Singel jente med ett barn..

[AnonymBruker]

Obs.. dette ble langt og rotete skrevet.. håper noen orker å lese:/

Jeg er en jente på 28 år, med et barn på litt over 1,5 år. Jeg og pappaen gikk fra hverandre når barnet var bare noen uker gammelt. Den første tiden etter bruddet tenkte jeg vel egentlig ikke på å finne meg noen ny i det hele tatt, da det er ganske intenst med en liten baby, og det var ikke akkurat så mange muligheter for å møte noen ny heller. Dessuten hadde jeg ingen interesse av noen ny kjæreste der og da.

Men nå som det har gått en stund siden bruddet, begynner jeg å føle meg litt ensom.. Jeg savner å ha noen, og tanker om at jeg kommer til å være singel i mange, mange år fremover skremmer livet av meg:/

Jeg tør ikke engang å lese i tråder på dette forumet som handler om hvorvidt menn vil være sammen med damer som har barn fra før o.l. Jeg føler på en måte at jeg blir sett på som uaktuell fordi jeg har en annen manns barn.

Den siste tiden har jeg nesten begynt å bli litt deppa, når barnet mitt er hos pappen sin på samvær. Da får jeg plutselig tid til å tenke over at jeg er ensom..

Jeg har hatt en flørt i løpet av den siste tiden, men det er kun en overflatisk greie eller hva jeg skal kallle det, tror ikke han er spesielt interessert i meg med tanke på at jeg har "bagasje". Han møtte jeg en gang jeg våget meg ut på byen mens barnet mitt var hos pappen sin. I ettertid har jeg sett han har likt noe greier på Facebook hvor det antydes at man er en dårlig mor som ikke setter barna sine først hvis man er ute på byen når man har barn..

Så nå våger jeg ikke å gå ut en gang til i frykt for å bli dømt av noen barnløse folk som tror at man ikke kan kose seg ute en gang i blant mens barnet er hos den andre foreldren.. :/ Pappen til barnet mitt er ute på byen hver uke han.. og han har allerede datet masse siden bruddet.. Og hvordan skal jeg møte noen da? Møter ingen via jobb, studerer ikke, går ikke ut på byen i frykt for å bli dømt og vennene mine begynner å bli etablerte hele gjengen, med mann og barn.. Datingsider på nettet er ikke for meg..

Åhh, føler jeg begynner å bli så ensom at jeg nesten blir helt desperat:/

Anonymous poster hash: 62ac8...a1b

[Meline37]

Jeg er i situasjon der jeg har to barn fra tidligere forhold. Det har gått flere år siden bruddet nå. Jeg har hatt en kjæreste i etterkant, og noen flørter, men nå har jeg kommet inn i en hverdag der jeg føler det er deilig å være alene pga barna mine. Men samtidig så ønsker jeg meg et liv med en ny mann og familieliv igjen.. Og det er jo ikke noe galt ønske å ha når man fremdeles er ung.

Jeg betegner meg selv som ung selv om jeg er 37. Vil ikke gi opp kjærligheten nå for livet er muligens ennå langt, og det ville være fint å ha en mann å dele livet med.

Mine barn er ganske store da, men allikevel så ofrer jeg forløbig vekk mann pga jeg bruker mye tid sammen med barna. Får også litt samvittighetskvaler pga barnas situasjon.... ikke lett...

[Gjest Halvor]

1. La han ta ansvaret for barnet også. 50 prosent er normalt. Det er godt for barnet ditt, for han og for at du skal finne deg en ny kjæreste.

2. Vær sosial, hyggelig, gå på byen osv., så er du i vertfall på 'markedet'. Om det klaffer vil nok de fleste tåle det at du har et barn. Om du er ei flink mor kan det jo også være et tegn som går i din favør.

[Nettinettet]

Barn er absolutt ikke noe problem, dårlig selvbildet derrimot er!

Jeg synes du virkelig skal ta tak i deg selv litt TS og jobbe med usikkerheten og de negative tankene dine. Du er garantert en flott jente med masse gode kvaliteter som mange menn vil sette pris på, men du viser ikke det når du snakker så nedlatende om situasjonen din..

Det er også mange menns om helst ønsker en dame som har barn fra før, hvis de har barn fra før, fordi da forstår hun hva det innebærer å ha barn.

