Psykisk syk foreldre

[AnonymBruker]

Hvor skadelig er det for et barn å vokse opp med en psykisk syk forelder?

I det daglige er forelderen en god omsorgsperson som klarer å legge vekk de verste periodene når barnet er våkent. Men 1-2 ganger i mnd går ikke det, forelderen er sliten og det ender med høye stemmer og kjefting! Barnet er lite (mellom 2 og 3 år) og forstår selvsagt ikke at dette kommer pga sykdom, men blir skremt av det.

Vi venter på behandling innenfor psykiatrien for forelderen. Håper det kommer i gang snart.

Kan disse episodene skade barnet veldig?

Anonymous poster hash: 04ea1...f3c

[Gjest Seajewel]

Hvorfor spør du på kg om det? Det er nødvendigvis ikke her du finner ekspertene. Her blir det bare synsing fra personer i alle aldre fra atten til seksti... Du får heller ringe en psykolog/fagperson og høre med noen som kan dette.

[AnonymBruker]

http://tidsskriftet.no/article/456576/

Anonymous poster hash: f2c24...ce0

[AnonymBruker]

Hvorfor spør du på kg om det? Det er nødvendigvis ikke her du finner ekspertene. Her blir det bare synsing fra personer i alle aldre fra atten til seksti... Du får heller ringe en psykolog/fagperson og høre med noen som kan dette.

Tenkte vel bare at noen har erfaring selv.

Anonymous poster hash: 04ea1...f3c

[Gjest Kaffelattn]

Hvorfor spør du på kg om det? Det er nødvendigvis ikke her du finner ekspertene. Her blir det bare synsing fra personer i alle aldre fra atten til seksti... Du får heller ringe en psykolog/fagperson og høre med noen som kan dette.

Leste tråden med interesse. Håper du får mange bra innspill!

Mange ønsker seg synsing og innspill slik at de får delt sine tema med andre, uten at det betyr at de som skriver vil vektlegge det nevneverdig.

[AnonymBruker]

http://tidsskriftet.no/article/456576/

Anonymous poster hash: f2c24...ce0

Tusen takk! Den artikkelen beroliget meg faktisk litt

Anonymous poster hash: 04ea1...f3c

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det kan være svært skadelig for barn, og jeg tror psykisk sykdom har veldig mye med miljø å gjøre, noe som vil si at det er svært sannsynlig at barnet også kommer til å få problemer senere i livet. Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor selv, og selv hun klarte å beherske seg blant andre mennesker var det vi hjemme som alltid måtte være rundt henne på sitt verste. Det skapte mye usikkerhet og utrygghet som barn, og senere både meg og mine søsken måtte bli selvstendige og ta mye ansvar alt for tidlig. I tillegg er det ikke uvanlig med å bli utsatt for psykisk og/eller fysisk mishandling når man vokser opp med en psykisk syk forelder. Jeg synes ikke man bør få ha noe hovedomsorg for barn hvis man er ordentlig psykisk syk på en belastende måte.

Anonymous poster hash: 2da5b...68b

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det kan være svært skadelig for barn, og jeg tror psykisk sykdom har veldig mye med miljø å gjøre, noe som vil si at det er svært sannsynlig at barnet også kommer til å få problemer senere i livet. Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor selv, og selv hun klarte å beherske seg blant andre mennesker var det vi hjemme som alltid måtte være rundt henne på sitt verste. Det skapte mye usikkerhet og utrygghet som barn, og senere både meg og mine søsken måtte bli selvstendige og ta mye ansvar alt for tidlig. I tillegg er det ikke uvanlig med å bli utsatt for psykisk og/eller fysisk mishandling når man vokser opp med en psykisk syk forelder. Jeg synes ikke man bør få ha noe hovedomsorg for barn hvis man er ordentlig psykisk syk på en belastende måte.

Anonymous poster hash: 2da5b...68b

Kan jeg spørre om hva din mor gjorde? Bærer du nag pga dette?

I dette tilfelle er det far som sliter. Men mor tar det meste av det daglige i hjemmet.

Anonymous poster hash: 04ea1...f3c

[AnonymBruker]

Min mor ble psykisk syk når jeg var tenåring. Hun var da flyttet fra far, og de hadde 50/50 omsorg. Det var nok ikke bra for meg, jeg ble hennes støtte, samtalepartner, nærmeste pårørende. Måtte oppleve gjentatte selvmordsforsøk på nært hold. Det har nok påvirket meg og ungdomstiden min mye, mens nå har jeg lagt det bak meg. Mye av min personlighet er nok pga dette. (Er positiv, selvstendig, sterk, bekymringsløs. Altså motsatt av det mor var)

Anonymous poster hash: 0f3d5...6f4

[melly666]

Det kommer veldig an på hvordan det blir håndert resten av tiden.

Så lenge barnet har sunne og friske rollemodeller og støttespillere rundt seg kan det klare seg gjennom nesten alt. Hvis man ikke har støttespillere (f.eks. blir ignorert mesteparten av tiden og så kjeftet på resten av tiden) kan man ta skade av "det minste".

