Omvendt hjertesorg

[AnonymBruker]

Noen som har vært borti et slikt forhold, der du er så forelsket i den andre personen, at du lever i en egen boble? Du blir også elsket like mye tilbake. Det er som om dere var skapt for hverandre.

Boblen sprekker, en dag, og du ser at den personen du tidligere var, har "forandret" seg. Plutselig begynner du å se logikken i ting, at det ikke kan være slik det var, fordi ting aldri ble bedre. H*n er slik. Du er slik. Det blir en "mismatch". Det eneste rette å gjøre, det er å kutte ut personen du elsker.

Med andre ord, så slår DU opp. Men du har det likevel hardt/tungt. Du har fortsatt enorme følelser for den andre personen, men likevel vet du med deg selv at det bare ikke kan fungere, for om du fortsetter, så vil det spise deg opp innenfra, og du vil ende opp med å bli "gal" (utslette deg selv som person). Fordi du vet innerst inne at hun ikke elsker DEG, altså den personen du egentlig er. Du har innsett at den personen du elsker, egentlig ikke forstår "DEG".

Det eneste rette er å slå opp.

Hjertesorg.

Jeg ønsker så gjerne at det skulle være oss, men da vil jeg bare miste meg selv.

Anonymous poster hash: 7d40c...d9b

[AnonymBruker]

Ja. Jeg skjønner godt hva du mener. Disse ordene: Det er flere man kan elske, men det er ikke alle man kan være i et forhold med.

Man kan ikke styre følelsene sine, verken tvinge frem eller la være. MEN, forelskelse i noen som vi ikke passer sammen med/av en eller annen grunn ikke går an å ha et forhold til, gjør oss til bedre mennesker. Å elske noen skaper positiv energi i oss, får oss til å smile, gråte, le, minnes...

Prøv å tenk på det positive ved å elske han/henne, og bruk denne energien til å bli sterk! Hold ut.

Jeg har hatt to store forelskelser som ikke har vært godt for et forhold. Har også møtt den perfekte match, men pga mangel på følelser gikk det ikke.

Dessverre er livet sånn. Alt vi kan gjøre er å prøve å finne det positive i det negative og velge å la det styrke oss.

Anonymous poster hash: 113d6...0a4

[AnonymBruker]

Kloke ord.



Jeg vil uansett være evig takknemlig denne personen, som åpnet en helt ny verden for meg. Det var helt ekstremt. Jeg har en gang vært veldig ung og full av hormoner, men det forelskelsen gjorde med min kropp kan ikke sammenlignes engang.

Og at jeg først skulle oppleve det når jeg ikke engang er ungdom lengre.. Det var fantastisk

Anonymous poster hash: 7d40c...d9b

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Anonymous poster hash: 43fd1...f9c

[AnonymBruker]

Tror du overanalyserer her...

Hvorfor er du så sikker på at hun egentlig ikke elsker "deg"?

Har du gått inn for å vise henne denne deg som du innerst inne er, eller mener du at hun burde være en slags tankeleser?

Hvis dere ikke har vært sammen så lenge, så er det ikke uvanlig med slike tanker og en slags oppvåkning hvor man tenker mer praktisk, og vurderer hva som kan gå galt eller bli et problem senere. Men dette er gjerne en overgangsfase. Noen som en aldri vil møte på utfordringer med, eller være veldig forskjellig fra på noen områder, finnes ikke. Gode par tilpasser seg gjerne hverandre uten å tenke over det en gang over tid og blir mer like hverandre, slik at forskjellene ikke blir til store problemer, dette skjer helt naturlig.

Men en kan også våkne opp etter at forelskelseshormonene har gått ut av kroppen etter et halvår, og innse at en ikke har fått så mye dypere følelser enn det og ikke passer så godt sammen.

Hva som gjelder for deg, vet du sikkert best selv .

Anonymous poster hash: 43fd1...f9c

[AnonymBruker]

Jeg tror mange blander sammen forelskelse, tilknytning, avhengighet, håp, drømmer og vane med kjærlighet.

Kjærlighet er ikke nødvendigvis de sterke "kan ikke leve uten"-følelsene, bli gal av hvor sterkt det kjennes, drukne i den andre, miste seg selv. Kanskje er kjærlighet større enn som så, basert på en felles plattform og forståelse, hvor man har ro og utvikler seg sammen gjennom de erfaringene man gjør seg i mellom.

Kanskje kan du derfor trygt slippe tak i det du trodde du hadde, og få et syn på kjærlighet som er mer i harmoni med det du trenger, både nå og i fremtiden. Det du vil barna dine skal vokse opp med så de kan føle seg trygge sammen med mor og far, og vite at dette er noe godt som fungerer og skaper en trygg ramme rundt familien.

Les Winnicott og Fromm.

Anonymous poster hash: 1fb16...cac

[AnonymBruker]

Tror også det er greit å tilvennes tanken om at man kan elske flere samtidig. Man må lære å elske den man lar gå på en større måte, ikke ut fra ego "hva den personen betyr for meg".

