Dominerende mor.,jeg mister meg selv

[AnonymBruker]

Da jeg var liten slo mine foreldre meg hvis jeg ikke gjorde slik de ville eller på annet vis opponerte mot deres meninger. Det var riktignok ikke så ofte for jeg ble nemlig ganske raskt et unnselig barn som sluttet å gi uttrykk for egne meninger. Autoritære foreldre altså som hadde lydige barn og en fin fasade,dro på "glade" turer" og da skulle vi ha det koselig. De belønnet lydige barn og til jul fikk vi mye fint tenk så snille de var med oss må vite..Årene gikk,jeg ble ungdom og fikk problemer med å finne meg selv.

Dette var kortversjonen for jeg har nemlig gått til psykolog i tre år for å finne utav meg selv og tatt oppgjør med gammel fortid. Underveis konfronterte jeg dem men de innrømte og innrømmer heller ikke i dag noen verdens ting vedrørende at de slo meg så voldsomt ved 4-5 tilfeller, de lurte tvert imot på om jeg var blitt skrullete,var syk osv..eller konkluderte med at jeg måtte jo være syk.Jeg dro derfra i sinne og hadde ikke kontakt med dem på et år.

Så til saken,eller en av dem,for det er nemlig mange små drypp som trekker meg ned og jeg føler meg dårlig og tappet for energi når jeg har vært ilag med dem for ofte, iallefall når de kpmmer under huden min. Min mor prøver nemlig det hun kan på det ,i ord ,handlinger og vendinger snor hun seg..

Min far er blitt alvorlig syk,ikke livstruende for øyeblikket men sykdommen må følges nøye med,behandles og prognosene er usikre,iallefall etter det hun sier. Hun spiller på det og sier stakkars pappa på en bebreidende tone mot meg når hun og jeg er alene..

Her forleden sa hun,(utrolig nok!)"Du vet jo at pappa har ikke vært så tålmodig osv (for å komme i dialog med meg) Jeg svarte ikke og hun gjentok setningen spørrende mot meg slik at jeg nesten ikke hadde annet valg enn å bekrefte det, og så smalt det fra henne, (da også spørrende).."men han har jo vært snill,han er jo snill,(underforstått har han ikke?Har han ikke???? Stemmen hennes hadde med ett slik en skarphet at jeg følte meg redd.. Eh joo....,jeg dro på det, men kjente meg superdårlig og tappet for krefter etter samtalen med henne

Faen i helvete tenker jeg nå inni meg,nå får det fadermeg være nok! Jeg har gått til psykolog i tre år og gjenfunnet min tapte selvtillit og så vil hun trekke meg ned i alt det dårlige igjen! Jeg kjenner nemlig det på at jeg instinktivt hopper og svarer slik jeg egentlig ikke trives med når hun nærmer seg meg. Jeg mister kontakten med meg selv og hun kan styre meg som hun vil for det gamle dårlige dominerende ra henne sitter i ryggraden. Jeg skulle ønske jeg hadde en rolig avbalansert mor som så meg for den tenkende følsomme resonerende personen jeg var og lot det skinne gjennom at det var fint at meg var meg som jeg var. I stedet makter hun ikke å møte meg eller hun vil ikke,prøver heller ikke. Jeg er faen så lei,

Ikke stress slik sier hun når hun besøker meg,men det er hun som får meg til å hoppe opp og stresse rundt.Kroppen min hopper instinktivt opp og gjør det som den aner at hun forventer for det lærte hun den nemlig en gang.

Hun har ingen venninner som orker henne mens jeg har tre fire nære og fortrolige.

Hun legger planer for både henne og meg i andre menneskers nærvær,definerer oss som "vi" "Når det blir fint vær kan vi ut å trille med babyen feks.(Ble nettopp tante) Vanskelig å ta til motmæle når hun ikke definerer tidspunkt. Faktum er at jeg ikke vil gjøre disse tingene ilag med henne for hun trekker meg ned underveis definerer meg som svak og syk om jeg har andre verdier og meninger enn henne.