Og gå ut med hodet hevet, barnet ditt er hos pappa'n sin, da må du slippe ut håret og komme deg litt ut av huset!

[Gjest Summers]

Møter ingen via jobb, studerer ikke, går ikke ut på byen i frykt for å bli dømt og vennene mine begynner å bli etablerte hele gjengen, med mann og barn.. Datingsider på nettet er ikke for meg..

Anonymous poster hash: 62ac8...a1b

Det er derfor du er singel ikke fordi du har barn, du er 28 år ikke 18, å ha barn er ikke unikt.

Edit: selvsagt ingen som dømmer deg for å dra ut på byen.

Endret 19. januar 2014 av Summers

[AnonymBruker]

Jeg er i situasjon der jeg har to barn fra tidligere forhold. Det har gått flere år siden bruddet nå. Jeg har hatt en kjæreste i etterkant, og noen flørter, men nå har jeg kommet inn i en hverdag der jeg føler det er deilig å være alene pga barna mine. Men samtidig så ønsker jeg meg et liv med en ny mann og familieliv igjen.. Og det er jo ikke noe galt ønske å ha når man fremdeles er ung.

Jeg betegner meg selv som ung selv om jeg er 37. Vil ikke gi opp kjærligheten nå for livet er muligens ennå langt, og det ville være fint å ha en mann å dele livet med.

Mine barn er ganske store da, men allikevel så ofrer jeg forløbig vekk mann pga jeg bruker mye tid sammen med barna. Får også litt samvittighetskvaler pga barnas situasjon.... ikke lett...

Ja, du er fortsatt ung når du er 37 og jeg syntes det er litt trist hvis man skal gi opp kjærligheten så ung:/ og jeg mener at det burde være mulig å ha et forhold selv om man har barn, det er bare det å finne en mann som takler det og som vil ha "hele pakka"..

1. La han ta ansvaret for barnet også. 50 prosent er normalt. Det er godt for barnet ditt, for han og for at du skal finne deg en ny kjæreste.

2. Vær sosial, hyggelig, gå på byen osv., så er du i vertfall på 'markedet'. Om det klaffer vil nok de fleste tåle det at du har et barn. Om du er ei flink mor kan det jo også være et tegn som går i din favør.

Mener du pappaen skal ta 50%? Vi syntes det er litt tidlig.. vi mener vel egentlig at 50% ikke er så ideelt i noen alder, fordi det er stressende å ha to hjem, men han skal selvsagt ha mer samvær etterhvert som barnet blir større, men tror nok ikke det blir så mye som 50%. Det er noe pappaen er enig i forøvrig.. vi er begge fra sånne hjem.

Barn er absolutt ikke noe problem, dårlig selvbildet derrimot er!

Jeg synes du virkelig skal ta tak i deg selv litt TS og jobbe med usikkerheten og de negative tankene dine. Du er garantert en flott jente med masse gode kvaliteter som mange menn vil sette pris på, men du viser ikke det når du snakker så nedlatende om situasjonen din..

Det er også mange menns om helst ønsker en dame som har barn fra før, hvis de har barn fra før, fordi da forstår hun hva det innebærer å ha barn.

Og gå ut med hodet hevet, barnet ditt er hos pappa'n sin, da må du slippe ut håret og komme deg litt ut av huset!

Tusen takk for gode ord Jeg har nok ikke verdens beste selvtilitt, men jeg føler ikke jeg viser det så godt rundt menn (?), men kanskje jeg ikke ser det helt selv.. jeg prøver å jobbe med meg selv, men har den frykten for å bli avvist fordi jeg har barn.. at jeg ikke skal bli vurdert som aktuell engang av noen jeg liker. Jeg får prøve å gi litt f i hva andre tenker om at jeg er ute på byen når jeg har barn, men det er sårende at noen antyder at man er en dårlig mor fordi man koser seg ute én gang hver tredje måned liksom. Når barnet er hos pappen t.o.m.

Det er derfor du er singel ikke fordi du har barn, du er 28 år ikke 18, å ha barn er ikke unikt.

Edit: selvsagt ingen som dømmer deg for å dra ut på byen.