Dvs hvis man får til å elske dem så høyt og oppriktig at man ønsker ekstremt sterkt at de finner det de trenger - uten å føle vondt, da tror jeg man nærmer seg noe. Da gjør man noe konstruktivt med kjærligheten man føler, heller enn å henge fast i tapet, såret og det opprevne, det som kunne ha vært. Man må bli hel i seg selv, huske at man greide å leve før man møtte den personen - og da greier man det nå også.

Det kan være veldig hjelpsomt å få et litt mer nøkternt syn på kjærlighet. Hvis man overromantiserer det veldig... ja... det trenger ikke være sånn. Vi er bare vokst opp med en kultur som har lært oss at det er sånn det skal være. I østen vil de hevde det er umodne følelser og umoden kjærlighet. Prøv å tenk på det, det kan utvikle deg veldig mye.

Anonymous poster hash: 1fb16...cac

[AnonymBruker]

Hvis det er gjensidig kjærlighet der, og ingen spesielle hindre som er mer ekte enn bekymringer for hva om/ hva hvis, så synes jeg det er idioti å kaste det bort uten å gjøre et helhjertet forsøk.

Sterke følelser som besvares er en sjeldenhet, og verd å glede seg over og kjempe for, enten dere er i begynnelsen eller et godt stykke inne i et forhold.

Anonymous poster hash: 43fd1...f9c

[Fredster]

k

Endret 13. april 2014 av Fredster

[AnonymBruker]

Når jeg avsluttet forholdet med min samboer hadde jeg litt hjertesorg etterpå.. Jeg hadde mistet kjærestefølelser for han, men jeg var jo likevel glad i han. Det var trist å avslutte noe som hadde vært bra, som jeg en gang trodde skulle vare evig.

Møtte ikke noe forståelse hos venner og familie, det var jo jeg som slo opp..?

Man kan da få lov til å vær lei seg for det?

Men angret ikke, måtte bare ha en liten sorgperiode før jeg kunne gå videre.

Anonymous poster hash: cd9ff...2c8

[AnonymBruker]

Veldig godt skrevet TS, jeg har hatt det slik, og dette var bra for meg å lese. Takk

Anonymous poster hash: b93d8...82a

[AnonymBruker]

Noen som har vært borti et slikt forhold, der du er så forelsket i den andre personen, at du lever i en egen boble? Du blir også elsket like mye tilbake. Det er som om dere var skapt for hverandre.

Boblen sprekker, en dag, og du ser at den personen du tidligere var, har "forandret" seg. Plutselig begynner du å se logikken i ting, at det ikke kan være slik det var, fordi ting aldri ble bedre. H*n er slik. Du er slik. Det blir en "mismatch". Det eneste rette å gjøre, det er å kutte ut personen du elsker.

Med andre ord, så slår DU opp. Men du har det likevel hardt/tungt. Du har fortsatt enorme følelser for den andre personen, men likevel vet du med deg selv at det bare ikke kan fungere, for om du fortsetter, så vil det spise deg opp innenfra, og du vil ende opp med å bli "gal" (utslette deg selv som person). Fordi du vet innerst inne at hun ikke elsker DEG, altså den personen du egentlig er. Du har innsett at den personen du elsker, egentlig ikke forstår "DEG".

Det eneste rette er å slå opp.

Hjertesorg.

Jeg ønsker så gjerne at det skulle være oss, men da vil jeg bare miste meg selv.

Anonymous poster hash: 7d40c...d9b

Utrolig! Det var som om jeg skulle skrevet det selv. Kjenner meg veldig godt igjen i dette..

Men jeg har ikke kommet dit enda at jeg er klar for å gjøre det slutt, jeg har også enorme følelser for kjæresten min, og h*n er en fantastisk person, jeg skulle ønske det kunne fungert...

Anonymous poster hash: f49f5...696

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ha opplevd det. Det rare for min del var at jeg kjente denne fyren lenge før jeg utviklet følelser, så jeg visste på mange måter hvordan han var. Men etter forelskelsesrusen la seg var det alt for mye i forholdet, og ved ham, som hemmet meg som person til å utvikle meg. Vet ikke hvordan det kan forklares, men jeg følte jeg sto på stedet hvil mentalt sett, og nå som det har vært slutt i 2 år er jeg et fullstendig annet menneske. Fin opplevelse, fin erfaring, men det er bra at det aldri ble noe mer.

Dessverre forsto ikke han dette da jeg slo opp, så han forsurte livet mitt i nesten 2 år etterpå, med overlegg. Kanskje det var det jeg vokste sånn på

Anonymous poster hash: 79de3...3e3

[Gjest Tris]

Det var slik det var. + at alle hans løgner begynte å komme opp i lyset og sprekke som troll. Forferdelig mens det sto på, men ting er blitt bedre, og jeg er trygg på at det var riktig å gå.