noen få ganger spiser jeg to brødskiver til lunsj med han, så han ser på meg som helt normal. Jeg har jo tross alt ikke kroppen til en alvorlig syk anorektiker, selv om jeg har tankene til en.
Kjæresten min har rett og slett ikke kunnskap om spiseforstyrrelser, og han forstår ikke alle de vonde og forferdelige tankene jeg har i hodet etter jeg har inntatt mat. Han viser heller ingen interesse av å lese om det på nettet for å forstå meg bedre.
(For de som lurer - ja, jeg har tenkt til å oppsøke hjelp).

Han har også gitt meg forskjellige svar på like spørsmål flere ganger, noe som har resultert i at tilliten min til han har forsvunnet. Jeg har så godt som null tillit og det samme med selvtilliten. Jeg jobber for å bli tynnere, penere, søtere for hver dag som går – og det vet han, uansett hvor mye han forteller meg at han foretrekker kvinner med former og litt fett på magen.


Uansett, jeg slanket meg ned til 49 kg og hadde en BMI som stod på «undervektig». Kjæresten min synes jeg begynte å bli litt for tynn, ribbeinene syntes og magen gikk smått innover i stedet for å stå utover. Likevel har vi aldri hatt så mye sex og kos, som det vi hadde da jeg var på mitt tynneste.
Kjæresten min fortalte også at han synes jeg er mer attraktiv nå, enn det jeg var da jeg veide 58 kg.
Nå har jeg (dessverre) gått opp til 52-53 kg, og jeg er livredd for å gå opp til 58 kg! Han var tydelig på at han finner meg mer attraktiv nå som jeg veier mindre.
Hans kommentar strider mot alt jeg ser på som støtte. I mine øyne skal kjæresten min støtte meg til å få et normalt forhold til mat, og ikke «provosere» slik at jeg «sulter meg» for å holde meg under 58 kg!


Jeg fortalte han noe sånt i sted, før jeg dro fra han:
«Jeg er 19 år, det er ikke normalt å veie 50-53kg i den alderen! Flesteparten av mine venninner er slanke, men veier 60+ kg. Du forteller meg at du liker kvinner som har former og litt fett på magen fremfor tynne jenter, men så synes du at jeg blir mindre attraktiv hvis jeg begynner å spise normalt og veier 58kg! Hvordan i alle dager kan vi leve livet ut, hvis jeg må holde meg under 58 kg for at DU skal synes jeg er «på mitt beste» utseendemessig? Jeg er på vei til å bli voksen, selvfølgelig kommer jeg til å veie mer enn 58 kg i løpet av livet! Du skal støtte meg, ikke anoreksien!»


For å avslutte innlegget..
Jeg aner ikke hva jeg skal frem til, jeg beklager for et langt og rotete innlegg. Jeg er bare så såret, sint og forvirret nå! Hvor ble det av
«Jeg foretrekker kvinner med former og litt fett på magen, fremfor jenter med mellomrom og flat mage»?
Attpåtil klarer han ikke å si HVORFOR han synes jeg er mer attraktiv nå, enn da jeg veide «hele 58kg»! Han bare vet at jeg er finere nå, men han ser ikke store forskjellen på kroppen min. Han ser bare at armene mine har blitt litt slankere. Altså ærlig talt, er jeg helt på jordet? Overdriver jeg, eller har jeg lov til å bli såret og ta meg nær av dette? Stemmen i hodet mitt sier i hvert fall at kjæresten min har rett, jeg er mye finere når jeg veier under 58kg…

Jeg har innsett at vi ikke har et sunt forhold og jeg har store planer om å gjøre det slutt med han da ingenting hjelper (vi har hatt utallige samtaler på hva vi kan gjøre for å få et bedre forhold).
Jeg har også innsett at hvis jeg skal bli frisk, trenger jeg å omgås mennesker som forteller meg at jeg er like fin selv om jeg veier 58+ kg. Jeg kan ikke bli 40 år og veie under 58 kg, det er ikke riktig sunt i forhold til min kroppsbygning. Jeg vet ikke hva som er rett og galt lenger. På en måte føler jeg meg som en barnslig dramaqueen, men på en annen side er jeg så sårbar når det gjelder kroppen og spiseforstyrrelsen min..


Anonymous poster hash: b2f8e...1a9

Anonymous poster hash: 9180c...86d

Anonymous poster hash: 9180c...86d

[AnonymBruker]

Dropp han og finn deg en fyr med en sunnere innstilling til kropp.

Anonymous poster hash: e1d39...fe1