Deprimert?

[Gjest Karo]

i 2 år har jeg slitt med negativitet og selvmordstanker. Tankegangen har blitt noe bedre det siste halvåret. Jeg gikk til psykolog,og når disse tankene om å avslutte livet ikke var like sterke lengre,syntes han at det gikk mye bedre med meg og at jeg ikke trengte terapi lengre. Men humøret mitt er ikke bedret. Jeg er ofte i dårlig humør,og gråter lett. Jeg synes ikke svært om meg selv, og unner meg ikke å ha det spesielt bra. Hvorfor føler jeg det slik? Hva kan jeg gjøre for å få det bedre,og føle at jeg fortjener det? :cry:

[Gjest Madam Felle]

Det første jeg tror du må gjøre er å forandre tankegangen din. Det er tankene dine som sliter deg ut, og det er de som gjør at du ikke klarer å ha det bra. Derfor burde du hver eneste dag stille deg fremfor et speil og si til deg selv at du er spesiell, du er sjarmerende, ditt liv er bra osv. Høres kanskje helt tåpelig ut, men det kan hjelpe deg til å forandre tankegangen din om deg selv.

Eller så kan du ta kontakt med psykologen din igjen, for det kan jo hende det ligger mye mer begravd som dere ikke har funnet ut.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest Lilleulv]

Når jeg leste innlegget mitt, fikk jeg lyst til å fortelle min historie...

Jeg er 24 år gammel og studerer i Kristiansand. Jeg har alltid vært en energisk, aktiv og livsglad person. Hatt mange venner, og virkelig levd livet. Spesielt de årene jeg har studert. Julen for 3,5 år siden fikk jeg kyssesyken. Ble ganske syk i et par mnd, men kom meg greit igjen etterpå. Var glad jeg var ferdig med det, man kan jo bare få det en gang tenkte jeg... Det som har skjedd med meg i ettertid, er at jeg har fått kyssesyken 3 ganger (med ca 1 års mellomrom), og bare et halvt år etter sist jeg hadde kyssesyken fikk jeg cytomegalovirusinfeksjon (dette er så og si helt likt kyssesyken). Jeg ble utrolig frustrert og lei meg hver eneste gang jeg fikk resultatene på prøvene. Jeg kjente jo igjen symptomene, og visste hva som ventet meg; en lang periode uten krefter, uten å kunne drikke eller trene. Jeg har alltid vært treningsnarkoman, og det har vært hardt for meg at jeg har blitt i så dårlig form, og det har vært tungt og tidkrevende å trene seg opp igjen. I tillegg skar det seg hardt på skolen hver gang jeg ble syk. Etter jeg fikk CMV i fjor høst så knakk jeg helt sammen. Det var akkurat som immunforsvaret mitt og alt kollapset. Jeg fikk en evigvarende forkjølelse, og hadde verken overskudd eller lyst til noe som helst. Mesteparten av november og desember lå jeg i senga hele tiden. Jeg følte meg helt knekt, orka ikke å gå oppreist en gang. Jeg fikk vagt med meg at eksamen og mitt sosiale liv gikk til h.... Jeg så meg i speilet, og så hvor stusselig jeg så ut... Jeg hadde det JÆVLIG! Rundt juletider var jeg ikke lenger så syk, dvs for andre så jeg oppegående ut. Det eneste var at jeg hadde 0 overskudd. Jeg var ut og inn hos leger og spesialister som ikke fant ut noe, men hadde en teori om trøtthets/utmattelsessyndrom. Jeg var utrolig skeptisk til å begynne på et nytt semester da jeg visste at alt dette semesteret gikk på gruppearbeid. Men jeg tenkte at nå må jeg jo snart begynne å bli bedre. Jeg synes jeg var ganske sterk oppi det hele, klarte å jobbe de dagene jeg skulle, og fikk konta eksamen. Men det som var tyngst for meg, det var hvordan vennene mine opplevde det hele. Det var som om de bare synes jeg var kjip eller hypokonder, og de tok ikke hensyn i det hele tatt. Jeg bodde i kollektiv, og de jeg bodde med inviterte folk på fest og nachspiel når jeg ikke orket så mye folk rundt meg. Vennene mine sa ting som: kan du ikke bare prøve å leve normalt da? og: blir du med på fest? hvorfor ikke? du er vel ikke såå syk... Mens vennene til kjæresten min klagde over meg fordi jeg ikke lot kjæresten min "få lov" til å gå ut hver helg bare fordi jeg var bittelitt syk...