Så lenge barnet føler seg elsket, verdsatt og får gode grenser mesteparten av tiden gjør det ingenting at den ene forelderen noen få ganger roter det til. Men det er viktig å forklare barnet (på en alderspassende måte) at det ikke er barnets skyld, og at forelderen unnskylder seg etterpå når h*n er seg selv igjen.

Kort svart: Så lenge dere er flinke til å se barnets behov, og den psykiske får behandling kommer dette på ingen måte til å skade barnet veldig longterm.

[AnonymBruker]

Det kommer veldig an på hvordan det blir håndert resten av tiden.

Så lenge barnet har sunne og friske rollemodeller og støttespillere rundt seg kan det klare seg gjennom nesten alt. Hvis man ikke har støttespillere (f.eks. blir ignorert mesteparten av tiden og så kjeftet på resten av tiden) kan man ta skade av "det minste".

Så lenge barnet føler seg elsket, verdsatt og får gode grenser mesteparten av tiden gjør det ingenting at den ene forelderen noen få ganger roter det til. Men det er viktig å forklare barnet (på en alderspassende måte) at det ikke er barnets skyld, og at forelderen unnskylder seg etterpå når h*n er seg selv igjen.

Kort svart: Så lenge dere er flinke til å se barnets behov, og den psykiske får behandling kommer dette på ingen måte til å skade barnet veldig longterm.

Dette kommer veldig an på hvilken psykisk sykdom det er snakk om. Det høres ikke ut som du har veldig stor innsikt i psykiske sykdommer, for ved veldig mange av dem er det så belastende at de ikke vet selv hvor mye oppførselen deres kan gå ut over barnet. Det er helt klart forskjell på en forelder som har ADHD og en som er deprimert og har angst. ADHD går nok mer under din beskrivelse, hvor det ikke trenger å gå ut over barnet.

Barn merker de minste ting, bare en dårlig stemning kan belaste et barn mye.

Anonymous poster hash: 2da5b...68b

[melly666]

Dette kommer veldig an på hvilken psykisk sykdom det er snakk om. Det høres ikke ut som du har veldig stor innsikt i psykiske sykdommer, for ved veldig mange av dem er det så belastende at de ikke vet selv hvor mye oppførselen deres kan gå ut over barnet. Det er helt klart forskjell på en forelder som har ADHD og en som er deprimert og har angst. ADHD går nok mer under din beskrivelse, hvor det ikke trenger å gå ut over barnet.

Barn merker de minste ting, bare en dårlig stemning kan belaste et barn mye.

Anonymous poster hash: 2da5b...68b

Så klart men her er det ikke TS selv som er psykisk syk, så derfor stoler jeg på at hennes beskivelse av situasjonen er korrekt. (slik jeg tolker det iallefall) Hadde TS selv hatt f.eks. borderline ville svaret mitt vært annerledes.

Endret 16. januar 2014 av melly666

[miramis]

Hvis man er såpass syk at man mister kontrollen som du nevner, burde de ikke få være alene med barnet.

[skreppamedleppa]

Min erfaring er en litt annen igjen en AB sin..

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor, barnevernet var inne i bildet og hadde en grei oppfølging, men ikke noe mer enn et par møter i året. Hun fikk diagnosen nevrotisk psykotisk til slutt og gjekk inn og ut av psykoser der hun blant annet snakket med seg selv, så ting som ikke var der etc. Men jeg hadde en flott og tilstedeværende far.

Jeg vil ikke si at hun mishandlet meg på noen som helst måte, men tja det var vel en form for vannskjøtsel der, hun var jo ikke som alle andre mødre og hadde ikke de resursene som trengs for å være en stabil mor.

Men jeg vil heller ikke si jeg tok skade av det på den måten og er både glad og takknemlig for at jeg har den moren jeg har, hun betyr enormt mye for meg både da og nå i voksen alder, og jeg tror jeg hadde tatt mer skade av å blitt tatt ut av familien enn å leve med den barndommen jeg har hatt. Jeg er glad i hun, og hun er glad i meg selv om hun kanskje viser det på andre måter enn andre mødre.

Ja jeg har hatt en spesiell barndom, sett ting andre barn ikke ser og som de ikke burde sett, og jo vist har det vært en forferdelig tung bør av og til, men det har rustet meg, og når jeg ser tilbake på livet mitt nå så ser jeg at med den bagasjen som jeg har så har det hjulpet meg godt i livet mitt.

Jeg lever et sunt og godt liv i dag som voksen og har aldri hatt noen form for psykiske problemer selv så dette med at alle barn av alkoholikere blir alkoholikere, alle barn av psykisk syke blir psykisk syk etc, kan det være mye hold i men det trenger overhode ikke det, og jeg mener det blir noe litt skremselspropaganda å hevde det.

Så jeg er enig med melly, det kommer an på andre rollemodeller/støttespillere og hvordan barnets utvikling er underveis..

