Parforhold og psykiske lidelser

[Tahlia]

Jeg er 25 år. Bor sammen med mann og barn.
Hele livet mitt har jeg slitt veldig psykisk uten og være helt klar over det pga jeg faktisk ikke visste noe om psykiske følelser.

Da vår datter kom til verden, kom hun ganske brått og for tidlig. Fødselen gikk veldig greit. Bedre enn forventet faktisk. Jeg var ganske happy over babyen Men beskymret og uerfaren med så små babyer (selvfølgelig siden det var første) . Det jeg synes var tyngst var at jeg ble plassert på barsel sammen med 2 andre og at mannen måtte reisa fra meg rett etter fødselen siden det var sent på kveld. Han måtte hjem for og sove og så komme tilbake. Jeg kunne ikke klare sove. jeg lå bare og såg på babyen min. hun vil ikke ta bryst . Etter et halvt døgn tok de henne og skulle passe på henne for meg fordi at hun ikke ville spise og bare brakk seg og ynket seg. Da legen kom neste dag var d plutselig rett ned på barneavdelingen. Mannen var ikke tilstede og d ble plutselig veldig dramatiske ting som skjedde. Hun endte med og ligge på intensiv, fikk antibiotika , låg med maske for hjelp til og puste i 2 uker + hun hadde gulsott . opplevelsene nede på intensiv var skremmende. For hver dag som gikk følte jeg meg værre og værre. Jeg havnet i en depresjon. hadde angst. høyt blodtrykk. jeg skalv, svetta, svimmelhet ,frøs, høy puls. følte jeg ikke fikk puste. hadde smerter i magen, ingen matlys (raste ned i vekt) panikkanfall. kollapset ofte i dysjen. Sykepleierne sa at det bare var hormoner.. noe jeg trodde på men det var ikke tilfelle. Jeg skøv alle nære vekk fra meg inkludert samboer fordi han skjønnte ingenting av dette. Herregud legg deg og sov . hva er problemet. det går jo bra. Men for meg gikk d ikke bra i det hele tatt. Joda han trøstet meg litt til og begynne med de første dagene da jeg bebreidet meg selv mye og han prøvde og være snill og støtte meg. jeg skjønnte ikke selv hva dette var for noe og klarte ikke slippe han inn. Da babyen ble frisk og jeg kom hjem hadde jeg fortsatt meget høy puls opp mot halsen men prøvde og late som alt var fint pga mannen min var så lei av sykehus og jeg ville utsette han for mer. jeg snakket mye om d som hadde skjedd og d vi hadde opplevd på sykehuset med babyen vår . alt d vonde vi hadde sett og sånn og jeg var ikke ferdig med dette her . det prega meg fortsatt. Han ble lei av dette og sa at jeg ikke burde snakke om d fordi da ble jeg bare lei meg og jeg klarte jo ikke gjøre normale ting . jeg klarte ikke at han gikk ut av syne mitt pga angsten. jeg trengte hjelp. Jeg måtte kontakte min mor og min far og d likte ikke mannen min fordi han ville klare dette selv og han skjønnte ikke at jeg var i en situasjon der jeg trengte dette. de måtte hjelpe oss mye fordi jeg var veldig ustabil. Til slutt måtte jeg ta med meg min far til legen fordi mannen min ikke forsto dette her. og da ble jeg henvist til psykriatrisk . Der var jeg i noen måneder sammen med barnet mitt. De hadde samtaler med mannen min og skulle få han til og skjønne dette men fortsatt følte jeg ikke at han skjønnte det. Det var alltid "jeg må på jobb" de ville han skulle ta permisjon fra jobb pga jeg trengte ham hjemme. at han tok litt over min permisjon og jeg var sykmeldt. Dette var mye om og men for ham og veldig tetak. Jeg følte han brydde seg mer om jobben enn familien sin. Selv om han sier det er ikke tilfelle men man må jo ha penger. jaja..
Dette er nå 2 år siden. Vi har det relativt fint sammen. Jeg har nylig begynt hos psykolog igjen fordi jeg sliter jo med dårlig selvtillit og sosial angst. ( noe jeg har gjort hele livet mitt).

