På hvilken måte blir en person ødelagt av en psykopat ?

[AnonymBruker]

Jeg er fullstendig klar over at mange har lett for å rope "psykopat", når personen kanskje ikke er det. Men om du kan litt om dette emnet, så vær så snill å lytt. Det er altså snakk om 2 tilfeller her. I det første tilfellet, så var jeg selv den involverte parten (jeg kom meg ut av jerngrepet veldig tidlig, det var snakk om en periode på ca 1 år). Jeg skal ikke gå stort nærmere innpå den saken der, annet enn at jeg vil ta opp noe som jeg vet gikk veldig "inn på meg".

Noe hun gjorde mot meg, det var å bruke "usikkerheten" min, mot meg selv, samt min samvittighet. Det begynte med ting som at jeg har stor nese, store ører, viker - fysiske ting med meg. I starten lo jeg det alltid bort, og tenkte ikke særlig over det. Men når noe gjentas, gang etter gang.. så endte det med at jeg begynte å stille spørsmålstegn ved meg selv. Har jeg virkelig så stor nese? Har jeg store ører? Har jeg viker? Hmm... Og slik fortsatte det... Neste steg i hennes "plan" var: Nå som jeg er blitt usikker på meg selv, så tok hun dette et steg videre: Ingen andre vil ha meg. Jeg burde være takknemlig for at HUN vil ha meg. Dette gikk veldig mye mere innpå meg enn folk selv vil tro.

Når jeg ser "tilbake", så er det ingen tvil om at måten hun "styrte" showet på, har preget meg nå i ettertid, til en viss grad. F.eks det med å være sjalu / stole på folk.

Og det er nå jeg vil over til tilfelle nr 2:

Jeg ble involvert sammen med en jente som jeg ble stormforelsket i. En del av det som var felles med oss, det var at vi begge har vært sammen med en psykopat. Hennes tilfelle er mye verre enn mitt. MYE verre. Her er det snakk om fysiske skader, og psykisk tortur. Hun fikk barn med denne psykopaten, og selv 10 år etter det ble slutt, så plager han henne. Hun er en sterk jente, og hun har gode venner / nær familie, som alle har vært med på å hjelpe henne på bena. Men at hun er preget av dette, det har jeg egentlig følt helt siden jeg ble kjent med henne. Han (psykopaten) bruker barnet til sin egen fordel, bruker det mot henne, og har brukt det mot "oss". Empati eksisterer ikke i han. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor tøft det er for henne å være i en slik situasjon.


Men det jeg altså lurer på, det er... denne psykopaten skriver stadig nedsettende om henne (tenk deg å bli kalt hore, fitte, verdiløs, et null, et tomt skall, idiot, etc), og har gjort det i over 10 år. Hun sier at hun ikke lar det påvirke henne lengre. At hun forstår hva han er. Men jeg mener selv at dette ligger veldig mye dypere enn som så, nettopp pga LITT personlig erfaring rundt dette. Hva skjer med underbevissheten din om du hører dette om deg selv, uke etter uke, år etter år ? Ikke nok med å bli kalt ting, men hva når han hele tiden styrer showet etter hvordan HAN vil ha det, og den makten han kan ha på barnet ? Og det er fortsatt mange år igjen, med slik psykisk tortur. Jeg tror selv at hun er mere preget av dette enn hun selv innrømmer, og selv mere enn hva venner/familie tror. Men jeg er ingen psykolog, ei heller noen ekspert på dette området. Det eneste jeg kan gjøre, er å synse litt ut i fra hva jeg selv har erfart, og hva jeg selv tror.

Noen som har personlig erfaring, eller kan mye om "emnet" ?

Anonymous poster hash: af690...76d

[AnonymBruker]

Du sier at han skriver ting. På sms eller hva?

Tar hun vare på dette?

Barnet deres vil før eller siden lide under dette.

For dets skyld bør hun vurdere om han fremdeles skal få ha barnet?

Jeg vet at psykisk mishandling kan sitte i lenge,men...jeg har også en eks som fremdeles holder på,15 år etter! Men helt ærlig så er jeg kommet meg så mye de siste årene at intet av det han "mener"går innpå meg lenger. Så det er nok mulig at kjæresten din faktisk klarer å distansere seg nå.

