Blir utslitt av mamma - langt og rotete

[AnonymBruker]

Håper noen orker å lese... Moren min har vært en flott mamma gjennom oppveksten til broren min og meg selv. Ikke noe mer superfantastisk enn andre mødre, men en god mor, rett og slett. I ettertid har jeg forstått at hun i perioder har slitt med depresjon i en viss grad, bl.a. pga. vi har bodd i pappas hjemby, hvor hennes nettverk har vært lite.

I dag er jeg 25, har flyttet til nabobyen, har samboer og studerer et par timer unna der jeg bor. Det resulterer i at jeg/vi ikke er så ofte som før hos mamma og pappa. Men de gangene jeg er der, tar jeg meg selv i å glede meg til å kunne reise igjen. Dette skyldes omtrent utelukkende moren min:

Hun har svært dårlig selvtillit/selvfølelse og dette ble forverret da hun i fjor høst mistet jobben pga. nedskjæringer. Dette tok hun veldig personlig (som om hun fikk sparken fordi hun ikke var god nok, mens sannheten er at også 10 andre nå står uten jobb), og hun er nå veldig langt nede. Jeg forsøker å være både en støtte og en som kan få henne til å tenke på helt andre ting, men uansett hva jeg gjør og sier, blir det feil. Hvis jeg tilbyr meg å lage middag, kan hun bli helt på gråten eller "kvekse" (litt etter dagsformen om hun blir sur eller trist) - fordi hvis jeg vil lage middag, må jo det bety at jeg synes maten hun lager er dårlig. Samme hvis noen andre får komplimenter for maten de har laget - da er hun en dårlig kokk. I dag fortalte jeg også om en film jeg hadde sett på kino, som jeg mente hun ville likt. Hun svarer at "Ja, den er sikkert morsom, men jeg har jo ingen å se den med, jeg..." Mitt svar var da at hun kunne be en av damene fra den gamle jobben som hun hadde på kaffebesøk forrige uke, men det kunne hun visst ikke fordi ingen av dem ser på henne som en venninne. Jeg mener dette er tull, for hun er en veldig hyggelig dame, og jeg vet at hun demper denne "stakkarsligheten" når hun er med andre enn oss i nærmeste krets. Det sa jeg også, men det resulterte i pinlig stillhet frem til nå. Hun kan også eksplodere og rope at jeg er så sint på henne for ting jeg sier som overhodet ikke er sinte - de er ikke engang kritikk. I går skulle jeg kjøre henne på butikken og slet med å komme opp en liten bakke på glatta. Hun sa jeg burde rygge litt, jeg rygget, kom ikke oppe, prøvde å rygge igjen, før hun sa på nytt at jeg burde rygge. Da sa jeg at jeg hadde prøvd, men at dette fikser jeg, bare slapp av. Da brøt hun ut i et gråtkvalt rop om at jeg alltid er sint på henne. Mulig jeg hørtes irritert ut, men jeg var overhodet ikke sint, og tror ikke jeg hørtes sint ut heller.

Saken er at jeg forstår at hun har det vanskelig og er veldig langt nede. Dette med at hun er så nærtagende og nærmest finner på ting å være såret/fornærmet på (slik jeg oppfatter det) er ikke noe nytt for henne, men det har virkelig eskalert den siste tiden. Jeg føler jeg bør være der og forsøke å dra henne med ut på ting osv, men det ender med at begge blir sure. Dette med at alt man sier og gjør blir tolket i verste mening er rett og slett utmattende. Etter å ha vært hjemme i juleferien sov jeg i nesten to dager! Man blir så sliten av å liste seg rundt hele tiden.

Det kan godt hende at jeg kan høres irritert ut en del ganger, fordi dette tærer på meg også, men stort sett så er denne kritikken hun mener hun får, helt tatt ut av det blå.

Mamma kaller omtrent all slags oppførsel fra andre for "hersketeknikker" som er til for å få henne til å føle seg liten, mens jeg mener at hennes oppførsel også kan oppfattes som dette, da det er en måte å få andre til å synes synd på en på - bevisst eller ikke.