Jeg har det ikke slik med andre, for dem kan jeg prate dypt,inderlig og fortrolig med ,og de går begge veier,mens samtalene med henne foregår ensidig,på høyt stemmenivå (fra henne) slik at jeg føler meg dradd med til å prate på hennes nivå. og hun blir kvass om jeg ikke anerkjenner og bekrefter hennes synspunkter.

Og i telefonen, da med høyt stemmel,hurtig, snakker på inn og utpust, så kan hun plutselig si høyt særlig hvis hun har andre i bakgrunnen, at nå må ikke jeg stresse meg opp (liksom den syke datteren som tar på vei for alt) selv om jeg alldeles ikke tar på vei og hører forvirret at hun prøver å gi andre det inntrykket overført via samtalen.

Hun evner ikke se meg for den jeg er, eller hun vil ikke.

Andre som har erfart noe liknende og vil dele erfaringer.

Jizes det var godt å få det ut

Anonymous poster hash: 5b54c...e5d

[AnonymBruker]

Geografisk avstand er nøkkelen når man er så uheldig å ha dominerende foreldre.

Anonymous poster hash: 64e22...bb4

[AnonymBruker]

Føyer meg og later som om jeg er enig, snakker henne etter munnen og så når jeg drar hjem til meg selv puster jeg lettet ut og fortsetter å leve livet mitt.

Anonymous poster hash: 7b652...2c7

[AnonymBruker]

Ang det når hun nevner at din far ikke alltid har vært så tålmodig så var det nok for å gi deg en bekreftelse på at du har rett i at han ikke alltid har vært grei, når hun så nevner dette med at han er jo snill, så tolker vel jeg det,mer som han har vel vært snill OG?Men jeg var ikke tilstede og kjenner ikke til deres kommunikasjonsform, men samtidig hvis omgang med din mor gjør deg fysisk dårlig så ville jeg rett og slett holdt meg unna. Med det mener jeg ikke at du skal kutte kontakten helt men at du ikke har mer kontakt enn det du tåler, er vel litt enig med hun over hvis du klarer det, fortsett å lev livet ditt uten å bruke for mye krefter på å tenke på dem. Nå er du voksen og kan leve livet ditt som du vil :-) .

Anonymous poster hash: a547c...072

[Japp]

Har du mulighet til å holde deg litt på avstand fra henne? Så du slipper å takle henne ofte.

[AnonymBruker]

Ang det når hun nevner at din far ikke alltid har vært så tålmodig så var det nok for å gi deg en bekreftelse på at du har rett i at han ikke alltid har vært grei, når hun så nevner dette med at han er jo snill, så tolker vel jeg det,mer som han har vel vært snill OG?Men jeg var ikke tilstede og kjenner ikke til deres kommunikasjonsform, men samtidig hvis omgang med din mor gjør deg fysisk dårlig så ville jeg rett og slett holdt meg unna. Med det mener jeg ikke at du skal kutte kontakten helt men at du ikke har mer kontakt enn det du tåler, er vel litt enig med hun over hvis du klarer det, fortsett å lev livet ditt uten å bruke for mye krefter på å tenke på dem. Nå er du voksen og kan leve livet ditt som du vil :-) .

Anonymous poster hash: a547c...072

Saken er at de benekter å ha slått meg og sier at jeg er syk om jeg prøver å bringe det på bane,på den annen side oppfører hun seg som nevnt i åpningsinnlegget..

Virker som HUN eller DE mest av alt trenger bekreftelse på at de/han har vært snill og,altså ved å legge det ram på den måten jeg skrev i åpningsinnlegget-en manipulasjon, slik at de /hun kan føle seg bedre ved å få meg til å si det.

Jeg kan ikke betro meg til henne på noe vis om moine innerste tanker for da eter hun meg opp og, klandrer meg eller bar blåser av meg.Null sympati,bare angrep.

Og hvis hun står i telefonen med meg og det ringer på en annen telefon er det alltid meg hun må legge på og ringe tilbake senere selv om det i den andre telefonen bare var min svoger som ville høre hvordan det sto til,

Kan nevne mye mere men det er summen av alt, det hun møter meg som som er tomhet uten ekte empati. hun kan gi meg flotte gaver,ting mm men følelsene mine avviser hun og jeg blir helt spist opp av henne.

