Sliter veldig med hva jeg skal gjøre :(

[AnonymBruker]

Jeg har et problem som jeg går og tenker på stort sett hele dagen, og det påvirker meg selvfølgelig veldig mye. Har tenkt på dette i noen uker nå, og klarer rett og slett ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre

Jeg er 19 år, og har en kjæreste som er like gammel som meg. Vi har vært sammen i rundt tre år, og har vært samboere i ca. et halvt år (vi flyttet til en ny by for å studere). Han er veldig snill, og jeg er veldig trygg på han og alt det der, men i den siste tiden har jeg følt at jeg begynner å bli litt lei av forholdet. Han er en typisk gutt som ikke liker å "finne på så mye", i den betydning at han heller vil sitte inne og se på tv enn å dra ut og gjøre noe annet. Slik var jeg også før, men nå begynner jeg å klø etter noe mer. Vi småkrangler ganske ofte, og jeg irriterer meg veldig lett over ting han gjør og ikke gjør (irriterer meg lettere over ting enn før). Vi har ikke så ofte sex lengre, kanskje en gang i uka, toppen to. Hovedgrunnen er vel kanskje at jeg ikke har like mye lyst som jeg hadde før. I tillegg er det ganske ofte at jeg tar meg selv i å se på andre gutter, og det er flere ganger i uka at jeg skulle ønske jeg var singel slik at jeg kunne "leve livet" hvis dere skjønner hva jeg mener.

På tross av dette, har vi jo selvfølgelig våre gode stunder også. Og i disse stundene tenker jeg at jeg aldri kan gjøre det slutt med han, fordi jeg er så trygg på han og så vant til å ha han som kjæresten min. Jeg tenker at dersom jeg gjør det slutt med han vil jeg av og til føle meg helt hjelpesløs, han er liksom "en del av meg". I tillegg bor vi sammen, og jeg orker ikke tanken på å begynne å finne meg et nytt sted å bo, når vi endelig har flyttet sammen etter mye om og men med å finne oss en passende leilighet.

I disse siste ukene har jeg altså gått og tenkt på om jeg burde gjøre det slutt, eller om jeg fortsatt skal være sammen med han. Jeg er veldig usikker på meg selv og mine egne avgjørelser, og dette gjør at jeg ikke greier å bestemme meg. Jeg har ikke kommet lengre i beslutningen uansett hvor lenge jeg har tenkt på det.

Jeg spør derfor dere om råd. Noen som har noen synspunkter på hva jeg burde gjøre? Trenger virkelig hjelp, dette tar mye av energien min i hverdagen

Anonymous poster hash: 567fe...227

[Ingvilddd]

Jeg tror jeg ville gjort det slutt, fordi et forhold er ikke riktig dersom du bruker så mye tid på å tenke om du skal gjøre det slutt eller ikke. Men selvfølgelig er det veldig vanskelig å si.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville gjort det slutt, fordi et forhold er ikke riktig dersom du bruker så mye tid på å tenke om du skal gjøre det slutt eller ikke. Men selvfølgelig er det veldig vanskelig å si.

Det er det jeg også har tenkt over, men jeg er veldig redd for at jeg kommer til å angre. Og de gangene vi har det veldig bra sammen tenker jeg at jeg aldri i livet kunne levd uten han.

- Ts

Anonymous poster hash: 567fe...227

[AnonymBruker]

Vær kjæreste med han, samtidig som du søker etter andre gutter, når den andre gutten endelig har dukket opp, så får du hjelp til å flytte ut og det blir enklere siden dere er to. Problem solved!

Anonymous poster hash: cba2e...8c9

[Gjest Whitestripes]

Du er 19 og dere har vært sammen siden du var 16. Da er det temmelig naturlig at dere vokser fra hverandre. Spesielt jenter utvikler seg veldig i årene mellom 16 og 23, og det er slett ikke uvanlig at ungdomsforhold tar slutt nettopp i denne perioden.

Det er naturlig at du tenker som du gjør i gode perioder. Dere har tross alt vært sammen i 3 år, kjenner hverandre godt og er trygge på hverandre. Å gjøre det slutt er skummelt, for da går man til det ukjente. Hvis du tenker 5 år fram i tid, hvordan ser du for deg livet ditt da?

[Lila]

Begynn med å ta en prat med han. Han må jo ha merket at ting ikke er helt som de skal han også, og kanskje dere klarer å komme frem til en løsning sammen. Prøv å finn på mer sammen (for eksempel ha noen dager i uken der dere skal gjøre noe koselig sammen), gå ut med venninner selv om han vil være hjemme, prøv å spice opp sexlivet, og så videre.