[AnonymBruker]

En rekke studier viser at sannsynligheten for at barna skal få lidelser som schizofreni/bipolare affektive lidelser er 10-12% hvis en av foreldrene har lidelsen, mens den ligger på 1% i befolkningen som helhet. Andre forskere har vist at det er økt sannsynlighet for å få mor/fars lidelse når det gjelder alkoholisme, personlighetsforstyrrelser og panikklidelser. Et studie viser dessuten at så mye som 50% av barn av deprimerte selv vil få en depresjon i løpet av livet.

Sannsynligheten for å få andre former for psykiske lidelser enn det foreldrene har hatt, er dessuten til stede. Forskning viser at hele 50% av barna til schizofrene fedre/mødre utvikler en eller annen form for psykisk lidelse. Forskning omkring andre psykiske lidelser viser de samme tendenser. Det man synes å kunne konkludere med er at:

• en tredjedel får alvorlige og kroniske lidelser i voksen alder
• en tredjedel får lettere mentale lidelser
• en tredjedel klarer seg godt.

Anonymous poster hash: ba2c3...bfa

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det kan være svært skadelig for barn, og jeg tror psykisk sykdom har veldig mye med miljø å gjøre, noe som vil si at det er svært sannsynlig at barnet også kommer til å få problemer senere i livet. Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor selv, og selv hun klarte å beherske seg blant andre mennesker var det vi hjemme som alltid måtte være rundt henne på sitt verste. Det skapte mye usikkerhet og utrygghet som barn, og senere både meg og mine søsken måtte bli selvstendige og ta mye ansvar alt for tidlig. I tillegg er det ikke uvanlig med å bli utsatt for psykisk og/eller fysisk mishandling når man vokser opp med en psykisk syk forelder. Jeg synes ikke man bør få ha noe hovedomsorg for barn hvis man er ordentlig psykisk syk på en belastende måte.

Anonymous poster hash: 2da5b...68b

DETTE. Har også vokst opp med en psykisk syk mor. Ute blant andre tørte hun ikke å miste helt kontrollen, hun ble sett på som "litt spesiell" av andre. Hjemme derimot turte hun fint å gjøre en 3-åring til mottaker av alt hatet, sinne, raseriet, bitterheten og forstyrret virkelighetssyn.

Anonymous poster hash: a1fc5...903

[AnonymBruker]

Jeg har to psykisk syke foreldre, og jeg har blitt helt ødelagt av det.

Anonymous poster hash: 68c78...2b2

[skreppamedleppa]

Anonymous poster hash: ba2c3...bfa

"Tidligere snakket man gjerne om arv eller miljø som årsak til personlighetsutvikling og psykiske lidelser, og særlig på 1960 og 1970-tallet ble arven tillagt stor betydning. Arveanleggene ble oppfattet som noe vi ikke kunne gjøre noe med, de var uforanderlige, upåvirkelige og bestemmende. Nyere kunnskaper om menneskets genetikk har imidlertid vist at det ikke handler om arv eller miljø, men om et samspill mellom arv og miljø". http://www.sinnetshelse.no/artikler/psyk_arv.htm

Arv OG miljø i den nyere tid vel og merke der altså.. Så om du har en side fra 1960 årene der det står mye greier på så er det jo klart at ting forandrer seg i samsvar med økt kunnskap, heldigvis. Ting er ikke lengre sort og hvitt og det var nettopp derfor jeg la vekt på at jeg er enig med melly når det kommer an på andre gode rollemodeller og et blikk på hvordan barnet har det i utviklingen sin..

Endret 17. januar 2014 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Jeg er en av disse psykisk syke foreldrene og jeg kan med hånda på hjertet si at det har styrket min rolle som forelder. Jeg har gått i terapi i flere år og har klart å oppnå stempelet "frisk" fra Helse-Norge, og det er utrolig verdifullt når jeg samhandler med mine barn. De lærer å snakke om det som plager dem, de lærer at de ikke skal bruke tid på å bekymre seg, og de lærer en god del om Livet som andre barn kanskje aldri vil høre om. Tenke seg til, jeg føler at jeg mestrer foreldrerollen nå. Fin ting.

Anonymous poster hash: bd70c...e5f

[AnonymBruker]

"Tidligere snakket man gjerne om arv eller miljø som årsak til personlighetsutvikling og psykiske lidelser, og særlig på 1960 og 1970-tallet ble arven tillagt stor betydning. Arveanleggene ble oppfattet som noe vi ikke kunne gjøre noe med, de var uforanderlige, upåvirkelige og bestemmende. Nyere kunnskaper om menneskets genetikk har imidlertid vist at det ikke handler om arv eller miljø, men om et samspill mellom arv og miljø". http://www.sinnetshelse.no/artikler/psyk_arv.htm

Arv OG miljø i den nyere tid vel og merke der altså.. Så om du har en side fra 1960 årene der det står mye greier på så er det jo klart at ting forandrer seg i samsvar med økt kunnskap, heldigvis. Ting er ikke lengre sort og hvitt og det var nettopp derfor jeg la vekt på at jeg er enig med melly når det kommer an på andre gode rollemodeller og et blikk på hvordan barnet har det i utviklingen sin..

Siden jeg linket til inneholder ikke foreldet informasjon, nei.

Anonymous poster hash: ba2c3...bfa