Du beskriver godt,og selv slet jeg også med det du slet med i ettertid.

Med andre og gode venner og bekjente,så vet jeg jo at det var ham,og ikke meg.

Men jeg ville tenkt godt over barnets situasjon!

Anonymous poster hash: 488ba...1ba

[AnonymBruker]

Jeg har selv opplevd det din kjære har opplevd, og jeg er nå ferdig utdannet psykolog. Det som hendte meg var mye av grunnen til at jeg valgte dette yrket. Det fine med mennesker er at de kan forandre seg, og de kan overkomme ting. Hvis din kjære har kommet over dette mennesket, og det virker det som hun har, så kan han holde på som han vil uten at det i bunn og grunn har noe effekt på henne. For som du sier, så vet hun nå hva han er. Du sier hun har deg, hun har familie og gode venner som har hjulpet henne ut av det destruktive forholdet, og per i dag så betyr vel ikke han mer for henne enn at han er faren til ungen. Derfor er det sannsynligvis totalt irrelevant hva han mener om henne, fordi hun selv vet bedre takket være deg, familie og venner. Det var sannsynligvis vondt og forferdelig da det pågikk som verst, og hun virkelig satt i jerngrepet og trodde fullt og helt at han var den eneste som brydde seg om henne i hele verden, og i en slik situasjon er de ordene forferdelig vanskelig å høre hver dag. Men nå som hun er ute av det hele vil jeg tro hun klarer seg fint. Nå snakker jeg både av egen erfaring og ut i fra hva jeg har studert og observert. Men dersom denne personen fortsetter ærekrenkelsen og personangrepene så mener jeg han burde anmeldes til politiet. Ingen skal behøve å bli kalt slike ting, selvom det ikke går innpå en lenger.

Anonymous poster hash: d8016...a5a

[Berit]

Det har stor betydning for den personen om h*n har andre i livet sitt som viser godhet og kjærlig omsorg.

Din kjæreste har nå deg som har hjulpet henne mye på vei for å finne tilbake til seg selv igjen.

Ab skriver igrunnen det jeg tenkte jeg ville formidle

[Bernardette]

Hun er heldig som har funnet en så forståelsesfull person som deg.

[Gjest Stjerner og planeter]

Når ein får høyre slike ting i mange år trur ein til slutt på det.

Sjølvbiletet og sjølvinsikten er på null.

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en "psykopat" i 3 år. Jeg fikk nesten daglig høre hvor dum, stygg, mislykka o.s.v jeg var. Jeg sleit med selvtillit, selvskading, depresjon og angst før jeg ble sammen med ham, og det ble ikke bedre etter å ha fått høre stygge ting om meg selv hele tiden mens jeg var med ham.

Jeg har gått hos psykolog i 2 år, men er fortsatt ikke frisk. Har fått diagnosene sosial angst, tilbakevendende depresjoner og unnvikende personlighetsforstyrrelse (http://no.wikipedia.org/wiki/Engstelig_%28unnvikende%29_personlighetsforstyrrelse).

Anonymous poster hash: 924cd...a73

[AnonymBruker]

Når et barn er involvert, så er det mye mer alvorlig. Barnets beste må alltid komme først. Uten å bli for moraliserende, så skulle hun aldri fått barn med denne psykopatiske mannen. Men det har skjedd, og nå må hun/dere skjerme barnet mot all stress og konflikter så godt som mulig. Barn de forstår mye mer enn vi voksne kan fatte. Klarer dere å verne barnet og gi det en god oppvekst, så har dere klart det meste. Om så dere må gå til sak mot psykopaten. Ta vare på alle trussel meldinger, og bruk de i en evt sak.

Anonymous poster hash: f405c...a6d

[AnonymBruker]

Det er veldig individuelt hva folk tåler og hvordan det håndteres videre.

Det mest bekymringsverdige nå er at hun lar han holde på. Det er skadelig for barnet å ha en far som behandler mor sånn, om ikke hennes eget selvverd veier tyngre. Det han gjør er straffbart, og hun burde gjøre noe med saken.

Utover det er det godt hun har deg som vet hvordan det er. Ekte kjærlighet kan helbrede alle sår, hvis man åpner for det.