Det er drastisk å gjøre det slutt og flytte fra hverandre, men hvis du finner ut at forholdet absolutt ikke fungerer, så er det selvfølgelig det som er den beste løsningen. Jeg ville likevel gitt det et forsøk først, for som du sier er det jo mange gode stunder også.

[AnonymBruker]

Dere var vel bare 16 år da dere ble sammen? Statistisk sett har dere alle odds mot dere på at dette forholdet skal vare i mange år til. Helt umulig er det ikke, men veldig få ender opp med sin tenåringskjæreste. Egentlig er dette ganske naturlig med tanke på alle forandringene vi går gjennom på disse årene.

Bruk derfor litt tid på dette, se om det er her dere vil være eller om det er på tide å gå videre. Gjør ting hver for dere, kjenn litt på hvordan det vil være uten han osv.

Anonymous poster hash: 4c253...db2

[AnonymBruker]

Dere var vel bare 16 år da dere ble sammen? Statistisk sett har dere alle odds mot dere på at dette forholdet skal vare i mange år til. Helt umulig er det ikke, men veldig få ender opp med sin tenåringskjæreste. Egentlig er dette ganske naturlig med tanke på alle forandringene vi går gjennom på disse årene.

Bruk derfor litt tid på dette, se om det er her dere vil være eller om det er på tide å gå videre. Gjør ting hver for dere, kjenn litt på hvordan det vil være uten han osv.

Anonymous poster hash: 4c253...db2

Jeg har prøvd å finne på ting uten han og sånn, og da føler jeg at det riktige er å gjøre det slutt med han, fordi jeg har det så bra uten at han er her også, og jeg har lyst til å være singel igjen og leve livet. Men så er det jo f.eks. neste kveld da jeg er sammen med han i sofaen, og jeg kommer på helt andre tanker igjen. Nettopp dette som er så vanskelig

- Ts

Anonymous poster hash: 567fe...227

[seleneluna]

Dette er vel litt normalt mtp. ny by, nye venner, nytt miljø osv. Ville du følt det slik om dere fortsatt hadde bodd "hjemme"?

Jeg gjorde det slutt med min kjæreste (2 år) da jeg begynte å studere. På bakgrunn av akkurat de samme tingene du nevner her.

Vi ble riktig nok sammen igjen ganske raskt, fordi jeg savnet han og denne tryggheten han representerte. Innerst inne viste jeg vel at det var over. Det ble slutt igjen like fort.

Slik jeg ser det kommer det til å bli slutt mellom dere før eller siden. Det du føler nå kommer ikke til å forsvinne uten videre. Hvis dere skal greie dette må du snakke med han og fortelle det du føler.

[AnonymBruker]

Begynn med å ta en prat med han. Han må jo ha merket at ting ikke er helt som de skal han også, og kanskje dere klarer å komme frem til en løsning sammen. Prøv å finn på mer sammen (for eksempel ha noen dager i uken der dere skal gjøre noe koselig sammen), gå ut med venninner selv om han vil være hjemme, prøv å spice opp sexlivet, og så videre.

Det er drastisk å gjøre det slutt og flytte fra hverandre, men hvis du finner ut at forholdet absolutt ikke fungerer, så er det selvfølgelig det som er den beste løsningen. Jeg ville likevel gitt det et forsøk først, for som du sier er det jo mange gode stunder også.

Jeg har prøvd å snakke med han, men han blir veldig fort sur, og sier han ikke orker å prate om slike ting, og at jeg heller bare kan gjøre det slutt med han dersom det er slik jeg vil ha det. Men jeg vet at han kommer til å bli veldig lei seg hvis jeg faktisk gjør det slutt. Har tenkt på dette med å spice opp sexlivet osv, men jeg har rett og slett ikke lyst til å ha sex med han mer. Jeg gjør det bare for å være snill, og fordi det er en naturlig del av et forhold. Føler meg så fæl når jeg skriver dette, men slik er det

- Ts

Anonymous poster hash: 567fe...227

[Gjest Whitestripes]

Jeg har prøvd å snakke med han, men han blir veldig fort sur, og sier han ikke orker å prate om slike ting, og at jeg heller bare kan gjøre det slutt med han dersom det er slik jeg vil ha det. Men jeg vet at han kommer til å bli veldig lei seg hvis jeg faktisk gjør det slutt. Har tenkt på dette med å spice opp sexlivet osv, men jeg har rett og slett ikke lyst til å ha sex med han mer. Jeg gjør det bare for å være snill, og fordi det er en naturlig del av et forhold. Føler meg så fæl når jeg skriver dette, men slik er det

- Ts

Anonymous poster hash: 567fe...227

Jeg skjønner at det ikke er lett når han ikke vil snakke om det, og inntar en passiv-aggresiv holdning til temaet. Det er aldri noe kjekt når kjæresten tar opp vanskelige emner, og han er sikkert redd for å miste deg.

