Du som har opplevd tillitsbrudd

[AnonymBruker]

Hva gjør man for at du skal stole på din partner igjen?

Hva som har skjedd er ikke relevant, svar ut i fra ditt eget ståsted.

Anonymous poster hash: 6a6b0...fe0

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd gjentatte tillitsbrudd ang alkohol. Han drakk og drakk, etterhvert i smug. Han endte opp med å stjele alkohol etter at jeg tok kortene hans. Jeg fant han utslått på gulvet etter at han hadde lovet meg å ikke drikke mer.

Jeg har tilgitt han fullt og helt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg har klart det. Men tror det handler om at han oppriktig angrer, at han har endret seg, og at det var omstendigheter som gjorde at han søkte trøst i flaska. Jeg vet at det egentlig ikke er han. Han har jobbet mye med seg selv, oppsøkt hjelp fra både AA, psykolog og en alkoholklinikk helt frivillig. Nå er han seg selv igjen, og det som skjedde er tilgitt og glemt

Anonymous poster hash: cb461...3f3

[AnonymBruker]

Hva gjør man for at du skal stole på din partner igjen?

Hva som har skjedd er ikke relevant, svar ut i fra ditt eget ståsted.

Anonymous poster hash: 6a6b0...fe0

Kommer jo litt an på hva slags tillitsbrudd da...

Har det vært småløgner hadde jeg kunnet leve med det, har løyet en gang eller to for tidligere partnere selv jeg.

Men hadde det vært økonomisk utroskap eller seksuell/emosjonell utroskap kunne jeg ikke uten videre fortsatt med den partneren. Da hadde vi nok slitt og kanskje eneste løsningen hadde vært parterapi og langvarig jobbing med kommunikasjon og tillit?

Anonymous poster hash: 4c88a...4ac

[AnonymBruker]

Gitt opp kvinnfolk.

Anonymous poster hash: 96e01...68a

[AnonymBruker]

Takk for svar. Men pga at enkelte mener at det kommer an på tillitsbrudd skriver jeg denne kommentaren:

Først og fremst så kommer det selvsagt an på tillitsbruddet du har hatt, men det burde være opplevd av deg, ikke i fantasi men virkelighet.

Jeg spør etter svar fra mennesker som har opplevd forskjellige/egne tillitsbrudd og hva som skal til for at disse menneskene skulle stole på sin partner igjen. Har du opplevd tillitsbrudd fra din partner?

Hva skulle så til for at du skulle kunne stole på din partner igjen?

TS

Anonymous poster hash: 6a6b0...fe0

[AnonymBruker]

Takk for svar. Men pga at enkelte mener at det kommer an på tillitsbrudd skriver jeg denne kommentaren:

Først og fremst så kommer det selvsagt an på tillitsbruddet du har hatt, men det burde være opplevd av deg, ikke i fantasi men virkelighet.

Jeg spør etter svar fra mennesker som har opplevd forskjellige/egne tillitsbrudd og hva som skal til for at disse menneskene skulle stole på sin partner igjen. Har du opplevd tillitsbrudd fra din partner?

Hva skulle så til for at du skulle kunne stole på din partner igjen?

TS

Anonymous poster hash: 6a6b0...fe0

JA jeg har opplevd det, NEI det var ingenting som "skulle til" for at jeg skulle kunne stole på han igjen. Det funker ikke sånn her i verden at man kan følge egoet sitt hit og dit og så tro det er noe som går an å fikse. Egoister kan brenne i helvete, de har ikke en sjans hos meg.

Anonymous poster hash: 7a86d...0fb

[AnonymBruker]

JA jeg har opplevd det, NEI det var ingenting som "skulle til" for at jeg skulle kunne stole på han igjen. Det funker ikke sånn her i verden at man kan følge egoet sitt hit og dit og så tro det er noe som går an å fikse. Egoister kan brenne i helvete, de har ikke en sjans hos meg.

Anonymous poster hash: 7a86d...0fb

Ærlig sak og gyldig svar, det også. Finnes de som aldri kunne tenkt seg å tilgi eller godta tillitsbrudd. Men det er mange som gjør det, og mange føler at de kunne ha tilgitt hvis partneren hadde gjort det "rette" etterpå.

mvh TS

Anonymous poster hash: 6a6b0...fe0

[AnonymBruker]

Jeg har tilgitt han fullt og helt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg har klart det. Men tror det handler om at han oppriktig angrer, at han har endret seg, og at det var omstendigheter som gjorde at han søkte trøst i flaska. Jeg vet at det egentlig ikke er han. Han har jobbet mye med seg selv, oppsøkt hjelp fra både AA, psykolog og en alkoholklinikk helt frivillig. Nå er han seg selv igjen, og det som skjedde er tilgitt og glemt

Anonymous poster hash: cb461...3f3

1. At han oppsøkte hjelp på eget initiativ og tok sitt eget problem seriøst, at det ikke bare var ord men også handling.

2. At det lå en mulighet for felles forståelse for partnerens tillitsbrudd

3. At du kjenner han og vet at det ikke var han.

?

Hvis jeg har skjønt deg rett, skjønner jeg grunnene for at du har tilgitt han. Punkt 3: Man kan jo ikke forvente at ens partner er 100% frisk og fresh gjennom et helt liv. Det er utrolig mange år, og det er mange ting som kan skje i løped av årene man er sammen. De fleste mennesker opplever garantert utfordringer/kommer til å gjøre det. Og de fleste av oss kommer til å oppleve eller begå tillitsbrudd.

Godt å høre at dere har kommet dere ut av dette.

mvh TS

Anonymous poster hash: 6a6b0...fe0

[AnonymBruker]

Ærlig sak og gyldig svar, det også. Finnes de som aldri kunne tenkt seg å tilgi eller godta tillitsbrudd. Men det er mange som gjør det, og mange føler at de kunne ha tilgitt hvis partneren hadde gjort det "rette" etterpå.

Anonymous poster hash: 6a6b0...fe0

Er ikke nødvendigvis så mange det, nei. For det finnes så mange menn som aldri ville ha gjort noe sånt. De egoistene som tror de kan gjøre litt feil "fordi det er sånn man må regne med i løpet av livet", de har ikke skjønt greia.

Hva er det du har gjort forresten? Banka eksen, eller bare vært veldig mye utro og ufin i oppførselen?

Man kan jo ikke forvente at ens partner er 100% frisk og fresh gjennom et helt liv. Det er utrolig mange år, og det er mange ting som kan skje i løped av årene man er sammen. De fleste mennesker opplever garantert utfordringer/kommer til å gjøre det. Og de fleste av oss kommer til å oppleve eller begå tillitsbrudd.

Anonymous poster hash: 6a6b0...fe0

RASJONALISERINGER.

Anonymous poster hash: 7a86d...0fb

[momo]

Jeg har opplevd tillitsbrudd i flere forhold. Nå endte alle forholdene grunnet det. Men det var fordi det var gjentagende tillitsbrudd, man tilgir først. Men man kan ikke tilgi gang på gang. En av de slet med spilleavhengighet, men nektet for det, selv om alle pengene våres ble spilt bort hver mnd. Og da han nekter for det, og fortsetter med det, så er det jo ikke håp.

[AnonymBruker]

Jeg tilga hans utroskap pga innsatsen hans i ettertid. Det var ikke helt 100% etter boka, men jeg kjente at sårene ble healet.

-Han viste tydelig anger

-Han lot meg være såret og viste forståelse for utbruddene mine

-Han viste hensyn i forhold til at jeg ikke viste han den tilliten jeg hadde vist han tidligere, og ga meg tid til å være fullstendig påpasselig, urimelig og sjekke det meste.

-Han viste meg at jeg var verdt dette, med å gå gjennom veldig tøffe perioder med meg og holde ut med meg, lik jeg måtte holde ut gjennom hans idioti.

-Han ville at jeg skulle rote med noen og finne ut av hvor verdiøst det er (hvis jeg elsker han). Jeg gjorde det aldri, men det ga meg en viss følelse av hvordan det føltes da jeg tross alt har rotet med noen uten å legge noe i det selv. Men ikke mens jeg har hatt partner!

Anonymous poster hash: 2a1e8...fa4

[AnonymBruker]

Vel, alle menn lyver så jeg tilgir ingenting. Holder meg unna menn jeg, much better!

Anonymous poster hash: 96140...262

[AnonymBruker]

Hehe, hadde ei venninne som tilga etter at fyren strevde over lengre tid med å bli tilgitt.

Så viste det seg at han hadde "funnet ut at han elsket henne" bare fordi ingen andre han møtte holdt ut med drittoppførselen hans. Hun hadde nemlig funnet seg i så mye som ingen andre hadde gjort, og det tolket han som kjærlighet, mens det egentlig var avhengighet og psykologiske drama som utspilte seg.

Hun hadde heldigvis blitt så tøff i løpet av tiden de var fra hverandre at det ble ikke det samme. Og han holdt overhodet ikke ut innenfor de nye rammene. Han var som han var, og det var en grunn til at han hadde sånne problemer med alle damer han hadde møtt.

Holdt på å le oss ihjel da vi så innlegg på diskusjon.no som MÅ ha vært hans, hvor han ønsket tips til hvordan han skulle vinne henne tilbake. Den dominerende væremåten hans skinte tydelig igjennom bare på en forumtråd

Anonymous poster hash: 7a86d...0fb

[AnonymBruker]

Jeg tilga hans utroskap pga innsatsen hans i ettertid. Det var ikke helt 100% etter boka, men jeg kjente at sårene ble healet.

-Han viste tydelig anger

-Han lot meg være såret og viste forståelse for utbruddene mine

-Han viste hensyn i forhold til at jeg ikke viste han den tilliten jeg hadde vist han tidligere, og ga meg tid til å være fullstendig påpasselig, urimelig og sjekke det meste.

-Han viste meg at jeg var verdt dette, med å gå gjennom veldig tøffe perioder med meg og holde ut med meg, lik jeg måtte holde ut gjennom hans idioti.

-Han ville at jeg skulle rote med noen og finne ut av hvor verdiøst det er (hvis jeg elsker han). Jeg gjorde det aldri, men det ga meg en viss følelse av hvordan det føltes da jeg tross alt har rotet med noen uten å legge noe i det selv. Men ikke mens jeg har hatt partner!

Anonymous poster hash: 2a1e8...fa4

Min har ikke vært utro, men har brukt stoff. Den ene tingen jeg gav klar beskjed om at han velger over meg den dagen han ruser seg igjen. Jeg har ikke merket noe på ham, men han har da også skjult det for meg ... Hadde ikke politiet kommet på døra og han da hadde lagt alle kort på bordet, hadde jeg neppe visst noe den dag i dag. Og jeg har aldri hatt erfaring med sånt og ikke visst hva jeg skal se etter. Jeg bestemte meg til slutt for å bli, men jeg sa også at jeg takler ikke dette en gang til, og at jeg kommer til å være forbanna på ham i lang tid fremover. Jeg var nære ved å gå denne gangen, det vet han. Men det virker som at han mener tydeligvis at da har jeg også gått videre og bør ikke pine meg selv og han med alle tankene som logisk nok dukker opp. Han låser seg fort hvis jeg vil lufte tanker om at dette plager meg, men blir sur hvis jeg tar avgjørelser om fremtiden vår uten å diskutere med ham. (Vi hadde droppet prevensjon en stund, jeg turte ikke sjanse på å få helsestasjon og kanskje barnevern over skuldrene pga hans idioti, så jeg begynte på prevensjon igjen og informerte om dette før jeg begynte.) Hadde jeg vært den som hadde driti på draget sånn, hadde jeg tatt mot dritt i mange måneder etterpå ...

Jeg unngår å være spydig, men har jo fått enda mer avsmak på temaet, noe han ikke later til å skjønne helt.

Jeg vet ikke helt hvem som er urimelig lenger ... Jeg føler jeg har all verdens rett til å være såret og slikke mine sår, han gidder ikke finne seg i å få kniven vridd rundt i såret for mange ganger. Jeg skjønner jo at han ikke syns det er gøy at jeg "terper" på feilsteget hans, det hadde ikke jeg heller syns. Men skal jeg liksom da bare fortsette som om ingenting har skjedd? Bare satse på at det går bra å bli gravid så kort tid etter, hvis jeg hadde blitt det?

Beklager at det ble litt langt, men jeg trengte virkelig å få det ut til noen utenforstående.

Anonymous poster hash: e1e4b...f14

[AnonymBruker]

Kanskje ikke akkurat det du spør etter, men jeg har opplevd tillitsbrudd ganske nylig fra min eks. Han var ikke interessert i å endre seg da, og det er derfor han er en eks nå. Jeg er veldig sliten og sårbar etter at det ble slutt på den måten.

Er ikke sikker på om jeg ville/burde ta ham tilbake uansett, men for at jeg skulle gjort det, måtte han vist at han virkelig angret, brydde seg om meg og mente alvor med å endre seg.

Anonymous poster hash: 852b3...3f1

[Marie90]

Jeg har opplevd tillitsbrudd, og jeg dumpet ham. Var litt om og men før jeg kom meg dit (ung og forelsket), men jeg gjorde det. Etter det tok det noen måneder med gråting, distraksjoner, venninnekvelder, mange gin & tonic og litt trøsteshopping før jeg var på beina igjen.

Det er vanskelig nok å åpne seg for en ny mann når en annen har sviktet en. Langt vanskeligere er det å stole på samme mann om igjen. Når noen viser deg sin sanne side, tro dem første gang.

Dersom jeg var gift over mange år, hadde barn og hadde bygget et liv sammen med en mann så hadde det antakeligvis vært annerledes. Da hadde jeg prøvd å se hvordan man kan jobbe seg gjennom det og starte et nytt kapittel.

Men så lenge jeg er ung og uten barn med livet foran meg så kaster jeg ikke bort tid på en mann som har bevist at han ikke duger.

[AnonymBruker]

Min har ikke vært utro, men har brukt stoff. Den ene tingen jeg gav klar beskjed om at han velger over meg den dagen han ruser seg igjen. Jeg har ikke merket noe på ham, men han har da også skjult det for meg ... Hadde ikke politiet kommet på døra og han da hadde lagt alle kort på bordet, hadde jeg neppe visst noe den dag i dag. Og jeg har aldri hatt erfaring med sånt og ikke visst hva jeg skal se etter. Jeg bestemte meg til slutt for å bli, men jeg sa også at jeg takler ikke dette en gang til, og at jeg kommer til å være forbanna på ham i lang tid fremover. Jeg var nære ved å gå denne gangen, det vet han. Men det virker som at han mener tydeligvis at da har jeg også gått videre og bør ikke pine meg selv og han med alle tankene som logisk nok dukker opp. Han låser seg fort hvis jeg vil lufte tanker om at dette plager meg, men blir sur hvis jeg tar avgjørelser om fremtiden vår uten å diskutere med ham. (Vi hadde droppet prevensjon en stund, jeg turte ikke sjanse på å få helsestasjon og kanskje barnevern over skuldrene pga hans idioti, så jeg begynte på prevensjon igjen og informerte om dette før jeg begynte.) Hadde jeg vært den som hadde driti på draget sånn, hadde jeg tatt mot dritt i mange måneder etterpå ...

Jeg unngår å være spydig, men har jo fått enda mer avsmak på temaet, noe han ikke later til å skjønne helt.

Jeg vet ikke helt hvem som er urimelig lenger ... Jeg føler jeg har all verdens rett til å være såret og slikke mine sår, han gidder ikke finne seg i å få kniven vridd rundt i såret for mange ganger. Jeg skjønner jo at han ikke syns det er gøy at jeg "terper" på feilsteget hans, det hadde ikke jeg heller syns. Men skal jeg liksom da bare fortsette som om ingenting har skjedd? Bare satse på at det går bra å bli gravid så kort tid etter, hvis jeg hadde blitt det?

Beklager at det ble litt langt, men jeg trengte virkelig å få det ut til noen utenforstående.

Anonymous poster hash: e1e4b...f14

Meg igjen, jeg skulle også lagt til at det jeg føler jeg trenger, er tid og lov til å bearbeide i mitt tempo. Noe jeg tydeligvis sa fra meg da jeg sa jeg skulle bli ...?

Anonymous poster hash: e1e4b...f14

[AnonymBruker]

Er ikke nødvendigvis så mange det, nei. For det finnes så mange menn som aldri ville ha gjort noe sånt. De egoistene som tror de kan gjøre litt feil "fordi det er sånn man må regne med i løpet av livet", de har ikke skjønt greia.

Hva er det du har gjort forresten? Banka eksen, eller bare vært veldig mye utro og ufin i oppførselen?

RASJONALISERINGER.

Anonymous poster hash: 7a86d...0fb

Blir trist når jeg hører hvor såret du er ang dette temaet. Jeg skjønner godt tankegangen din, men det kan være mange grunner til at noen spør om et spørsmål rundt tillitbrudd. At du har valgt å dra fra din partner og aldri godta at noen bryter din tillit er et valg du må ta på dine egne vegne hvis det er det dine vegne trenger.

Anonymous poster hash: 9ceed...a03

[AnneBonny]

Løgner: Valgte å dra pga hans sanne ansikt. Mistet respekt, valgte å dra.

Uansett hva han gjorde i ettertid hadde jeg kommet til punktet, selv om det var et veldig tungt valg for meg å ta, selvfølgelig. En venninne hadde et brudd som enda var ganske ferskt for hennes del, hun hjalp meg på måter jeg ikke ante at jeg trengte før jeg sto der. Usikker på hvordan en skal redde seg ut av tillitsbrudd, men hvis problemet vedvarer og forholdet fortsetter uten tillit og den skyldige ikke endrer på seg og får orden i sakene sine, kan jeg ikke bli i forholdet da forventningene mine går ut på å ha et forhold med tillit.

Endret 20. januar 2014 av AnneBonny

[Sjokoladenøtt]

Jeg klarer ikke å stole på noen etter noe slikt, har ingen anelse om hvordan folk kan komme seg videre fra sånt..

I mine øyne så betyr et tillitsbrudd flere tillitbrudd, hvor mange andre ganger har jeg blitt løyet for osv. En person som bryter den tilliten jeg har til dem får den ikke tilbake, det ødelegger meg mer enn det gjør godt om jeg tviholder på dem.