Iforholdt til mannen min har jeg det sånn at mine psykiske lidelser skjønner han seg ikke på. Og følelsene mine er vanskelige og kontrollere. Jeg føler ofte at han er veldig negativ. og at han er irritert og sint. Han blir sint når følelsene mine tulle med meg. og han blir sint når jeg ikke klarer og huske ting. som f.eks i dag vi skulle til svømmehallen så trodde jeg han visste veien så gjorde han ikke d så blir han veldig irritert for at jeg ikke husker veien. ( jeg har konsentrasjonsvansker og er veldig dårlig på kjenne igjen steder og veier. Han mener jeg ikke følger med på noen ting og ikke hører ting han sier osv. Som jeg tror skyldes konsentrasjonsvansker. Han blir på en måte sint for den personen jeg er og det er ikke noe kjekt. Av og til så føler jeg at jeg har problemer med tilknytningen til han siden han ikke skjønner meg og blir sint og jeg får skjelden følelse av at han støtter meg. d er en dårlig følelse. Føler at følelsesmessig er vi VELDIG forskjellig som gjør det vanskelig. Mulig det blir bedre når jeg blir tryggere på meg selv men jeg vet ikke.

Hva tenker dere om dette? Tror dere noe kan hjelpe oss og bli bedre kjærester?

Endret 18. januar 2014 av Tahlia

[Gjest Whitestripes]

Jeg tror at du først og fremst må søke hjelp for de psykiske problemene dine, og så må dere ta det derfra.

[AnonymBruker]

Sliter selv med psykiske problemer, og det er ingen støtte å få fra mannen. Han er bare sur og irritert, syns det er teit at jeg ikke vil være med på sosiale ting. Deprimert for at vi ikke kan få barn, han driter i det og sier han ikke vil han barn med meg uansett fordi jeg er så ustabil .Sjelevenn ja....

Anonymous poster hash: 44f55...0b6

[Majott]

Hadde du følt at du hadde fått støtte fra mannen, så hadde det nok vært lettere for deg. Både før og nå.

At han så ofte blir sint på deg, er hans egen feil, og noe han burde jobbe med. Det høres ut som du gjør endel for å unngå det, men at det skjer likevel. Han burde f.eks lett overse at du ikke husker veien eller andre slike bagateller.

[Tahlia]

Jeg tar tak i mine problemer. Jeg går til psykolog nå. er sykemeldt for og få mest utbytte av god behandling. Jeg vet jo at mye ligger i meg men jeg føler jeg kunne fått bedre støtte av mannen. Det er liksom ikke lett og leve i et forhold der jeg føler at når alt er greit så har vi det bra sammen men når ting ikke er så greit så kan han ikke støtte meg sånn jeg vil. Mannen er jo den nærmeste og det er jo på en måte han som skal være der for meg i sånne situasjoner.

Du har rett jeg prøver og unngå alt som heter diskusjoner og krangel. Ja han burde overse sånne bagateller som du sier Majott men han blir så lett irritert på ting og d virker av og til som han ikke klarer og kontrollere seg. Han forstår seg som sagt ikke på psykiske lidelser og der ligger jo problemet han skjønner ikke at det gå ann og være så distre som meg . Men jeg prøver og si jeg har mine problemer og han må faktisk godta at det er sånn. Men jeg lurer på om det kommer til og bli bedre også med tanke på flere barn fordi hvis vi havner i enn sånn situasjon igjen som er vanskelig for meg og takle så er det vanskelig og ikke ha noen og støtte seg på som bare reagerer med sinne og irritasjon. Av og til skulle jeg bare ønske jeg hadde en følelsesmessig mann som forsto dette her.

[Tahlia]

Sliter selv med psykiske problemer, og det er ingen støtte å få fra mannen. Han er bare sur og irritert, syns det er teit at jeg ikke vil være med på sosiale ting. Deprimert for at vi ikke kan få barn, han driter i det og sier han ikke vil han barn med meg uansett fordi jeg er så ustabil .Sjelevenn ja....

Anonymous poster hash: 44f55...0b6

Uff stakkars! Det hørres ikke noe kjekt ut :/ Vil ikke ha barn med deg uansett? det vr virkelig ikke snillt sagt altså!