Anonymous poster hash: f1410...cc0

[Steinar40]

Jeg er fullstendig klar over at mange har lett for å rope "psykopat", når personen kanskje ikke er det. Men om du kan litt om dette emnet, så vær så snill å lytt. Det er altså snakk om 2 tilfeller her. I det første tilfellet, så var jeg selv den involverte parten (jeg kom meg ut av jerngrepet veldig tidlig, det var snakk om en periode på ca 1 år). Jeg skal ikke gå stort nærmere innpå den saken der, annet enn at jeg vil ta opp noe som jeg vet gikk veldig "inn på meg".

Noe hun gjorde mot meg, det var å bruke "usikkerheten" min, mot meg selv, samt min samvittighet. Det begynte med ting som at jeg har stor nese, store ører, viker - fysiske ting med meg. I starten lo jeg det alltid bort, og tenkte ikke særlig over det. Men når noe gjentas, gang etter gang.. så endte det med at jeg begynte å stille spørsmålstegn ved meg selv. Har jeg virkelig så stor nese? Har jeg store ører? Har jeg viker? Hmm... Og slik fortsatte det... Neste steg i hennes "plan" var: Nå som jeg er blitt usikker på meg selv, så tok hun dette et steg videre: Ingen andre vil ha meg. Jeg burde være takknemlig for at HUN vil ha meg. Dette gikk veldig mye mere innpå meg enn folk selv vil tro.

Når jeg ser "tilbake", så er det ingen tvil om at måten hun "styrte" showet på, har preget meg nå i ettertid, til en viss grad. F.eks det med å være sjalu / stole på folk.

Anonymous poster hash: af690...76d

Dette var hennes måte å kontrollere deg på.

Om det er å være psykopat kan diskuteres. Men at det ikke var noe positivt for deg er sikkert.

Det er trist at noen bruker andre til sin egen fordel. Men bedre er det ikke.

[Wilmus]

Jeg var sammen med en sånn en i nesten tre år. Kunne få juling fordi jeg hadde hengt opp sokkene hans feil på tørkestativet. Fikk alltid høre hvor dum og håpløs jeg var, og hvor heldig jeg var for å ha ham…Kom meg heldigvis ut av det, men sliter fortsatt selv om det er mange år siden.

Det går vel mest utover han jeg er sammen med nå, og det er sikkert ikke lett for ham. jeg blir jo fortsatt hysterisk og låser meg inn på do og skjelver hvis han hever stemmen. Jeg takler ikke konfrontasjoner, og er LIVREDD for å gjøre noe feil. (i hans øyne)

Vi har bodd sammen i fem år, og jeg vet jo egentlig at han aldri ville gjort meg noe, men i hissige situasjoner klarer jeg ikke kontrolere redselen. Jeg håper at det går over og at han holder ut.. Kan ikke være så greit å være sammen med en som er redd for seg..

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en sånn en i nesten tre år. Kunne få juling fordi jeg hadde hengt opp sokkene hans feil på tørkestativet. Fikk alltid høre hvor dum og håpløs jeg var, og hvor heldig jeg var for å ha ham…Kom meg heldigvis ut av det, men sliter fortsatt selv om det er mange år siden.

Det går vel mest utover han jeg er sammen med nå, og det er sikkert ikke lett for ham. jeg blir jo fortsatt hysterisk og låser meg inn på do og skjelver hvis han hever stemmen. Jeg takler ikke konfrontasjoner, og er LIVREDD for å gjøre noe feil. (i hans øyne)

Vi har bodd sammen i fem år, og jeg vet jo egentlig at han aldri ville gjort meg noe, men i hissige situasjoner klarer jeg ikke kontrolere redselen. Jeg håper at det går over og at han holder ut.. Kan ikke være så greit å være sammen med en som er redd for seg..

Sånn får jeg også det. Kroppen tar helt over og jeg begynner å skjelve og grine. Ser for meg at knyttneven kommer hvert øyeblikk. Prøver å stå i situasjonen og puste rolig, så gjenvinner jeg kontrollen etter hvert. Dette virker også som en oppvekker på fyren, sånn at vi roer oss og snakker mer konstruktivt.

Anonymous poster hash: f1410...cc0