Mor som forsøker knekker deg psykisk på en finurlig måte

[AnonymBruker]

Da jeg var liten slo mine foreldre meg hvis jeg ikke gjorde slik de ville eller på annet vis opponerte mot deres meninger. Det var riktignok ikke så ofte for jeg ble nemlig ganske raskt et unnselig barn som sluttet å gi uttrykk for egne meninger. Autoritære foreldre altså som hadde lydige barn og en in fasade,dro på "glade" turer" og da skulle vi ha det koselig. De belønnet lydige barn og til jul fikk vi mye fint tenk så snille de var med oss må vite..Årene gikk,jeg ble ungdom og fikk problemer med å inne meg selv.

Dette var kortversjonen or jeg har nemlig gått til psykolog i tre år for å finne utav meg selv og tatt oppgjør med gammel fortid. Underveis konronterte jeg dem men de innrømte og innrømmer heller ikke i dag noen verdens ting, de lurte tvert imot på om jeg var blitt skrullete,var syk osv..eller konkluderte med at jeg måtte jo være syk.

Så til saken,eller en av dem,for det er nemlig mange små drypp som trekker meg ned og jeg føler meg dårlig og tappet for energi nåt jeg har vært ilag med dem for ofte, iallefall når de kpmmer under huden min. Min mor prøver nemlig det hun kan på det i ord handlinger og vendinger hun snor seg..

Min far er blitt alvorlig syk,ikke livstruende for øyeblikket men sykdommen må følges nøye med,behandles og prognosene er usikre,iallefall etter det hun sier. Hun spiller på det og sier stakkars pappa på en bebreidende tone mot meg når hun og jeg er alene..

Her forleden sa hun,"Du vet jo at pappa har ikke vært så tålmodig osv (for å komme i dialog med meg) Jeg svarte ikke og hun gjentok setningen spørrende mot meg slik at jeg nesten ikke hadde annet valg enn å bekrefte det, og så kommer det fra henne, (da også spørrende).."men han har jo vært snill,han er jo snill,(underforstått har han ikke?Har han ikke???? Eh joo....,jeg dro på det, men kjente meg superdårlig og tappet for krefter etter samtalen med henne

Faen i helvete tenker jeg inni meg,nå får det fadermeg være nok! Jeg har gått til psykolog og gjenfunnet min tapte selvtillit og så vil hun trekke meg ned i alt det dårlige igjen! Jeg kjenner nemlig det på at jeg instinktivt hopper og svarer slik jeg egentlig ikke trives med når hun nærmer seg meg. Jeg mister kontakten med meg selv og hun kan styre meg som hun vil for det gamle dårlige sitter i ryggraden.

Ikke stress slik sier hun når hun besøker meg,men det er hun som får meg til å hoppe opp og stresse rundt.

Jeg har det ikke slik med andre, for dem kan jeg prate dypt,inderlig og fortrolig med mens samtalene med henne foregår på høyt stemmenivå (fra henne) slik at jeg føler meg dradd med til å prate på hennes nivå. Høyt stemmeleie,hurtig, snakker på inn og utpust, så kan hun plutselig si høyt særlig hvis hun har andre i bakgrunnen, at nå må ikke jeg stresse meg opp (liksom den syke datteren som tar på vei for alt) selv om jeg ikke tar på vei for jeg er den rolige ettertenksomme personligheten .

Hun evner ikke se meg for den jeg er, eller hun vil ikke.

Andre som har erfart noe liknende og vil dele erfaringer.

Jizes det var godt å få det ut

Anonymous poster hash: 221bb...f26