Det holdt på å bikke for meg. Og i perioder så gjorde det det oxo... Jeg stengte meg inne alene i dagevis om gangen, skulle ønske jeg var tøff nok til å kutte pulsåra mi så folk virkelig skjønte at jeg trengte hjelp. Men i steden tok jeg på meg en maske, lot som alt var bra, gikk på skolen og jobben og smilte. Inni meg følte jeg: og

det ble et helvete å forholde meg til gruppa mi på skolen. De forlangte oppmøte hver dag og hard jobbing. Etter hvert så tok de det opp med meg at de hadde problemer med å jobbe med meg, da de følte jeg ikke bidro 100% og at jeg var uinteressert... Samtidig følte jeg at jeg mista alle vennene mine, og at jeg forandret meg fra å være kule morsomme meg, til å bli kjipe, uinteressante meg. Selv om jeg sakte men sikkert har blitt litt bedre, så har jeg fortsatt ikke nok overskudd til å trene. Jeg blir fort sliten. Men mitt største problem akkurat nå er det at jeg ikke klarer å konsentrere meg på skolen. Jeg klarer ikke å lese pensum, eller å skrive noe fornuftig. Jeg får bare vondt i hodet og blir sinna på meg selv. Jeg har lest at et symptom på trøtthetssyndrom er manglende konsentrasjon og at det går utover tenkeevnen. Leger og noen andre tror jeg bare er deprimert...

Jeg har eksamen i morgen. Jeg har ikke lest noe... Har bare lyst til å legge meg under dyna og sove... Ja, jeg innrømmer at jeg er deprimert, men det er en grunn til det. Jeg blir glad igjen så snart jeg får litt overskudd, det vet jeg!! De dagene jeg har litt energi, så er jeg i hundre. Kjempeglad, og har lyst til å gjøre alt på en gang. Så problemet er ikke at jeg er deprimert!! Hvem hadde ikke blitt deprimert av dette? Fått livet snudd opp ned, ikke orke å gjøre noe lenger, og ikke bli forstått av omgivelsene? Jeg begynner å lure på om det er meningen at jeg ikke skal få meg noen utdannelse siden jeg alltid blir syk når jeg skal ha eksamen... Jeg venter på innkallelse til psykolog nå. Det har gått så lang tid, og tært såpass mye på meg at nå trenger jeg hjelp til å holde motet oppe. Det som frustrerer meg er at jeg går på skole og jobb hver dag. Jeg "tør" ikke å la skolen seile sin egen sjø selv om det koster meg så utrolig mye å jobbe... Jeg har mest lyst til å bare ligge midt på gulvet, høre på musikk, røyke hasj... men allikevel så gjør jeg det ikke. I sommer har jeg tatt på meg en fulltids sommerjobb, mens det jeg egentlig trenger er ferie. Jeg er lei av å late som alt er greit!!

Ok, det var min historie... Tror jeg mista mange lesere allerede i andre avsnitt, men det var utrolig deilig å få skrevet det ned. Jeg har ikke snakket med så mange om dette... Har prøvd å være åpen om det, men synes det er så vanskelig når jeg ikke får den forståelsen jeg vil ha...

