Sykdom og families belastende åpenhet.

[AnonymBruker]

Saken er at jeg har blitt veldig syk, det ser dessverre ut som at det vil ta livet av meg, ganske sakte men sikkert. Jeg er diffus med vilje, for å prøve å bevare en form for anonymitet. At dette skjer er selvfølgelig tungt for meg, men også for familien min.

Mitt problem som jeg ønsker innspill på er at jeg føler jeg ikke blir respektert av de nærmeste i den situasjonen jeg er i. Jeg er en privat person, og ønsker ro og minst mulig oppmerksomhet rundt det som skjer. Selv mener jeg at det er opp til meg å avgjøre hvem som får vite om helsetilstanden min, da særlig detaljer, og at det overstyrer mine nærmestes behov for støtte og å prate med noen om det. De henter i følge seg selv enorm støtte og trøst ved å prate om det til folk, de ser det som en strategi å være åpne. For meg virker det som at mange spør og graver av sensasjonslyst, og det opplever jeg som uverdig, særlig siden de villig svarer på alt av spørsmål Jeg mener åpenheten deres krenker meg, og at jeg mister oversikten over hvem som vet hva om meg. Alternativet er åpenbart at jeg slutter å fortelle de nærmeste om endringer, hvordan det går rent helsemessig og alt sånt, men det aner meg at det blir oppstyr av det også. De skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg har dette ønsket, og er av den oppfatning at det alltid er best å snakke om alt. De mener også at jeg overdriver, og tror at jeg har dette ønsket fordi jeg skjemmes over sykdommen. De venter rett og slett på at jeg skal få en åpenbaring om at "frelsen" ligger i åpenhet. Sannheten er at jeg alltid har hatet åpenhetshysteriet.

En annen frykt jeg har, er at når jeg en dag er borte, så kommer sorgen deres til å fortone seg sånn at de deler private opplysninger om meg offentlig. Kanskje du tenker at da er jeg død uansett, men det belaster meg å tenke på det. Jeg er svært redd for at det vil fortone seg som en uverdig affære. Jeg har sett hvordan offentlig sorg har blitt både uverdig og krenkende før.

Nå har det gått så langt at dette har blitt en utrolig belastning for meg. I min situasjon er det ikke unaturlig å tenke på eksistensielle spørsmål eller reflektere over hva man etterlater seg på jorden, for å bruke litt dramatiske ord. Sånn det ser ut, så er jeg redd alt jeg etterlater meg er at alle bare husker at jeg ble syk, hvordan, prosessen rundt sykdommen min og sånt noe. For min del handler det om identitet, hvem jeg er, hva som definerer meg og hvordan jeg oppfattes.

Er det urimelig av meg å kreve en rett til privatliv, og å frata mine nærmeste den måten å bearbeide det som skjer på som de finner uvurderlig støtte i, eller må jeg bare holde alle opplysninger unna dem? Det er tross alt de som må leve videre og takle dette etter at alt er over, og det har jeg en dyp respekt for.

Alle innspill settes pris på.

Anonymous poster hash: 86b54...9e2

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at de har behov for å prate med andre, men kan de ikke prate med hverandre da, enn å gå å legge ut om det til alle som vil høre. Det er deg det gjelder og da må du få bestemme hvordan du vil ha det.

Anonymous poster hash: 0aef8...d65

[AnonymBruker]

Syns så absolutt at du kan kreve at de ikke snakker med "alle"om dette. Slik situasjonen er,er det hensyn til deg og dine ønsker som er viktigst.

De kan da snakke med hverandre?

Syns de bør forstå dette. Jeg tror likevel at den dagen du er borte så vil de nok snakke om annet enn sykdommen når de snakker om deg.

Vet ikke helt hvordan du skal få de til å forstå? De bør respektere selv om de selfølgelig ikke mener det vondt.Du trenger dog ikke dette som du føler som en ekstra belastning.

Anonymous poster hash: 4086b...456