Det du må tenke på oppi det her, er hva du ønsker for ditt liv og din fremtid. Er dette mannen du vil stifte familie med? Ser du for deg at dere er sammen om 5 år?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det ikke er lett når han ikke vil snakke om det, og inntar en passiv-aggresiv holdning til temaet. Det er aldri noe kjekt når kjæresten tar opp vanskelige emner, og han er sikkert redd for å miste deg.

Det du må tenke på oppi det her, er hva du ønsker for ditt liv og din fremtid. Er dette mannen du vil stifte familie med? Ser du for deg at dere er sammen om 5 år?

Av og til føler jeg at han er den jeg vil være sammen med, nettopp fordi vi er så trygge på hverandre osv. Men jeg har også vært inne på tanken om at siden jeg er så usikker og lengter etter det å være singel, er det riktige kanskje å "være ung" i en stund før jeg eventuelt finner den rette og stifter familie. Akkurat nå angrer jeg faktisk litt på at jeg flyttet sammen med han, fordi dette er med på å påvirke meg til å fortsette å være sammen med han, vi er liksom så knyttet til hverandre. I tillegg er jeg veldig godt kjent med familien hans osv, tenker også på at jeg vil "miste" dem, det er en veldig bra svigerfamilie. På den andre siden er han veldig lite kjent med min familie, fordi han aldri har vært spesielt interessert i å være sammen med dem, da han er litt "giddesløs". Det er liksom alltid jeg som har vært på besøk hos han, ikke omvendt.

- Ts

Anonymous poster hash: 567fe...227

[Gjest Whitestripes]

Av og til føler jeg at han er den jeg vil være sammen med, nettopp fordi vi er så trygge på hverandre osv. Men jeg har også vært inne på tanken om at siden jeg er så usikker og lengter etter det å være singel, er det riktige kanskje å "være ung" i en stund før jeg eventuelt finner den rette og stifter familie. Akkurat nå angrer jeg faktisk litt på at jeg flyttet sammen med han, fordi dette er med på å påvirke meg til å fortsette å være sammen med han, vi er liksom så knyttet til hverandre. I tillegg er jeg veldig godt kjent med familien hans osv, tenker også på at jeg vil "miste" dem, det er en veldig bra svigerfamilie. På den andre siden er han veldig lite kjent med min familie, fordi han aldri har vært spesielt interessert i å være sammen med dem, da han er litt "giddesløs". Det er liksom alltid jeg som har vært på besøk hos han, ikke omvendt.

- Ts

Anonymous poster hash: 567fe...227

Hva ligger i bunnen i forholdet? Trygghet eller kjærlighet? Uansett hvilke råd du får her inne, må du følge ditt eget hjerte og din egen magefølelse.

Du er bare 19 år og har hele livet foran deg.

[AnonymBruker]

Hva ligger i bunnen i forholdet? Trygghet eller kjærlighet? Uansett hvilke råd du får her inne, må du følge ditt eget hjerte og din egen magefølelse.

Du er bare 19 år og har hele livet foran deg.

For å være ærlig tror jeg trygghet er i bunnen av forholdet vårt. Tidligere var jeg veldig forelsket i han, men nå har denne forelskelsen mer eller mindre forsvunnet. Jeg har prøvd å snakke med han om det, men han mener at når vi har vært sammen så lenge er det naturlig å ikke føle forelskelsen på samme måte som før. Jeg er jo enig i det, men jeg er samtidig litt usikker...

I tillegg kan jeg nevne at jeg ganske ofte prøver å "skjule" at jeg er sammen med han. Ble f.eks. nettopp venn med en kompis av søskenbarnet mitt på Facebook, og han er en jeg synes er veldig kjekk og sånn, uten at jeg ville hatt et forhold til han. Likevel kunne jeg tenkt meg å bare "ha en greie" med han hvis dere skjønner, derfor har jeg skjult for han på Facebook at jeg er i et forhold. Dette er vel egentlig ganske spesielt...?