Så møter jeg andre damer i mødre alder på hennes alder som reagerer på at jeg er innelukket(og de har sett det oppover hele)men det er jo når jeg har tilpasset meg henne også myker de meg opp til å åpne meg og vi har fine fortrolige samtaler,så må jeg passe på å ikke være slik når jeg nærmer meg henne igjen for da er hun rask med å prøve å bringe skam og dårlig samvittighet inni meg.

En gang ble jeg utnyttet av en gutt,var lei meg og betrodde meg såvidt,så buser hun ut:at jeg ikke må være så naiv! og dermed ville hun ikke prate mere om det.

Fyttikatta sier jeg.

En gang som barn når de utforsker ting med seg selv,jeg gjorde det ,kom hun over meg og skamslo meg.

Hun benekter alt.

Ymter jeg om noe, heter det seg "å vi som har vært så snille med deg!"

Ts

Anonymous poster hash: 5b54c...e5d

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å holde deg litt på avstand fra henne? Så du slipper å takle henne ofte.

Ja holdt meg unna henne i lere dager nå og sagt at jeg føler meg dårlig, det er aktisk for å slippe forventningen ra henne om ditt og datt hele tiden samt at pliktfølelsen min settes på autopilot om jeg ikke tar grep og da er det å føle seg dårlig grunn nok for meg å være i fred. Jeg har en grunn.Nå.Hvor lenge tro?

Anonymous poster hash: 5b54c...e5d

[AnonymBruker]

Av og til så må man vel bare innse at foreldrene ikke er de man ønsket de var. Da er det gjerne greit å holde de på en armlengs avstand eller ha overflatisk kontakt, for hva er meningen med å ha mye kontakt med mennesker man ikke trives med selvom de er ens foreldre? Hvis du har søsken kan du jo få familiefølelsen fra dem og heller holde avstand til dine foreldre.

Anonymous poster hash: a547c...072

[Japp]

Ja holdt meg unna henne i lere dager nå og sagt at jeg føler meg dårlig, det er aktisk for å slippe forventningen ra henne om ditt og datt hele tiden samt at pliktfølelsen min settes på autopilot om jeg ikke tar grep og da er det å føle seg dårlig grunn nok for meg å være i fred. Jeg har en grunn.Nå.Hvor lenge tro?

Anonymous poster hash: 5b54c...e5d

Tja, hvor lenge? Det er ikke godt å si. Noen kutter jo ut foreldrene sine helt, og noen igjen prater bare om vær og vind. Når hun tømmer deg så for krefter, er det verdt å ha kontakt med henne?

[Pusheen]

Jeg kjenner meg igjen, har det akkurat likedan. Det som berga meg er at jeg har flyttet på en helt annen kant av landet... Kanskje ikke bare-bare å flytte sånn uten videre, men det var iallefall det som berga meg...

[AnonymBruker]

Hadde også dominerende mor. Mitt råd? Kutt kontakten. Jeg bad min mor se meg i øynene og svare på om hun virkelig mente jeg hadde hatt en god oppvekst. Hun svarte at det hadde jeg, og da sa jeg at hun ikke skulle kontakte meg mer og farvel. Har ikke snakket med henne på 6 år og selv om det på en måte er merkelig og vondt, så har jeg det mye bedre nå. Jeg angrer ikke. Har liksom fred med meg nå.

Anonymous poster hash: 92c9d...747

[Japp]

Hadde også dominerende mor. Mitt råd? Kutt kontakten. Jeg bad min mor se meg i øynene og svare på om hun virkelig mente jeg hadde hatt en god oppvekst. Hun svarte at det hadde jeg, og da sa jeg at hun ikke skulle kontakte meg mer og farvel. Har ikke snakket med henne på 6 år og selv om det på en måte er merkelig og vondt, så har jeg det mye bedre nå. Jeg angrer ikke. Har liksom fred med meg nå.

Anonymous poster hash: 92c9d...747