Å ha barn er ikke unikt nei, det har jeg vel aldri sagt.. (?) Det er ikke unikt når man er 18 heller forøvrig.. Men det er vel ikke til å komme unna at det ikke er like "enkelt" å finne seg noen når man har et lite barn som tar mesteparten av tiden.. Ellers har du jo et godt poeng i at jeg ikke akkurat er tilgjengelig når jeg ikke er student, eller jobber på en arbeidsplass hvor det er aktuelle menn osv. Det begrenser seg jo enda mer, men det er jo også litt av dilemmaet mitt, at jeg sitter og depper litt nettopp fordi jeg ikke kan være supersosial på alle mulige arenaer, da det er umulig i min livssituasjon nå, og da er det vanskelig å kjenne på at man savner å ha noen..

Det finnes desverre folk som dømmer:/ men skal prøve å ikke bry meg om det.

Anonymous poster hash: 62ac8...a1b

[JayGatsby]

Obs.. dette ble langt og rotete skrevet.. håper noen orker å lese:/

Jeg er en jente på 28 år, med et barn på litt over 1,5 år. Jeg og pappaen gikk fra hverandre når barnet var bare noen uker gammelt. Den første tiden etter bruddet tenkte jeg vel egentlig ikke på å finne meg noen ny i det hele tatt, da det er ganske intenst med en liten baby, og det var ikke akkurat så mange muligheter for å møte noen ny heller. Dessuten hadde jeg ingen interesse av noen ny kjæreste der og da.

Men nå som det har gått en stund siden bruddet, begynner jeg å føle meg litt ensom.. Jeg savner å ha noen, og tanker om at jeg kommer til å være singel i mange, mange år fremover skremmer livet av meg:/

Jeg tør ikke engang å lese i tråder på dette forumet som handler om hvorvidt menn vil være sammen med damer som har barn fra før o.l. Jeg føler på en måte at jeg blir sett på som uaktuell fordi jeg har en annen manns barn.

Den siste tiden har jeg nesten begynt å bli litt deppa, når barnet mitt er hos pappen sin på samvær. Da får jeg plutselig tid til å tenke over at jeg er ensom..

Jeg har hatt en flørt i løpet av den siste tiden, men det er kun en overflatisk greie eller hva jeg skal kallle det, tror ikke han er spesielt interessert i meg med tanke på at jeg har "bagasje". Han møtte jeg en gang jeg våget meg ut på byen mens barnet mitt var hos pappen sin. I ettertid har jeg sett han har likt noe greier på Facebook hvor det antydes at man er en dårlig mor som ikke setter barna sine først hvis man er ute på byen når man har barn..

Så nå våger jeg ikke å gå ut en gang til i frykt for å bli dømt av noen barnløse folk som tror at man ikke kan kose seg ute en gang i blant mens barnet er hos den andre foreldren.. :/ Pappen til barnet mitt er ute på byen hver uke han.. og han har allerede datet masse siden bruddet.. Og hvordan skal jeg møte noen da? Møter ingen via jobb, studerer ikke, går ikke ut på byen i frykt for å bli dømt og vennene mine begynner å bli etablerte hele gjengen, med mann og barn.. Datingsider på nettet er ikke for meg..

Åhh, føler jeg begynner å bli så ensom at jeg nesten blir helt desperat:/

Anonymous poster hash: 62ac8...a1b

1 barn går fint. om hun hadde hatt flere og ikke ønsket flere egne hadde det vært et problem. Et tips til deg er å ikke bry deg så mye om hva alle andre synes.

[Gjest Summers]

Å ha barn er ikke unikt nei, det har jeg vel aldri sagt.. (?) Det er ikke unikt når man er 18 heller forøvrig.. Men det er vel ikke til å komme unna at det ikke er like "enkelt" å finne seg noen når man har et lite barn som tar mesteparten av tiden.. Ellers har du jo et godt poeng i at jeg ikke akkurat er tilgjengelig når jeg ikke er student, eller jobber på en arbeidsplass hvor det er aktuelle menn osv. Det begrenser seg jo enda mer, men det er jo også litt av dilemmaet mitt, at jeg sitter og depper litt nettopp fordi jeg ikke kan være supersosial på alle mulige arenaer, da det er umulig i min livssituasjon nå, og da er det vanskelig å kjenne på at man savner å ha noen..