Til Karo: Er du frisk? Har du dine nærmeste i god behold? Jeg vet jo ikke hvordan du har det, men det jeg tenker er det at det kunne faktisk vært værre!! Tenk om jeg hadde fått en værre sykdom, eller tenk om jeg hadde mista noen av mine nærmeste. Det er sånne tanker som får meg til å føle at jeg ikke har noen grunn til å være deprimert. Andre ganger tenker jeg på det fantastiske livet jeg hadde og hvor urettferdig det er at jeg skal slite sånn... Jeg har jo faktisk en grunn til å være litt deprimert, føler jeg. Jeg ville tatt kontakt med psykologen igjen. Samtidig ville jeg prøvd å ta meg litt sammen.... Gå på shopping, gå på kafé med en venn, ta et gult fargebad, se en morsom film... Bare noen råd som jeg føler muntrer meg opp. Jeg tar meg sammen, tenker positivt og gjør noe gøy. Det hjelper... Men jeg sliter med å takle hverdagen selv om det går litt lettere nå som jeg er friskere, og som det er sommer. Når det gjelder selvmord: du har fått dette ene livet. Prøv å ha det gøy mens du lever

Håper det går bedre med deg. Send gjerne et svar!! :blomst_opp:

[Gjest Anonymous]

Hei Lilleulv!

Tusen,tusen takk for et oppmuntrende svar. :-) Faktisk,så har jeg en liknende historie som deg. Fra å være en treningsnarkoman fikk jeg en muskelsykdom. Jeg ble fort sliten,og orket ikke noe særlig lengre. Å få diagnosen gikk sterkt inn på meg,men også i tiden før diagnosen ble stilt. Jeg er mye friskere nå(faktisk nesten uten symptomer). Egentlig så er jeg forbanna på meg selv som ikke klarer å se gleden i dat jeg er frisk,men det gjør jeg altså ikke. tenker bare at jeg kan få tilbakeslag når som helst.

Når jeg leste svaret ditt kjente jeg meg veldig igjen. At man blir fort sliten. Ingen,ingen skjønner. Jeg har ikke begynt å studere etter videregående. Har ikke hatt overskudd til å tenke på hva jeg har lyst til i fremtiden. Jeg har "støtt" vennene mine bort fra meg fordi jeg ikke orker at de maser om å finne på ting og tang. Å måtte avvise dem gang på gang får meg dessuten bare til å føle meg verre. På gode dager ønsker jeg at de skal ta kontakt med meg,og når det ikke skjer,når jeg bunnen igjen. Jeg har aldri sett på meg selv som en som sliter med dårlig selvfølelse,men innser det nå at jeg har et problem. Jeg må ha kontroll-uten den har jeg ingenting. Freaky!! Jeg er streng mot andre,og mot meg selv. det får jeg stadig høre av moren min ihvertfall. Hun vet noe,men ikke på langt nær alt. På mine dårlige dager kan hun komme med noen trøstende ord. Slukker det verste,men ting blir aldri bra.

Jeg jobber deltid,og tilbringer endel tid sammen med venner. Tiden alene er helt forferdelig. Da kommer alle :evil: tanker opp,og jeg får lyst til å gi opp. Du er heldig som har en kjæreste opp i all dritten. Skulle ofte ønske at jeg hadde en til å støtte meg jeg også,men samtidig orker jeg ikke at noen har rettighet til meg og mine tanker....hvis du skjønner hva jeg mener...? Venninnen min som står meg nærmest prøver å få meg med på fest og morro,og enkelte ganger føler jeg nesten at hun har tvunget meg med på ting. Det er greit når jeg først kommer meg ut,men et ork i tiden i forveien.

Når det gjelder studiene dine forstår jeg at det er vanskelig å holde følge med pensum og studiekamerater. Mine siste år på skole var også preget av konsentrasjonsvansker. Fikk det forklart av psykologen som at man sitter på en ballong full av tanker og redsler. Man er så redd for at ballongen skal sprekke at man ikke klarer å tenke på annet. Litt barnslig,men ganske greit forklart. Selvfølgelig skulle man ønske at man kan klare begge deler(les:studie og privatliv),men ikke alltid det går som man vil. Fordi jeg husker så ekstremt dårlig føler jeg meg iblant dum iforhold til jevnaldrende. Føler at de er smartere enn meg,og det er veldig frustrerende. Ting som de husker etter å ha lest 1-2 ganger,må jeg lese 4-5 ganger. dersom tiden er knapp på å lære pensum,ligger man med andre ord veldig dårlig an.