Må føye til at mamma og pappa er sammen, men pappa har sterk sosial angst som gjør at han ikke kan være med f.eks. på kino. Jeg forstår at dette er leit for mamma, som gjerne skulle gjort slike ting. Men jeg mener også man må ta ansvar for seg selv - hun kunne jo spurt noen andre hun kjenner. Inkludert meg. Hun mener hun ikke har noen venner, men så lenge man har kontakter, så går det jo an å prøve i alle fall, ikke bare vente på at andre tar kontakt. Ja, de fleste har travle liv, men det er ikke dermed sagt at de ikke lager plass til en kinotur med henne, dersom hun spør! Hun blir sur om jeg sier dette. Jeg får også veldig vondt av pappa som nærmest ikke kan åpne munnen uten at hun tar det som blir sagt som kritikk.

Hva skal jeg gjøre? Dette er hennes problem, og ikke noe jeg kan løse for henne, men jeg føler likevel på at jeg burde være der. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det. Dessuten - hvem skal jeg ta hensyn til? Meg selv eller henne? Hver gang jeg har vært hjemme får jeg sms om hvor koselig det var, men det føles ikke sånn mens jeg er der. Er det noen som har noen fornuftige tanker rundt dette? Skal jeg la være å reise dit? Jeg klarer som regel å bite alt i meg, men det sliter meg ut.

Anonymous poster hash: 3639a...93d

[MarinaC]

Prøv å få henne til fastlege for henvisning til psykolog. Kan høres ut som hun har en form for depresjon.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Hun har fått henvisning til psykolog ifm. jobbsituasjonen, men ventelistene er lange. Jeg frykter også at hun kommer til å backe ut ganske fort, pga. at psykologer etter min erfaring kan være ganske konfronterende. Tåler hun det? Broren hennes la seg selv inn på psykiatrisk en gang, men skrev seg ut igjen etter noen dager fordi han mente psykologen ikke var på hans side... Er redd mamma også vil gjøre noe sånt, selv om hun selvfølgelig ikke er et så alvorlig tilfelle.

Anonymous poster hash: 3639a...93d

[MarinaC]

Det er nok dessverre ikke noe du kan gjøre for å hjelpe. Det er iallefall veldig vanskelig. Problemene ligger nok i hodet på mammaen din og det må profesjonelle til for å hjelpe. Synes hun selv at hun har et problem? Psykologer trenger ikke å være konfronterende, kan godt hende det kan fungere for henne

[AnonymBruker]

Det er nok dessverre ikke noe du kan gjøre for å hjelpe. Det er iallefall veldig vanskelig. Problemene ligger nok i hodet på mammaen din og det må profesjonelle til for å hjelpe. Synes hun selv at hun har et problem? Psykologer trenger ikke å være konfronterende, kan godt hende det kan fungere for henne

De ser kanskje an personen, ja. Hun vet hun er deprimert, men utover det tror jeg ikke hun oppfatter annet enn at hele verden er ute etter henne.

Anonymous poster hash: 3639a...93d

[AnonymBruker]

Det høres ut som om hun har utviklet en depresjon. Håper hun vil ta imot hjelp.

Ellers er fysisk aktivitet som å gå tur en god medisin på depresjon

Anonymous poster hash: 71eab...593

[AnonymBruker]

Det høres ut som om hun har utviklet en depresjon. Håper hun vil ta imot hjelp.

Ellers er fysisk aktivitet som å gå tur en god medisin på depresjon

Anonymous poster hash: 71eab...593

Hun har selv gått til fastlege og bedt om henvisning til psykolog, så hun er nok innstilt på å ta imot hjelp. Legen avviste henne først, men etter mye om og men hadde han himlet med øynene og skrevet henvisning. Men dette er såklart slik hun oppfatter det, og som kjent er det ikke sikkert han var like avvisende som hun oppfattet det som. Men hun fikk seg i alle fall en knekk av det også. Håper bare hun takler at man sitter jo ikke hos psykolog og blir klappet på hodet og får høre hvor synd det er på en. Har selv gått en kort periode, og det var veldig nyttig, men timene i seg selv var veldig utmattende, for man blir jo utfordret på tanke- og adferdsmønstrene sine. Takk for svar.

