I forkant av døden?!

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er i slutten av 20 åra og mistet min far i 2006. I høst fikk moren min lungekreft og prognosene sier hun har mellom 1-3 år igjen å leve. Jeg er gift og har 2 barn på 2 år. Har en søster som er 25, singel og barnløs. Vi skal komme oss igjennom dette sammen, men det gjør vondt å tenke på at ingen av foreldrene våres vil oppleve å være tilstede når hun en gang stifter familie osv.. Jeg er glad for at min pappa møtte min mann før han døde og tenker ofte på det som en trøst.. Tenker mest på barna mine som vil minste en mormor så tidlig i livet og min søster. Vi er mamma og oss to + to fettere og en kusine som er +- 50. Mannen min har en stor familie som jeg setter pris på å ha i livet mitt. Men min søster har bare oss! Syntes det er forferdelig urettferdig at vi før vi er blitt 30 skal miste begge foreldrene våres..

Spørsmålet kommer her: Hva skulle du ønske du hadde gjort, tenkt på eller sagt før du mistet noen så nær? Hva har du angret på, gode minner som bør skapes før det er for sent? Har glemt så mye fra og om min pappa.. Vil ikke glemme mamma...

Anonymous poster hash: 3262d...6d6

[AnonymBruker]

Jeg føler så veldig med deg. og vet litt om hvordan du har det.

Skal prøve å svare på spørsmålene dine ut i fra mine erfaringer rundt tapet av mammaen min.

Det er snart 5 år siden jeg mistet henne, jeg var da gravid med mitt tredje barn, ei jente.

Min mamma hadde flere kreftdiagnoser i løpet av livet, en kronisk, og de siste årene levde hun med en lidelse, som etterhvert viste seg å være kreft det også. Vi visste ganske tidlig at hun ikke kom til å bli gammel.

Hun var selv en fantastisk mamma, og lengtet enormt etter å bli mormor. Faktisk var det en av grunnene til at jeg bestemte meg for at vi skulle prøve å få barn. Og det angret jeg ikke på Hun forgudet våre første to barn, og hadde enorm stor glede av å tilbringe tid med de.

Jeg var veldig bevisst på å dra på besøk, lot eldstemann overnatte og være med foreldrene mine på både sydentur og andre aktiviteter.

Jeg var også veldig opptatt av å ta bilder av henne og barna, hadde i bakhodet at barna skulle huske henne ikke bare fra minner, men også fra bilder og video. Dette er jeg veldig glad for nå.

Jeg er også veldig glad for at jeg var så heldig å kunne bruke mye tid på henne den siste tiden. Jeg satt å fortalte om dagligdagse hendelser og om barnebarna, selv om hun selv da hun hadde mistet evnen til å prate. Jeg prøvde å ta utgangspunkt i hvordan mamma var som person. Hun hatet sykehus og snakk om sykdom, så da snakket jeg minimalt om dette. Jeg prøvde å stelle håret hennes og ordne med pene klær, for jeg viste at dette betydde en del for henne.

Jeg er også overbevist om at veldig ofte var det beste bare at vi satt ved siden av henne, uten å prate. Jeg kunne sitte å stryke henne på bena, eller bare sitte ved siden av sengen med en bok. Den siste tiden var fryktelig tung og vemodig, men det gir en god følelse i ettertid å ha hatt muligheten til å stelle henne og å holde henne med selskap.

Det jeg angrer mest på er at jeg tillot min søster og pappa å desperat kaste seg på "alternativbølgen" den siste tiden. Jeg vet at dette var godt ment, men det medførte mye ubehag for mamma, ekle grønne mirakeldrikker som måtte drikkes o.l.

I denne tiden var pappa veldig desperat og lagde mye leven på sykehus og sykehjem. Han la seg oppi all medisin og all behandling mamma fikk, ofte uten virkelig kunnskap om dette. Jeg vet at mamma syntes dette var fryktelig leit og jeg skulle ønske hun slapp både innblandingen når det gjaldt medisinering, og det å måtte overhøre han når han "kjeftet" på leger og pleiere.

Prosessen med å miste noen kan føre de pårørende nærmere hverandre, og de kan skape splid og avstand. Mitt forhold til pappa ble nok litt svekket av denne perioden, og det angrer jeg på. Jeg prøvde å ta meg av han når mamma var syk, og tar meg mye av han nå når han er alene, men det er sår og vonde minner som aldri blir borte.

Forholdet til min søster ble styrket av hendelsen, men det er trist å tenke på at mamma ikke fikk oppleve min søsters barn som kom et par år etterpå.

Jeg vil tro at mammaen din setter pris på å "bli forsikret" om at dere i familien vil ta godt vare på hverandre når hun er borte. Spesielt hvis søsteren din er singel, er det godt for mammaen din å bli forsikret om at dere vil være der for henne. Jeg forsikret mammaen min om at vi skulle ta godt vare på pappa.

Prøv også å ikke la denne perioden slite deg for mye ut, ta i mot hjelp der du kan få det, og ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke kan stille opp så mye du ønsker.

Ønsker deg og familien din det beste fremover, ta godt vare på hverandre og prøv å nyte tiden dere har sammen.

Anonymous poster hash: f7cb4...ffb