Noen såre tanker jeg gjør meg som mor.

[AnonymBruker]

Det er mye man skal bekymre seg for i denne verden, også som mor har jeg skjønt.

Har ei datter på snart året. Blid og fornøyd og sosial, slik som ettåringer er. Mine bekymringer har med pappan hennes sin barndom og oppvekst å gjøre.

En stund etter vi ble sammen åpnet han seg for meg om hvordan han hadde hatt det som barn, og hvordan det preger han i dag. Dette var vel for å oppklare i en liten konflikt vi hadde. Han har verdens snilleste foreldre og to storebrødre, og han hadde en fin og trygg oppvekst i hjemmet sånn sett. Problemet var skole og venner. Han ble mobbet, og utestengt, og dette med utestengelse var det aller verste. Han var litt sen i verbal utvikling, og han var veldig forsiktig og sjenert. Nesten så han ikke turte å prate og når han gjorde det rødmet han veldig, og de andre lo. Dette fortsatte gjennom hele skolegangen på grunnskolen. Han ble kalt stygg, fordi han hadde mye kviser og han var veldig tynn og spinkel. Det ble bedre på videregående. Det var utrolig vondt å høre dette og jeg gråt som bare det. Veldig uforståelig for meg også, ettersom han i dag er veldig utadvendt og har gode kamerater og er godt likt av alle han møter på sin vei. Og han er blitt en veldig kjekk mann. Det eneste jeg merker det på er manglende selvtillit i enkelte situasjoner.

Det jeg bekymrer meg for nå er om dette kan gå i arv. Jeg gråter bare jeg tenker på om datteren vår skulle oppleve det samme. Selv om vi skal gjøre det vi kan for å gi henne en god oppvekst så ligger det utenfor vår makt hvordan hun får det blant jevnaldrende. Selv hadde jeg en flott skolegang med mange venner og kan ikke huske å ha opplevd noe negativt.

Jeg er sikkert helt hysterisk som tenker på dette, men det er noe som begynner å fylle tankene mine mer og mer. Noen erfaringer rundt dette der ute?

Anonymous poster hash: 086ad...bf3

[Frk.K]

Utvikling (språklig og motorisk) kan gå i arv.

Mobbing - not so much.

Oppdra barnet ditt som du føler er rett, at man skal være snill og god mot alle osv..

At folk er drittsekker å mobber andre, er ikke noe som går i arv nei.

[AnonymBruker]

Å bli mobbet eller utestengt er ikke arvelig

Anonymous poster hash: 46f21...dd7

[AnonymBruker]

Som det sies i første svaret her: Utviklingen kan være arvelig, men det er langt fra universalt og det er ikke all verdens grunn til å frykte at det samme skulle skje med datteren deres.

Samtidig er det et annet poeng du kanskje ikke har tenkt så mye over. Det var helt sikkert forferdelig for din mann, men han har da også prosessert og tenkt over dette i så mange år at han antagelig både er mer obs på faresignaler og bedre på å vite hvordan man takler dette enn de fleste. Han taklet det kanskje ikke så godt som barn, men ingen er i voksen alder bedre rustet enn ham til å ta vare på et barn som eventuelt måtte slite.

Jeg er mann med en lignende oppvekst som ham selv (kjærlig og fin familie, men fikk et tøft møte med verden opp gjennom skolegangen, selv om det avtok på veien), og jeg føler jeg har enormt mye av både råd og støtte å tilby barn som måtte ha det tilsvarende som det din mann og jeg hadde. Jeg var ikke sent utviklet verbalt, men motorisk var det verre og jeg fikk høre det i mange år. Det har ødelagt mye for meg, men det gjør også at jeg er bombesikker på at jeg vil forstå mer enn de fleste av det hvis mine barn skulle havne i en lignende situasjon.

Anonymous poster hash: c859a...0c8

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på snart 5år og må si jeg er veldig redd for det med mobbing og slik. Slik som hun er nå så har hun mange venner i barnehagen, vennene hennes løper ut å møter oss i gangen når de ser oss komme i vinduet. Så jeg tror egentlig ikke at hun kommer til å slite med det sosiale på skolen, men det ligger likevell i bakhodet "tenk viss"

Selv så hadde jeg positiv erfaring med barneskolen, hadde venner og trivdes. Alt forandret seg da jeg flyttet til ny plass og begynte på ungdomsskolen. Jeg var veldig populær i 8de klasse, hadde masse venner og guttene var veldig interessert i meg. Men da jeg begynte i 9de klasse klarte noen sjalu jenter å vende heele skolen mot meg, så jeg hadde det helt forferdelig de siste 2årene på skolen. Ble slått, baksnakket, presset inn i hjørnet av en hel gjeng hvor de tok tur på å si stygge ting og spytte på meg osv.

Dette har jeg slitt med i alle år, selv om endel av de kom opp til meg og sa Unnskyld og at de angret seg. Så fryten for at dette skal skje min datter er selvsagt der. Men jeg velger å ta det med ro å ikke tenke noe særlig på det nå, i og med man kan ikke vite hva som vil skje. Det viktigste er å oppdra barnet sitt til å være et godt menneske og til å ikke godta mobbing av seg selv eller andre!