Det finnes desverre folk som dømmer:/ men skal prøve å ikke bry meg om det.

Anonymous poster hash: 62ac8...a1b

Kanskje du bør svelge pillen og begynne å nettdate? Er vel ingen som tror at nettdating er jævlig kult, men sånn er det bare, noen ganger må man gjøre noe kjipt for å få det man vil ha.

[AnonymBruker]

Kanskje du bør svelge pillen og begynne å nettdate? Er vel ingen som tror at nettdating er jævlig kult, men sånn er det bare, noen ganger må man gjøre noe kjipt for å få det man vil ha.

Ja.. kanskje det, kjenner det sitter langt inne å kaste meg ut i det, har venninner som har forsøkt seg på det og stort sett får de bare slibrige sex tilbud fra menn i alle aldre, så har ikke fått det beste inntrykket av nettdating, men.. kanskje verdt et forsøk.

1 barn går fint. om hun hadde hatt flere og ikke ønsket flere egne hadde det vært et problem. Et tips til deg er å ikke bry deg så mye om hva alle andre synes.

Prøver å ikke bry meg, men er ikke så enkelt:/

Anonymous poster hash: 62ac8...a1b

[AnonymBruker]

Det med barnet er nok ikke akkuratt noe som er attraktivt for menn. Men det med rett kjemi og mann så går det uansett, tenker da også at han vil ha et eget barn med deg da etterhvert.

Anonymous poster hash: 35baf...49c

[AnonymBruker]

1,5 år er ikke så lenge. Jeg har vært singel i 4 år nå. JEG begynner å bli desperat. Har også et barn. Nå skal det sies at jeg kun er 22 år og fikk barn da jeg var 19, så det er vanskeligere for meg å finne meg en på min egen alder, som godtar at jeg har barn.Jeg synes absolutt ikke at du skal bure deg inne, du kan godt ta deg en tur ut i ny og ne. Du må ikke isolere deg selv. Ungen tar ikke skade om du drar ut med venner 1 gang i mnd f.eks Men av egen erfaring vil jeg si at du som oftest ikke møter de mest seriøse typene ute på byen.

Anonymous poster hash: 737ff...e22

[AnonymBruker]

Dette svaret kom i en annen tråd her på forumet..

"Syns de kunne ventet noen måneder til å gå ut på restaurant som kjærester. Og dra på byen syns jeg ikke hører hjemme når man har små barn".

Og der har vi grunnen til at jeg føler at folk dømmer meg for å gå på byen når jeg har et lite barn, selv om han er hos pappen og alikevel skal være hos pappaen den tiden...

1,5 år er ikke så lenge. Jeg har vært singel i 4 år nå. JEG begynner å bli desperat. Har også et barn. Nå skal det sies at jeg kun er 22 år og fikk barn da jeg var 19, så det er vanskeligere for meg å finne meg en på min egen alder, som godtar at jeg har barn.Jeg synes absolutt ikke at du skal bure deg inne, du kan godt ta deg en tur ut i ny og ne. Du må ikke isolere deg selv. Ungen tar ikke skade om du drar ut med venner 1 gang i mnd f.eks Men av egen erfaring vil jeg si at du som oftest ikke møter de mest seriøse typene ute på byen.

Anonymous poster hash: 737ff...e22

Men du er jo yngre enn meg og har et barn som er 3 år (?) allerede, jeg føler liksom at tiden flyr mot 30 og på min alder føler jeg enten at gutta absolutt ikke vil ha noen med barn eller så er de selv etablerte.. :/ så er ikke så enkelt når man blir noen år eldre heller..

Anonymous poster hash: 62ac8...a1b

[AnonymBruker]

Men du er jo yngre enn meg og har et barn som er 3 år (?) allerede, jeg føler liksom at tiden flyr mot 30 og på min alder føler jeg enten at gutta absolutt ikke vil ha noen med barn eller så er de selv etablerte.. :/ så er ikke så enkelt når man blir noen år eldre heller..

Anonymous poster hash: 62ac8...a1b

Slapp helt av, mange av "oss" menn innser jo selvsagt at mange kvinner på +/-30 har barn og jeg tenker ikke akkurat dårlig om foreldre som er på byen når barna er små, så lenge barnet er hos den ene forelderen, besteforeldre etc. Å reagere på det er merkelig i mine øyne, som om foreldre liksom aldri skal ha mulighet for å gjøre noe annet enn å være sammen med barnet 24/7.

