Har dere vært borti denne personlighetstypen før?

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en kvinne på 28. Vi har to barn sammen.

Hun er generelt god og snill.

MEN her kommer det merkverdige.

Ting som er viktig, gjør hun ikke. Fordi "hun er sånn bare".

Over lang tid har hun ikke hatt jobb. Vi er i en kriseperiode mtp økonomi. Regningene strømmer på, samt inkassokrav. Jeg jobber alt jeg kan (over100% til tider).

Hun har ingen problemer med å jobbe, men hun leter rett og slett ikke etter jobb. Sitter på pc/tlf dagen lang, men hun går ikke inn på finn og nav for å se på ledige stillinger. Hun bare gjør det ikke (?) selv går hun rundt å drømmer om å eie hus.

Jeg spør henne, når du vet hvor ille det er økonomisk for oss, hvorfor leter du ikke etter jobb? Hennes svar, vet ikke jeg bare er sånn.

Jeg leter for henne og skriver søknader for henne. Dette er SÅ frustrerende. Hun sier hun ikke er deprimert , virker normalt i stemningsleie.

Det samme gjelder regninger. Det ser hun ikke på, åpner de ikke. Har ikke betalt en eneste regning på snart 9 år.

Det nytter ikke samme hva jeg sier/gjør, hun gjør det bare ikke (?).

Jeg forstår henne ikke. Vi er i KRISE økonomisk, hun er også frustrert over dette, men gjør.. INGENTING!!?

Hun er ellers snill og god, men på viktige ting stopper det seg helt opp!

Noen med erfaringer fra dette?

Anonymous poster hash: e0760...da5

[ini]

Det høres jo ut som hun ikke helt skjønner konsekvenser av handlingene sine (eller snarere mangel på handling).

[happiest]

Hun håper vel på at du kan forsørge henne resten av livet. Slutt med det! Kjøp kun ting som kommer deg til nytte. Ikke gi henne noe. Slutt å kjøp mat til henne, betale regningene hennes, betale ting hun trenger.

Hvis ikke hun innser at dere har økonomiske problemer og ikke vil hjelpe til, så ser jeg ikke noe grunn til at du sakl være gift med henne lenger.

Hun virker som en snål type!

Og hvilke signaler sender hun ungene da? At det er greit å ikke jobbe og la andre betale for seg?

[Gjest Summers]

Kanskje hun har gitt opp å søke fordi hun ikke får jobb. Kan være flaut å si når alle andre forteller om at alle som vil kan få jobb.

Kaster bare forslag, aner ikke hva som er grunnen, virker jo ikke som hun er helt rasjonell.

Endret 16. januar 2014 av Summers

[codeman]

Du får slutte å forsørge henne. Dine penger er dine penger, krev at hu betaler halve leia/lånet og eget forbruk. Skjer med voksne mennesker som lar seg herse med som her, for et irritasjonsmoment det må være å brødfø en partner! Er jo din egen dumhet som ikke har gjort noe med dette før og har fått to barn med noen som ikke er villig til å jobbe.

Alle normale personer kan få jobb hvis de vil (gi henne 3mnd) Men ja, det kan innebære å ta en man ikke i utgangspunktet vil ha.

Endret 16. januar 2014 av codeman

[AnonymBruker]

Hun er en kjærlig mor. Men det svaret "jeg bare er sånn". Til og med når jeg,etter mange år med å dra lasset med ansvar alene, satt ned foten å sa at hun måtte foreta seg noe ellers så klarer jeg ikke mer. Da sier hun at da må hun flytte fordi det er sånn hun er ..

En voksen mor må da ta litt mer ansvar! Jeg blir psykisk og fysisk dårlig av disse bekymringene. Enda bryr hun seg ikke ...

Anonymous poster hash: e0760...da5

[altflyter]

At du orker...

[QueenOfTheSidewalk]

Hun er en kjærlig mor. Men det svaret "jeg bare er sånn". Til og med når jeg,etter mange år med å dra lasset med ansvar alene, satt ned foten å sa at hun måtte foreta seg noe ellers så klarer jeg ikke mer. Da sier hun at da må hun flytte fordi det er sånn hun er ..

En voksen mor må da ta litt mer ansvar! Jeg blir psykisk og fysisk dårlig av disse bekymringene. Enda bryr hun seg ikke ...

Anonymous poster hash: e0760...da5

Gjør alvor av det da. Si at dere må bo fra hverandre en stund for å få økonomien på gli, for du kan ikke forsørge henne lenger.

[AnonymBruker]

Ekstremt umoden og uansvarlig?

Fetteren min hadde lignende. Tok til slutt til fornuft og skilte seg fra henne. Hun sloss stadig for omsorgsretten. Det var visst ingen tvil om hvem som var best skikket.

Anonymous poster hash: 2fb14...437

[AnonymBruker]

WoW! Er ikke en misunnelsesverdig situasjon du har komt i. Personligheten kan vel kalles Diva Personligheten. Hun har fått det for godt sammen med deg, og da tar hun ikke bare til takke med å bli disket opp mat for, da vil hun at du skal skrive brev og ordne alt annet også. Hvis det ikke er mulig å snakke med henne om dette på en voksen og ansvarlig måte, så må du nok prøve å gå fra på en verdig og god måte. Nå som dere har 2 barn sammen, så er det viktig at dere ikke krangler sammen, men kan være venner uansett om dere går fra hverandre. Iallefall for barnas skyld.