Anonymous poster hash: 3639a...93d

[AnonymBruker]

Slik som du beskriver moren din høres hun akkurat ut som faren min. Han tar absolutt alt opp i verste mening, og går rundt og bærer nag til mennesker han ikke har kontakt med lenger pga ting som skjedde for 30 år siden. Som hele familien selvsagt må høre endeløse tirader om hver eneste gang vi er samlet. Ofte kan det at jeg reiser meg fra stua for å gå på kjøkkenet og hente et glass vann for ham oppleves som et angrep, at han har "gjort noe galt" som fikk meg til å forlate sofaen i et halvt minutt, og han forlanger å få vite hva han har gjort feil. Moren min holder på å gå fra vettet av frustrasjon, og jeg synes det er fryktelig slitsomt å tilbringe tid i det huset fordi jeg føler jeg må sitte helt stille og smile hele tiden slik at han ikke tror det er noe galt.

Fyren er helt klart deprimert, og har blitt henvist til to forskjellige psykologer. Den første sluttet han hos nesten med en gang fordi psykologen var "for ung og uerfaren" og den andre gikk han til en stund, men sluttet fordi han synes det ble for dyrt (privat). Han går også på antiepressiva, men legen har bare skrevet ut piller uten å sjekke hvordan det går, justere dosering eller snakke om forandringer i kosthold/livsstil som hjelper medisinene til å virke bedre. Det hjelper ikke noe særlig, han ble bare sløv/ukonsentrert og mye mer hissig. Ellers er problemet det at legen ikke ser ut til å forstå hvor ille det er - han blir ikke henvist til offentlig psykolog, han får ikke hjelp med medisiner, og legen virker generelt ganske tiltaksløs i forhold til hele greia. Pappa vil heller ikke bytte lege, det er visst for mye styr. Jeg prøvde å si at det tar to minutter på nav.no, men da ble han sint igjen. Mamma mener at når man begynner å nærme seg pensjonsalder faller man litt bakover i helsevesenet fordi man ikke er like "akutt viktig" som en 25-åring i full jobb, men jeg mistenker at de er litt flinke til å lage unnskyldninger for ikke å ta tak i ting selv også.

Kort sagt, TS: jeg tror jeg forstår situasjonen din, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal råde deg til. Har prøvd det meste med min egen familie, og det ender stort sett med at jeg får så ørene flagrer før faren min stormer ut av rommet og smeller døra etter seg. Og som resultat kommer jeg sjeldnere på besøk, jeg orker faktisk ikke å være der like ofte eller lenge som før. Som selvsagt igjen gjør ham enda bitrere.

Håper moren din får hjelp av psykologen hun er henvist til. Og husk å ta vare på deg selv også, det er tøft å stå slik på sidelinjen uten å egentlig kunne gjøre så mye

Anonymous poster hash: 73e70...81c

[AnonymBruker]

Tusen takk for svaret ditt, ab. Det høres kanskje ut som faren din blir mer sinna enn mamma, men det høres ellers veldig likt ut. Fikk nesten frysninger av å lese. Det er mye bitterhet ute og går, og jeg tror de trenger hjelp til å komme seg videre - se at de er masse verdt på tross av alt som har og ikke har skjedd. Og jeg tror i grunn det må en objektiv person til for å få til dette. Det jeg ikke blir klok på er hva min rolle oppi dette er. Det er tungt å forsøke å ta del i det, og man har jo sine egne problemer også. Men så vil man heller ikke svikte. Det er jo den aller nærmeste familien.