Anonymous poster hash: 95f8e...46f

[Gjest Chloe87]

Du, venninna mi var alenemor for ei jente på 2 år og fikk kjæreste. Idag er de forlova og har fått et barn sammen.

[Gjest Summers]

Dette svaret kom i en annen tråd her på forumet..

"Syns de kunne ventet noen måneder til å gå ut på restaurant som kjærester. Og dra på byen syns jeg ikke hører hjemme når man har små barn".

Og der har vi grunnen til at jeg føler at folk dømmer meg for å gå på byen når jeg har et lite barn, selv om han er hos pappen og alikevel skal være hos pappaen den tiden... 62ac8...a1b

OK, så er det noen med slike meninger, men de er det få av og om man skulle dømt menneskeheten etter innlegg skrevet på nettforumer så hadde ikke jeg turt å gå ut jeg heller. Jeg er utlending og ser nok av innlegg hvor enkelte ber oss dra tilbake til hjemlandet vårt og at de som slapp oss inn burde dømmes for landssvik.

Endret 21. januar 2014 av Summers

[Nowayback]

Jenter som allerede har barn er slett ingen dealbreaker for meg, iallefall. Så sant hun vil ha flere barn, da.

[AnonymBruker]

Spørsmålet blir jo litt hva du ser etter, ts. Du beskriver behovet for litt voksenkontakt, kos og en armkrok. Den absolutt letteste måten å ordne dette på er en mannlig venn/bekjent. Kan gjerne være av seksuell art, selvsagt. Han kommer innom når baby er hos pappa og holder seg ellers borte. Særlig de første 4-5 årene er vel dette det beste for barnet.

For hovedproblemet ditt er ikke at du har 1 barn. Det er nemlig plenty med menn som ikke har noe imot det. Hovedproblemet ditt er at du har ett barn. Som blir stebarn til en ev. ny partner. Du må derfor før barnet møter din kjæreste forsikre deg om at han er ansvarlig nok til å bli stepappa (mange av de mennene som synes det er helt topp at kvinner har barn fra før synes jo dette fordi de ser for seg at barnet utelukkende er mors ansvar, ikke hans) og at dere vil forbli sammen i mange år. Et barn med 2 hjem trenger nemlig virkelig ikke å måtte forholde seg til kjæreste nr 1, samboer nr 2, stefar nr 3, halvsøsken nr 2, halvsøskens nye partner og deres barn +++

Så kommer ev ønsket om barn nr 2 og 3 eller at du rett og slett misliker å bo alene. Da må du rett og slett finne tid mens barnet er hos far til å date litt, og være forberedt på at det nok tar årevis å finne en god bonuspappa.

Anonymous poster hash: 01032...4c3

[AnonymBruker]

Sånn kan nok de fleste single mødre ofte tenke. Men nå som jeg har vært singel i over 1 år, begynner jeg å se det positive i det. Jeg er selv i midten av 20-årene og mannfolk flest i 30-35+ har selv fått barn. Og de som ikke har det og som kanskje ikke vil ha barn, synes ofte det er greit å få "ferdig pakke". Sånn tenker jeg. De fleste voksne men ser nok ikke noe problem i det, barn er en naturlig del av livet og de fleste får barn en gang. Vær glad du bare har 1 barn

Anonymous poster hash: 98ec0...e46

[AnonymBruker]

Dette svaret kom i en annen tråd her på forumet..

"Syns de kunne ventet noen måneder til å gå ut på restaurant som kjærester. Og dra på byen syns jeg ikke hører hjemme når man har små barn".

Og der har vi grunnen til at jeg føler at folk dømmer meg for å gå på byen når jeg har et lite barn, selv om han er hos pappen og alikevel skal være hos pappaen den tiden...

(...)

Anonymous poster hash: 62ac8...a1b

Den kommentaren var rettet til noen som reiste fra ungen da den var 2 uker. Din unge er jo mye eldre.

Anonymous poster hash: 0e820...735

[AnonymBruker]

Du, venninna mi var alenemor for ei jente på 2 år og fikk kjæreste. Idag er de forlova og har fått et barn sammen.