Anonymous poster hash: 485e2...31f

[Gjest Elseby13]

Du har min fulle sympati! At du orker å bo sammen med en så apatisk person! La meg gjette, var hun mamma og pappas prinsesse som slapp å løfte en finger under oppveksten? Jeg hadde stilt et ultimatum, hun skjerper seg ellers er det slutt.

[OppNedPåAlt]

Jeg hadde en kompis "som bare var sånn", men det gjaldt da personlighet og ting han gjorde, framfor økonomi.

Hu høres helt forferdelig ut. Det virker som om hun drar deg ned i de økonomiske problemene når du prøver å løse de. Tror hun trenger en reality check.

[AnonymBruker]

Huff, jeg har vært der som hun er. Hvis du er ute etter en løsning på problemet, kan jeg hvert fall si at jeg har forandret meg fullstendig på tre år. For fire år siden var jeg på et helt annet sted.

Jeg møtte partneren min i en ung alder, og med det samme var det seriøst. Jeg begynte å studere og var opptatt av å "leve livet" litt den gang; han på sin side var veldig seriøs, hadde ikke råd til ferier, skulle jobbes både sommer, høst, jul, påske... om vi kom oss noen andre steder i det hele tatt "sammen og samtidig" var det et unntak. Andre rundt meg som var par var på studentfestene, konsertene, reiste på ferie og møtte hverandre på kafe på dagtid. Jeg og typen hang aldri sammen, for han jobbet dagen lang.

Når jeg var ferdig med studier, var jeg allerede dritt lei av jobbing og seriøs livsstil. Typen hadde lovd meg ferie fire år på rad, uten at vi fikk til en eneste en! Dette er ikke alt sammen, og jeg er ikke perfekt heller, men i en to års periode ble jeg deprimert og apatisk. Typen kjente meg ikke igjen mer, og jeg ble sånn som dama di.

Nå har han begynt å invistere mer i mine behov, og respektere mine behov (for litt fritid og at vi i det hele tatt ser hverandre/finner på ting sammen), og jeg ser mer og respekterer hans behov (tar mer tak i jobben og voksenlivet).

Det er lenge siden vi hadde disse problemene nå, men jeg husker dem veldig godt. Vi har kommet oss ut av det... Men jeg tror dere bør se på kommunikasjonen mellom dere, er det viktige behov som har blitt nedprioritert i lang periode? Hvem kommer med prinsipper og prioriteringer, er det en skeiv fordeling?

Anonymous poster hash: bd173...1d9

[AnonymBruker]

Huff, jeg har vært der som hun er. Hvis du er ute etter en løsning på problemet, kan jeg hvert fall si at jeg har forandret meg fullstendig på tre år. For fire år siden var jeg på et helt annet sted.

Jeg møtte partneren min i en ung alder, og med det samme var det seriøst. Jeg begynte å studere og var opptatt av å "leve livet" litt den gang; han på sin side var veldig seriøs, hadde ikke råd til ferier, skulle jobbes både sommer, høst, jul, påske... om vi kom oss noen andre steder i det hele tatt "sammen og samtidig" var det et unntak. Andre rundt meg som var par var på studentfestene, konsertene, reiste på ferie og møtte hverandre på kafe på dagtid. Jeg og typen hang aldri sammen, for han jobbet dagen lang.

Anonymous poster hash: bd173...1d9

Ser at dette kan tolkes feil. Vi hadde GOD råd til ferie hvert eneste år, og i disse årene hvor jeg studerte hadde jeg også deltidsjobb og div. Det var bare det at vi hadde forskjellige synspunkter på hva vi ville bruke dagene på og forskjellige ønsker i hverdagen. Jeg savnet han hele tiden og ville ha en kjæreste, han ville heller jobbe og ble arbeidsnarkoman.... osv

Anonymous poster hash: bd173...1d9

[AnonymBruker]

Familievernkontoret. Say no more. Få hjelp av noen som kan være nøytral tredjepart, som kan forklare henne at holdningen hennes er uakseptabel.

Anonymous poster hash: 2b9b5...6b7

[Gjest made4u]

Finne deg ei annen, hun gjør det enkelt for deg å dra

[AnonymBruker]

Jeg har på ingen måte vært streng med henne, presset og krevet noe av henne. (Kanskje det også er grunnen til at det er lettere for henne å "sitte på rævva")

Jeg har prøvd å tatt det opp i rolige former og i en mer frustrert kontekst, uten hell.

Hun har en form for sperre mot å ta ansvar for viktige ting. Hun låser seg helt når hun står ovenfor krav.

Anonymous poster hash: e0760...da5

[Gjest Mupsi]

Du får flytte ut og ta med deg barna, gi henne et sjokk. Når hun ikke har reagert på det du sier på så mange år må det noe drastisk til.

[AnonymBruker]

Ta henne med i terapi. Be henne om å oppsøke en sosionom på si.

Når man ikke kan stille normale krav til et voksent menneske, er det som regel noe slikt som må til.

Anonymous poster hash: efcf4...dfa

[Snurrebart]

Kanskje hun har sosialangst eller er redd for "nye skumle" ting. Sånn var jeg, men jeg måtte bare jobbe alikevel.