- Ts

Anonymous poster hash: 567fe...227

[Gjest Whitestripes]

For å være ærlig tror jeg trygghet er i bunnen av forholdet vårt. Tidligere var jeg veldig forelsket i han, men nå har denne forelskelsen mer eller mindre forsvunnet. Jeg har prøvd å snakke med han om det, men han mener at når vi har vært sammen så lenge er det naturlig å ikke føle forelskelsen på samme måte som før. Jeg er jo enig i det, men jeg er samtidig litt usikker...

I tillegg kan jeg nevne at jeg ganske ofte prøver å "skjule" at jeg er sammen med han. Ble f.eks. nettopp venn med en kompis av søskenbarnet mitt på Facebook, og han er en jeg synes er veldig kjekk og sånn, uten at jeg ville hatt et forhold til han. Likevel kunne jeg tenkt meg å bare "ha en greie" med han hvis dere skjønner, derfor har jeg skjult for han på Facebook at jeg er i et forhold. Dette er vel egentlig ganske spesielt...?

- Ts

Anonymous poster hash: 567fe...227

Tror ikke det er så spesielt

Selvfølgelig går forelskelse over. Og da går den enten over i dypere kjærlighet, eller så går den bare over. Jeg tror du er på vei ut av dette forholdet, men det er en prosess, og det skal det være. Det er aldri lett å bryte, men noen ganger må man bare.

[AnonymBruker]

Tror ikke det er så spesielt

Selvfølgelig går forelskelse over. Og da går den enten over i dypere kjærlighet, eller så går den bare over. Jeg tror du er på vei ut av dette forholdet, men det er en prosess, og det skal det være. Det er aldri lett å bryte, men noen ganger må man bare.

Er det ikke spesielt å skjule for andre at man er i et forhold?

Anonymous poster hash: 567fe...227

[Lila]

Etter hva du skriver nå, høres det jo ikke ut som det er så enkelt å gjøre noe med ståa heller. Joda, det er jo naturlig å ikke være nyforelsket lenger, men man skal ikke gå rundt å irritere seg over hverandre og med en ikke-eksisterende sexlyst.

Tenk på deg selv her, og hva du vil. Du må ikke bli i forholdet bare fordi du er redd for å såre han, for hvis ting ikke bedrer seg kommer det til å skje før eller siden. Kunne du tenkt deg en fremtid med han sånn som det er nå?

[AnonymBruker]

Etter hva du skriver nå, høres det jo ikke ut som det er så enkelt å gjøre noe med ståa heller. Joda, det er jo naturlig å ikke være nyforelsket lenger, men man skal ikke gå rundt å irritere seg over hverandre og med en ikke-eksisterende sexlyst.

Tenk på deg selv her, og hva du vil. Du må ikke bli i forholdet bare fordi du er redd for å såre han, for hvis ting ikke bedrer seg kommer det til å skje før eller siden. Kunne du tenkt deg en fremtid med han sånn som det er nå?

Absolutt ikke. Hvis vi skal ha en fremtid må ting bedre seg. Men jeg vet ikke om det kan bedre seg, siden det føles ut som vi har vokst fra hverandre, og vi er to ganske forskjellige personer. Men dette er noe jeg ikke er sikker på, og det er ekstra vanskelig siden han ikke er villig til å prate noe særlig om det.

Anonymous poster hash: 567fe...227

[AnonymBruker]

Det er det jeg også har tenkt over, men jeg er veldig redd for at jeg kommer til å angre. Og de gangene vi har det veldig bra sammen tenker jeg at jeg aldri i livet kunne levd uten han.

- Ts

Anonymous poster hash: 567fe...227

Skal si deg én ting TS, og det er at du må ikke finne på å slå opp så lenge du fortsatt har følesen av at du enkelte ganger aldri i livet kunne levd uten ham. Jeg tror du er i en dårlig periode i forholdet, som mange opplever. Snakker av erfaring, og jeg er rimelig sikker på at du kommer til å angre stygt! Livet som singel er ikke så bra som du tror. Hvorfor tror du de fleste leter etter en partner? Det er jo det mange single unge bruker "singel-livet" til. De fleste leter innerst inne etter noen de kan være sammen med.

Når du ikke lenger har en eneste slik følelse igjen i kroppen, bør du slå opp.

Anonymous poster hash: 5c90a...af5

[Gjest Whitestripes]

Er det ikke spesielt å skjule for andre at man er i et forhold?

Anonymous poster hash: 567fe...227

Dessverre er det nok ikke så uvanlig som man skulle like å tro, særlig ikke på facebook.