Stress påvirker livskvaliteten. Jeg også blir deprimert når jeg har mye å gjøre. Igjen går det på mestringen. Man vil yte sitt beste,og ender opp totalt nedkjørt. Høres ut som om du også kan nyte godt av å snakke med en psykolog,ja. Tror jeg skal ta kontakt igjen selv. Godt å vite at det ikke er bare meg som tenker som jeg gjør.

Ønsker deg masse lykke til imorgen!!

[Gjest Lilleulv]

Er du, Gjest, den samme som Karo? Ble litt forvirra der...

Ja kjæresten min har vært utrolig god å ha i denne perioden. Uten han så vet jeg ikke hvordan jeg hadde klart meg... Men det har tært utrolig på forholdet vårt da. Jeg prøvde jo å skyve han oxo vekk, sånn som jeg har gjort med vennene mine, men han lot meg ikke gjøre det. Helt utrolig han der altså!!

Tenker at det skulle vært en støttegruppe for folk som går igjennom det vi gjør. Det er bare de som har kjent det på kroppen selv, hvordan det er å plutselig bli kraftløs og ødelagt, som forstår... Merker i hvert fall at jeg synes det er deilig å snakke med folk som har det sånn som jeg har hatt det...

Jeg blir så frustrert ved tanken på at jeg skal gå fullstendig utrent inn i bikini-sesongen URK!! Synes jeg ser sliten ut i ansiktet oxo. Men allikevel er jo egentlig helsa mye viktigere enn utseendet.

Hvor gammel er du? Hvor bor du? Du kan bare sende meg en PM hvis du trenger litt oppmuntring en dag... Skal prøve å hjelpe... :oops:

[smile]

Hei! HVordan gikk eksamen i dag lilleulv?

Var veldig flott å lese din /deres historie. Har to venner som jeg tror har det samme bare at de sier det aldri og ikke tør jeg spørre heller. Ofte så er det så vanskelig å forstå utmattelsessyndrom for det synes jo på en måte ikke!

OFte føler jeg meg dum som spør hvordan det går med de for det er jo ingen framgang, jeg mener jo ikke å mase. Men de sier jo ikke stort heller da. Hvordan liker du at venner spør hvordan det går med deg?

[Gjest Lilleulv]

Hei! HVordan gikk eksamen i dag lilleulv?

Var veldig flott å lese din /deres historie. Har to venner som jeg tror har det samme bare at de sier det aldri og ikke tør jeg spørre heller. Ofte så er det så vanskelig å forstå utmattelsessyndrom for det synes jo på en måte ikke!

OFte føler jeg meg dum som spør hvordan det går med de for det er jo ingen framgang, jeg mener jo ikke å mase. Men de sier jo ikke stort heller da. Hvordan liker du at venner spør hvordan det går med deg?

Heisann!

Eksamen gikk faktisk ikke så verst... Kunne gått bedre, men var ingen katastrofe

Jeg synes ikke det er noe pes når folk spør hvordan det går med meg... Men jeg er redd for at de føler jeg klager eller at det "feiler meg noe hele tia" så jeg sier ofte at det går greit... Jeg setter veldig pris på at folk bryr seg, så det må du ikke være redd for å gjøre! Jeg har savna å ha venner som har satt seg ned å prata med meg, og brydd seg ordentlig. Jeg forstår jo at det ikke er så lett å skjønne hvordan jeg har det, og det er greit, det holder for meg at noen prøver å skjønne

Synes du skal prate med vennene dine jeg. Fortell de at du gjerne vil prøve å forstå hvordan de har det... Hvis de har det sånn som meg, så er sånne venner "priceless" akkurat nå

[Gjest Lilleulv]

Akkurat når jeg trodde ting gikk mye bedre, har jeg blitt syk igjen Urk... Ligger inne i det fine været, og lurer på hvor lenge det skal vare denne gangen. Nå er jeg skikkelig deprimert... :cry: