Menn: Vil dere ha kvinner som har barn fra før?

[AnonymBruker]

Ser det er laget en tilsvarende tråd om hva kvinner vil, men hva med menn?

Jeg selv har to små barn, og driver og dater en mann for tiden. Han sier det ikke er problematisk for ham at jeg har barn, bare at det er en ekstra utfordring. Likevel, jeg har få illusjoner om at noen vil ha meg som en ordentlig kjæreste siden jeg har barn - selv om jeg på alle måter er oppgående med høyere utdannelse, fast, god jobb, ordnet forhold til barnefar, eier egen bolig etc.

Så, hva mener menn om å date og eventuelt ha et ordentlig kjæresteforhold og kanskje senere samboereskap/ekteskap med med kvinner med barn fra tidligere forhold?

For min egen del kan jeg godt tenke meg å få flere barn om jeg møter Den rette og han vil ha barn med meg.

Anonymous poster hash: 1be50...002

[Gjest Gresshoppesang]

Jeeeeeeez. Du ER ikke barna dine.

Klart noen menn synes det er en hemsko at du har barn, men faller han for deg, så faller han for deg og ser hvem DU er.

Noen menn synes det er helt uaktuelt å innlede et forhold til en kvinne som har barn fra før. Du har garantert noen ting med menn som gjør at du velger dem bort, du også?

Du vil jo uansett ikke ha en mann som ikke vil ha hele pakken? Nei?

[xfce123]

Nei.

Jeg vil ha egne barn.

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig så er det ikke førstevalget mitt siden jeg ikke ønsker barn selv, på den annen side kunne jeg nok akseptert det om jeg virkelig falt for henne og det meste annet fungerte bra. Det er uansett vanskeligere å finne noen uten barn på min alder (litt over 30) så jeg må vel uansett regne med at veldig mange kvinner har barn nå.

Men helt optimalt er det nok ikke, og jeg tviler uansett på at kvinner med barn ville ha satt pris på en mann som er så lite barnekjær som meg selv. Misforstå meg rett, det kan være gøy å dulle litt med dem og det er fint å se diverse slektningers barn bli større og større, men jeg har aldri "koblet skikkelig" med barn. Så ja, jeg regner med å gå gjennom resten av livet alene

Anonymous poster hash: c2898...858

[AnonymBruker]

Det er nok en veldig stor ulempe og jeg hadde nok aldri gått etter noen med barn, siden jeg ønsker og oppleve det og få barn sammen, men hadde en fantastisk jente sjekket meg opp og vi hadde hatt en bra kjemi, så skal man aldri si aldri

Anonymous poster hash: e0c91...e7c

[AnonymBruker]

Nei.

Jeg vil ha egne barn.

Du kan jo få egne barn fordi du møter ei med barn? Min mann er stefar til mine 2 barn, og vi har 1 barn sammen. Null problem det..

Anonymous poster hash: 218cd...81b

[AnonymBruker]

Du kan jo få egne barn fordi du møter ei med barn? Min mann er stefar til mine 2 barn, og vi har 1 barn sammen. Null problem det..

Anonymous poster hash: 218cd...81b

Jeg kan godt skjønne at menn som vil ha barn for første gang ønsker det med noen som ikke har det fra før. Selvsagt kan man få det med ei som har barn fra før, men det blir likevel mer utfordrende med "dine og våre" barn problematikken og man får mye planlegging i forhold til f. eks ferier og lignende. Ikke alle som ønsker det.

Anonymous poster hash: c2898...858

[AnonymBruker]

Ville helst startet en familie fra "scratch", men nå har veldige mange av jentene på min alder unge fra tidligere forhold så blitt litt fleksibel på det...

1 unge føler jeg er greit, 2 er jeg mere tvilsom til!

Å at hun vil ha flere unger er avgjørende da jeg har lyst på egne!

Anonymous poster hash: c426c...163

[AnonymBruker]

Tror ikke det er noe problem. Vet om ei som har fått 4 barn på 4 år, med tre forskjellige menn. Hun er sammen med han siste ennå.

Anonymous poster hash: fcf30...e3f

[AnonymBruker]

Det kan jo gå, men ikke ideelt. Skjønner meg ikke på de i den andre tåden som ble sint for at noen kvinner ikke ville være med en mann som alt har barn. Det er jo helt naturlig fordi man vil være skeptisk til personen om han eller ho ikke greier å være i et forhold etter en har fått barn. Spesielt om personen er totalt utenfor i oppdragelsen og å ta vare på barnet er det et faresignal.

Anonymous poster hash: 03289...f94

[AnonymBruker]

Sannsynligvis ikke. Skulle jeg møtte den rette dama kan det selvsagt endre seg, men hun starter med et handikap om hun har barn. Jeg er glad i barn, og det er selvsagt ikke barnas skyld, men jeg ønsker kun felles barn.

Anonymous poster hash: fdf70...334

[Gjest Katten.]

Ikke i min livssituasjon.

[AnonymBruker]

Takker for alle svar så langt. Skjønner selvsagt at mange ikke vil vurdere en kvinne med barn fra før. Han jeg dater nå for tiden stilte seg overraskende nok positiv til det hele, og nevnte at det er vanlig i dag at folk som har barn fra før finner hverandre. Han har selv ingen barn.

Lurer også på om det utgjør noen forskjell hvordan kvinnen er? For å ta meg selv som eksempel så er jeg selvstendig og hverken krever eller forventer at eventuell kjæreste/samboer skal ta på seg noe ansvar eller plikter overfor mine barn. Likevel krever jo barn en del tid, som jeg må gi dem, så jeg har jo mindre tid å tilbringe med han jeg møter enn en barnløs kvinne ville hatt.

Samtidig så tenker jeg at det er jo personer det dreier seg om, om hvem som passer sammen, hvem som har fantastisk kjemi og ikke. Skal man droppe noen selv om kjemien er fantastisk magisk, fordi hun har barn?

Anonymous poster hash: 1be50...002

[AnonymBruker]

Skal man droppe noen selv om kjemien er fantastisk magisk, fordi hun har barn? Anonymous poster hash: 1be50...002

Noen vil bare ikke måtte forholde seg til barnas far. Han eksisterer som regel.

Det er uansett vanskeligere å finne noen uten barn på min alder (litt over 30) så jeg må vel uansett regne med at veldig mange kvinner har barn nå.

Anonymous poster hash: c2898...858

Vi finnes vi. Problemet er bare å finne en mann som vil ha barn med oss.

Anonymous poster hash: aba6d...0ad

[AnonymBruker]

Takker for alle svar så langt. Skjønner selvsagt at mange ikke vil vurdere en kvinne med barn fra før. Han jeg dater nå for tiden stilte seg overraskende nok positiv til det hele, og nevnte at det er vanlig i dag at folk som har barn fra før finner hverandre. Han har selv ingen barn.

Lurer også på om det utgjør noen forskjell hvordan kvinnen er? For å ta meg selv som eksempel så er jeg selvstendig og hverken krever eller forventer at eventuell kjæreste/samboer skal ta på seg noe ansvar eller plikter overfor mine barn. Likevel krever jo barn en del tid, som jeg må gi dem, så jeg har jo mindre tid å tilbringe med han jeg møter enn en barnløs kvinne ville hatt.

Samtidig så tenker jeg at det er jo personer det dreier seg om, om hvem som passer sammen, hvem som har fantastisk kjemi og ikke. Skal man droppe noen selv om kjemien er fantastisk magisk, fordi hun har barn?

Anonymous poster hash: 1be50...002

Det er klart det har betydning hvordan du er. Som jeg skrev i mitt innlegg over: Holdningen min er ikke helt fastlåst og endelig, men hun starter med et handikap. Klarer hun å kompensere for det handikapet med sin fortreffelighet er jeg åpen for det. Men det skal en god del til, det skal det. For meg er ikke problemet tidsbruken med barna, jeg elsker barn og hadde gjerne lekt med dem i timevis og bistått med det meste annet også. Men da er det også en annen halvdel av familien til barna i bildet, som regel, det senker mulighetene for at jeg selv får barn og det er generelt en lite fristende ordning for meg.

Og det er klart at det viktigste er kjemien mellom folk, men det er ikke uvanlig å ta med omkringliggende forhold når man avgjør om man går inn i et forhold eller ikke. Det er nok av potensielle forhold som har blitt stoppet allerede i etableringsfasen fordi man f.eks. bor i forskjellige land. Det samme gjelder folk som allerede er gift og får seg en elsker/elskerinne, men avslutter det tross stormende forelskelse. Da kan du også si at det er kjærligheten som er viktigst, men det er slik at man har en viss kontroll på hvem man går inn i et romantisk forhold med.

Jeg må understreke at jeg ikke direkte sammenligner hverken avstand eller ektefeller med det å ha barn fra før, det er bare eksempler på at jo, det hender man dropper å gå inn i et forhold tross fantastisk kjemi. Fordi de færreste forhold kan overleve på kjemi alene. Om kjemien er "fantastisk magisk" kan man se bort fra mye, men det er ikke slik at man er uten påvirkningskraft på hvem man innleder et forhold med. Jeg beholder gangsynet og vil derfor likevel sannsynligvis si nei.

Anonymous poster hash: fdf70...334

[AnonymBruker]

Det var jeg som lagde den motsatte tråd. Det jeg leter etter er en med 1 barn, så det er sjanse for et fellesbarn engang i fremtiden. Har veldig god kontakt med entobarnsmamma nå, men kjenner det kan bli vanskelig på fremtidig sikt. Vi får se

Anonymous poster hash: bb69f...bbf

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig så er det ikke førstevalget mitt siden jeg ikke ønsker barn selv, på den annen side kunne jeg nok akseptert det om jeg virkelig falt for henne og det meste annet fungerte bra. Det er uansett vanskeligere å finne noen uten barn på min alder (litt over 30) så jeg må vel uansett regne med at veldig mange kvinner har barn nå. Men helt optimalt er det nok ikke, og jeg tviler uansett på at kvinner med barn ville ha satt pris på en mann som er så lite barnekjær som meg selv. Misforstå meg rett, det kan være gøy å dulle litt med dem og det er fint å se diverse slektningers barn bli større og større, men jeg har aldri "koblet skikkelig" med barn. Så ja, jeg regner med å gå gjennom resten av livet alene Anonymous poster hash: c2898...858

Neida. Det finnes nok sv damer som ikke vil ha barn. Jeg er 33 og skal ikke ha barn. Jeg er jente

Anonymous poster hash: 41e47...795

[Gjest Thoringen]

Så, hva mener menn om å date og eventuelt ha et ordentlig kjæresteforhold og kanskje senere samboereskap/ekteskap med med kvinner med barn fra tidligere forhold?

Anonymous poster hash: 1be50...002

Hmm.... Siden jeg er 30 (fordi dette her tror jeg er et svar som varierer veldig med alder og hva slags situasjon man er i ) så får svaret for min del bli at i utgangspunktet en kvinne med et barn fra før av er ikke akkurat førstevalget. Jeg vil starte mitt eget familie fra "scratch" som noen sa før meg.

Men samtidig så tror jeg at til syvende og sist er det så mange andre faktorer som spiller inn når man går inn i forhold at det hvordan man er som person som teller mest. Finnes plenty av kvinner der ute (som ikke har barn fra før av) som jeg kunne aldri tenkt meg å ha forhold til...

[AnonymBruker]

Jeg er aleine på 5 året med 3 barn fra før. Vi har de 50/50 og det er ikke noe konflikter/drama me tanke på eks og nye dama. Vi har kun kontakt når vi må. Jeg har datet litt og hatt 2 forhold i løpet av disse årene med en mann med barn og en uten. Jeg har nok ødelagt litt for meg selv med tanke på menn jeg kunne ha fått et forhold til med min tankegang at i lengden går det ikke pga min situasjon. Uansett jeg ønsker meg en mann som vil ha hele meg og ikke en som ønsker meg kun 50 % av tiden. Det finnes menn som liker å være aktiv og som ønsker bruker tid på sine egne ting. Det finnes garantert bra menn som er rundere i kantene og som ønsker å være sammen med deg uansett dine barn fra før. Bare pass på at du velger den rette mannen. Dersom det er bra/rett så er det ikke et problem og man kan få flere barn selv om man har et par barn fra før;-)

Jeg har iallefall aldri før vært et så bra kjæresteemne som nå. Ungne er i skolealder og jeg har masse oppspart kjærlighet. Ikke noe drama/mas og har masse å gi den rette.

Anonymous poster hash: 0f261...39d

[AnonymBruker]

Det er klart det har betydning hvordan du er. Som jeg skrev i mitt innlegg over: Holdningen min er ikke helt fastlåst og endelig, men hun starter med et handikap. Klarer hun å kompensere for det handikapet med sin fortreffelighet er jeg åpen for det. Men det skal en god del til, det skal det. For meg er ikke problemet tidsbruken med barna, jeg elsker barn og hadde gjerne lekt med dem i timevis og bistått med det meste annet også. Men da er det også en annen halvdel av familien til barna i bildet, som regel, det senker mulighetene for at jeg selv får barn og det er generelt en lite fristende ordning for meg.

Og det er klart at det viktigste er kjemien mellom folk, men det er ikke uvanlig å ta med omkringliggende forhold når man avgjør om man går inn i et forhold eller ikke. Det er nok av potensielle forhold som har blitt stoppet allerede i etableringsfasen fordi man f.eks. bor i forskjellige land. Det samme gjelder folk som allerede er gift og får seg en elsker/elskerinne, men avslutter det tross stormende forelskelse. Da kan du også si at det er kjærligheten som er viktigst, men det er slik at man har en viss kontroll på hvem man går inn i et romantisk forhold med.

Jeg må understreke at jeg ikke direkte sammenligner hverken avstand eller ektefeller med det å ha barn fra før, det er bare eksempler på at jo, det hender man dropper å gå inn i et forhold tross fantastisk kjemi. Fordi de færreste forhold kan overleve på kjemi alene. Om kjemien er "fantastisk magisk" kan man se bort fra mye, men det er ikke slik at man er uten påvirkningskraft på hvem man innleder et forhold med. Jeg beholder gangsynet og vil derfor likevel sannsynligvis si nei.

Anonymous poster hash: fdf70...334

En så snusfornuftig innstilling høres litt trist ut... Du kan risikere å gå glipp av veldig mye fantastisk fordi du heller forholder deg til en slags checkliste for hva som er godkjent og fornuftig, enn å lytte til hjertet ditt...

De færreste er glade for å ha fulgt fornuften gjennom livet når de nærmer seg slutten. De fleste angrer på de sjansene hjertet fortalte dem at de skulle ta, men som de aldri gjorde noe med...

Anonymous poster hash: 6169d...e10