Bra å høre at det er håp, er bare det å finne den rette

OK, så er det noen med slike meninger, men de er det få av og om man skulle dømt menneskeheten etter innlegg skrevet på nettforumer så hadde ikke jeg turt å gå ut jeg heller. Jeg er utlending og ser nok av innlegg hvor enkelte ber oss dra tilbake til hjemlandet vårt og at de som slapp oss inn burde dømmes for landssvik.

Sant det.. jeg er forøvrig ikke etnisk norsk selv heller, så skjønner veldig godt hva du mener Jeg må bare lære meg å gi litt mer f og tenke at det viktigste er at jeg gjør det som er rett for meg og barnet mitt, ikke hva alle andre tenker og mener..

Jenter som allerede har barn er slett ingen dealbreaker for meg, iallefall. Så sant hun vil ha flere barn, da.

Bra å høre det finnes flere av dere.. jeg vil nok ha flere barn, men kommer nok til å ville vente til jeg har vært i et seriøst forhold en god stund før jeg får barn igjen, da jeg helst ikke vil ende opp som "alene"mor igjen.. så spørs om jeg rekker det før jeg blir for gammel..

Spørsmålet blir jo litt hva du ser etter, ts. Du beskriver behovet for litt voksenkontakt, kos og en armkrok. Den absolutt letteste måten å ordne dette på er en mannlig venn/bekjent. Kan gjerne være av seksuell art, selvsagt. Han kommer innom når baby er hos pappa og holder seg ellers borte. Særlig de første 4-5 årene er vel dette det beste for barnet.

For hovedproblemet ditt er ikke at du har 1 barn. Det er nemlig plenty med menn som ikke har noe imot det. Hovedproblemet ditt er at du har ett barn. Som blir stebarn til en ev. ny partner. Du må derfor før barnet møter din kjæreste forsikre deg om at han er ansvarlig nok til å bli stepappa (mange av de mennene som synes det er helt topp at kvinner har barn fra før synes jo dette fordi de ser for seg at barnet utelukkende er mors ansvar, ikke hans) og at dere vil forbli sammen i mange år. Et barn med 2 hjem trenger nemlig virkelig ikke å måtte forholde seg til kjæreste nr 1, samboer nr 2, stefar nr 3, halvsøsken nr 2, halvsøskens nye partner og deres barn +++

Så kommer ev ønsket om barn nr 2 og 3 eller at du rett og slett misliker å bo alene. Da må du rett og slett finne tid mens barnet er hos far til å date litt, og være forberedt på at det nok tar årevis å finne en god bonuspappa.

Anonymous poster hash: 01032...4c3

Jeg er nok først og fremst kanskje ute etter det første alternativet du nevner, da jeg ikke har noe voldsomt behov for å blande inn en fyr med barnet mitt, han har jo en pappa og jeg har selv hatt så mange stefedre oppover åra i barndommen at jeg nok vil tenke meg NØYE om før jeg begynner å la en evnt ny fyr treffe barnet mitt regelmessig.. Bonuspappa trenger jo ikke barnet mitt, da pappen stiller opp, så er mest for meg selv egentlig..

Sånn kan nok de fleste single mødre ofte tenke. Men nå som jeg har vært singel i over 1 år, begynner jeg å se det positive i det. Jeg er selv i midten av 20-årene og mannfolk flest i 30-35+ har selv fått barn. Og de som ikke har det og som kanskje ikke vil ha barn, synes ofte det er greit å få "ferdig pakke". Sånn tenker jeg. De fleste voksne men ser nok ikke noe problem i det, barn er en naturlig del av livet og de fleste får barn en gang. Vær glad du bare har 1 barn

Anonymous poster hash: 98ec0...e46

Håper det er sånn.. ja, hadde jeg sittet her med 3 unger f eks hadde det nok vært mye verre, så sånn sett er det jo greit heldigvis

Den kommentaren var rettet til noen som reiste fra ungen da den var 2 uker. Din unge er jo mye eldre.

Anonymous poster hash: 0e820...735

Ja, men ungen min er jo forsatt et forholdsvis lite barn da.. Jeg vet ikke hvordan man skal tolke "små barn".

Anonymous poster hash: 62ac8...a1b