Anonymous poster hash: 4bcc4...174

[AnonymBruker]

Å bli mobbet eller utestengt er ikke arvelig

Anonymous poster hash: 46f21...dd7

Men utvikling og masse kviser kan være det.

Anonymous poster hash: cde78...6ac

[AnonymBruker]

Det er veldig bra at dere er obs på det og kan se faresignaler tidlig. Men pass deg for å bli altfor hysterisk. Det er ingen krise om ikke barnet blir bestevenner med alle, du trenger ikke henge over skulderen hennes sent og tidlig og vite alt hva hun gjør, eller tolke en dytt i ryggen under lek i barnehagen som mobbing.

Sier ikke at du kommer til å gjøre det, men har sett mødre som i beste mening blir overopptatt av sosial omgang og kontroll, når det er sånn at dette er noe barna må få styre litt selv. Så kan du heller komme på banen hvis det skjer noe større. Men livets små og store utfordringer er jo noe de skal igjennom, og må lære å håndtere selv, så lenge det er innenfor normalen (ren mobbing er ikke innenfor normalen, da må både barnehage/skole og foreldre på banen). Ikke overfør dine bekymringer til henne, det kan lett skje ubevisst.

Og prøv å tenke at mobbing ikke går i arv. Din manns og din datters sosiale situasjoner er milevis fra hverandre og helt unike hver for seg. Ikke let etter mønstre der de ikke finnes, det lager bare bekymringer for deg selv

Anonymous poster hash: 58cba...2a1

[Gjest Riskjeks]

Å bli mobbet er da ikke arvelig - det impliserer jo at det er mobbeofferet det er noe galt med! Nei, legg nå skylden der den hører hjemme - hos mobberne.

[AnonymBruker]

Det er veldig bra at dere er obs på det og kan se faresignaler tidlig. Men pass deg for å bli altfor hysterisk. Det er ingen krise om ikke barnet blir bestevenner med alle, du trenger ikke henge over skulderen hennes sent og tidlig og vite alt hva hun gjør, eller tolke en dytt i ryggen under lek i barnehagen som mobbing.

Sier ikke at du kommer til å gjøre det, men har sett mødre som i beste mening blir overopptatt av sosial omgang og kontroll, når det er sånn at dette er noe barna må få styre litt selv. Så kan du heller komme på banen hvis det skjer noe større. Men livets små og store utfordringer er jo noe de skal igjennom, og må lære å håndtere selv, så lenge det er innenfor normalen (ren mobbing er ikke innenfor normalen, da må både barnehage/skole og foreldre på banen). Ikke overfør dine bekymringer til henne, det kan lett skje ubevisst.

Og prøv å tenke at mobbing ikke går i arv. Din manns og din datters sosiale situasjoner er milevis fra hverandre og helt unike hver for seg. Ikke let etter mønstre der de ikke finnes, det lager bare bekymringer for deg selv

Anonymous poster hash: 58cba...2a1

Det er jeg som skrev dette om faresignaler over her, og jeg er enig med deg i det du sier.

Jeg mener virkelig ikke at man skal stå og være hønemor og følge med på den minste lille ting, snarere at mannen hennes antagelig er rustet til å merke hvis utfordringene bikker over fra normale småkneiker i oppveksten til ting man trenger hjelp med - uten å måtte følge med på alt som skjer hele tiden. Det er på ingen måte optimalt med tilpasningshysteri i heimen, og TS bør ikke uttrykke all verdens bekymring (over)for sin datter før det eventuelt (og mest sannsynlig aldri) går så trått i det sosiale at foreldre og andre voksne bør gripe aktivt inn.

Mobbing er helt forferdelig, og jeg som i voksen alder ellers er en fyr som gauler på fotballkamp og ikke har grått siden jeg var liten får oppriktig vondt av å tenke på barn som utsettes for det. Samtidig er det klart at oppførselen som gjør et barn utsatt for mobbing ikke akkurat motvirkes av foreldre som henger over og skal beskytte deg hele tiden, så det er neppe noen god idé å vise til barnet hvor bekymret man er. Vis at man bryr seg og at det er en lav terskel for å komme til mor og far med problemer, og grip inn hvis det går over stokk og stein.

Anonymous poster hash: c859a...0c8

[AnonymBruker]

Ta en prat med dattera di. Vær ærlig om at verden kan være et jævlig sted. Brutalt, ja, men så mange unger går rundt i dag og holder kjeft om mobbing og overgrep og alskens faen fordi vi voksne driver og skjermer dem for alt.

På min første skoledag - på en rimelig tøff skole - satt far min meg ned og sa: "Det er noen folk i denne verden man ikke kødder med. Vær en av dem." Og veit du, det funka. Lær ungen din først som sist at det ikke er alt man skal godta.

Anonymous poster hash: 66829...fc4