Akkurat det med å bytte fastlege - mamma er HELT lik. Jeg og pappa sier det er så enkelt, men hun har så mange unnskyldninger. Mest av alt er hun redd legen skal bli fornærmet og la det gå utover faren og broren min, som har samme lege. Det er en logikk jeg ikke klarer å se, men det virker som det er en stor sak for henne. Begynner ofte å gråte når jeg ber henne bytte lege. Det er rett og slett en veldig vanskelig situasjon, og jeg håper bare hun får hjelp før det går for langt. Det er så vondt å se en av de man er aller mest glad i i verden være så langt nede. Spesielt når man tar seg selv i å bli provosert og irritert av det, fordi jeg blir jo lei av dette uendelige maset om at hun ikke er bra nok - hun er jo det!!

Tusen takk for klemmen! Det er godt å høre at noen forstår, selv om jeg selvfølgelig ikke unner deg å være i en sånn situasjon. Sender en stor klem tilbake.

Anonymous poster hash: 3639a...93d

[AnonymBruker]

De ser kanskje an personen, ja. Hun vet hun er deprimert, men utover det tror jeg ikke hun oppfatter annet enn at hele verden er ute etter henne.Anonymous poster hash: 3639a...93d

Akkurat det at hun oppfatter at alle er ute etter henne, at kommentarer blir tatt i verste mening osv, høres paranoid ut. Så her kan det være mer enn depresjon som er diagnosen. Det er mange psykiske lidelser som kan gi slike trekk, bl.a paranoid personlighetsforstyrrelse, psykoselidelser m.m.

Du bør ta vare på deg selv, ikke gå inn i en omsorgsrolle overfor din mor. Du kan selvsagt støtte henne så mye du orker, men ikke på bekostning av din egen helse. Hadde din mor vært frisk, ville hun sikkert ikke ønsket at du brant deg ut i et håpløst forsøk på å "redde" henne. Det er kun henne som kan hjelpe seg selv - ved hjelp fra profesjonelle.

Anonymous poster hash: 8c430...5c9

[AnonymBruker]

Akkurat det at hun oppfatter at alle er ute etter henne, at kommentarer blir tatt i verste mening osv, høres paranoid ut. Så her kan det være mer enn depresjon som er diagnosen. Det er mange psykiske lidelser som kan gi slike trekk, bl.a paranoid personlighetsforstyrrelse, psykoselidelser m.m.

Du bør ta vare på deg selv, ikke gå inn i en omsorgsrolle overfor din mor. Du kan selvsagt støtte henne så mye du orker, men ikke på bekostning av din egen helse. Hadde din mor vært frisk, ville hun sikkert ikke ønsket at du brant deg ut i et håpløst forsøk på å "redde" henne. Det er kun henne som kan hjelpe seg selv - ved hjelp fra profesjonelle.

Anonymous poster hash: 8c430...5c9

Så ille er det nok ikke, jeg uttrykte meg sikkert litt for stort, men ser poenget ditt.

Anonymous poster hash: 3639a...93d

[AnonymBruker]

Så ille er det nok ikke, jeg uttrykte meg sikkert litt for stort, men ser poenget ditt.

Anonymous poster hash: 3639a...93d

Altså jo - hun er paranoid, men jeg tror det er et lang stykke fra å ha en personlighetsforstyrrelse. Virker mer som hun bare har ekstremt liten tro på seg selv, og at hun derfor tror at alt alle i kretsen hennes gjør/ikke gjør, er fordi de ikke liker henne.

Anonymous poster hash: 3639a...93d

[AnonymBruker]

Altså jo - hun er paranoid, men jeg tror det er et lang stykke fra å ha en personlighetsforstyrrelse. Virker mer som hun bare har ekstremt liten tro på seg selv, og at hun derfor tror at alt alle i kretsen hennes gjør/ikke gjør, er fordi de ikke liker henne.Anonymous poster hash: 3639a...93d

Dette kan en psykolog hjelpe henne med. Også å stille korrekt diagnose. Hun høres i alle fall ganske så paranoid ut. Ikke alle deprimerte er det (men noen, og da er det ofte en tilleggsdiagnose).

Høres ut som hun går inn i rollen som barnet - og du som omsorgsperson. Vær bevisst på dette, og ikke gå for mye inn i slike dysfunksjonelle rollepar.

Anonymous poster hash: 8c430...5c9