Knust hjerte spredd langs E39, adresse kan oppgis om du finner noen av bitene..

[Mann_83]

Over ett år er gått siden jeg møtte hun jeg var overbevist om at skulle bli min livs kjærlighet. Én dag i klatrehallen høsten 2012 skulle forandret livet mitt totalt. Det var kjemi fra første stund, alt bare stemte. Vi hadde samme humor, samme interesser, kunne etter kort tid være veldig åpen mot hverandre og beste av alt var at begge var veldig tiltrukket av hverandre. Med et utseende og personlighet til å bli slått i bakken av ble det toppen av kransekaken. Vi delte hverandres varme i noen uker, kanskje det hele varte en måneds tid, før hun brått trakk seg litt unna. Følte at ting gikk for fort frem. Avviste meg ikke direkte, men vi fortsatte å henge med hverandre med flørtende blikk og et utvidet vennskap, selv om det ikke lenger inkluderte sex. Jeg visste at hun hadde vanskelig for å stole på menn pga tidligere utroskap, så valgte å være tolmodig med henne og håpte at tiden skulle føre oss tettere sammen ettersom alle signalene hun gav tilsa at hun likte meg godt. Til en viss grad fungerte dette, men dessverre bare for min egen del ettersom jeg bare ble mer og mer forelsket og glad i henne. Jeg fikk alltid høre at hun var glad i meg og var tiltrukket av meg, men hun begynte å se på tiltrekkelsen som et problem, noe som førte oss fra hverandre. Noe som i så måte skapte et utrolig savn når jeg ikke lenger fikk være rundt personen jeg på dette tidspunktet elsket høyere enn noen annen person jeg noen gang har hatt nærhet til.

Vi hadde sporadisk kontakt en stund, inntil vi på nytt for en periode tilbrakte mye tid sammen iform av trening og turer. For hennes del var nok det hele gått over i vennskap for lenge siden ettersom hun nå hadde truffet en ny fyr hun var blitt veldig glad i. På mange måter følte jeg å ha blitt byttet ut, ettersom det var jeg som klatret med henne, vi som gikk fjellturer sammen, trente sammen, lo sammen og gjorde alle tingene vi begge interesserte oss for sammen. Nå hadde en annen person tatt den sammen rollen, noe som var fryktelig vondt. Likevel hadde vi en god tone i dette som ble den siste sammenhengende kontakten vi hadde. Vi trivdes fortsatt utrolig godt sammen, hadde fortsatt en litt flørtende tone, men likevel var det nå en annen som "tok over" etter treningsøkten hjemme hos henne på kveldene. Tonen vi hadde, samt at hun fortsatt bekreftet at hun var tiltrukket av meg la også grunnlaget for at jeg hele tiden klamret meg til et håp om at det skulle bli oss igjen, selv om min rasjonelle side visste at det ikke kom til å skje.

Det var nå blitt høst 2013, og det oppstod litt verbale konflikter som følge av min frustrasjon over måten jeg følte hun behandlet meg på. At vi fortsatt hadde samme gnisten, men at hun likevel holdt meg på siden til fordel for han andre.....ser etterhvert som jeg skriver hvor åpenbart det hele var, men gjør likevel så vondt, så vondt.. Hun var ikke offisielt sammen med fyren, men rotet en del med han, så jeg valgte nå å trekke meg helt tilbake ettersom jeg så hvilken vei det gikk, jeg kunne aldri bli bare en venn for hun, følelsene var for sterke, selv etter alle disse turbulente opp og nedturene. Likevel, dum som jeg var, bar jeg på en tanke om at "hun er ikke offisielt sammen med han, hun finner nok ut at det var vi to som var ment sammen"... nok en gang, leser jeg hva jeg selv skriver her...men... Jeg gikk nå en jul og nyttår i møte med en vond klump i magen og et hjerte som slet med å holde sammen. I dag kom nådestøtet, iform av at jeg ikke lenger orket "usikkerheten" med henne og han andre, så spurte en felles venninne som jeg har snakket mye sammen med om dette siste året om hva som var status. Selv om hun egentlig ikke ville si det, så bekreftet hun nå at de var sammen. Selv om jeg visste at denne dagen kom, reagerte jeg likevel kraftigere enn jeg trodde var mulig. Fikk meldingen før jeg satt meg i bilen, men måtte etter kort tid stanse ettersom eg hulket og skalv som et lite barn. Jeg så ikke veien for tårer og var nær ved å kjøre i grøften.. Det var nå et faktum, det blir aldri oss, og det var heller aldri noe oss.. Det jeg sitter igjen med er tomrommet etter et hjerte som er spredd langs veien fra Stord til Bergen.

Jeg var en veldig aktiv fyr, inntil for et halvt år siden da vi sluttet å trene sammen. Etter dette mistet jeg all motivasjon. Det som i tidligere brudd har vært min redningsbøye har nå blitt områder jeg ikke kan bevege meg i. Trener jeg, forbinder jeg det med henne, klatrer jeg, samme, fjellet, turene og ellers alt jeg interesserte meg for blir bare en påminnelse om jenten jeg "mistet" ettersom vi gjorde alt dette sammen. Dette var første gang jeg har hatt så sterke følelser for et annet menneske, og er overbevist om at det ikke kommer til å skje flere ganger, noe som gjør ting utrolig vondt og vanskelig. Føler også at jeg begynner å få dårlig tid da jeg til våren fyller 31, selv om dette ikke er noe stort bidrag til sorgen jeg føler og mange vil påstå at jeg fortsatt er ung. Det hjelper nok heller ikke på at jeg ikke har hatt noen lange forhold tidligere i mitt liv, så jeg gav utrolig mye av meg selv til denne jenten. Er redd jeg ikke vil oppleve dette flere ganger, og helt ærlig, så vet jeg ikke om jeg kommer til å tillate meg selv å gi så mye til noen igjen heller..

Dette er rett og slett det jævligste jeg noen gang har vært ute for, og det tar aldri slutt Hele 2013 har mer eller mindre vært et følelsesmessig mareritt jeg aldri våkner fra.

Dette ble nok sikkert veldig lite sammenhengende, men var greit å få skrivd litt og få litt ut. Gruer meg allerede til å legge meg ettersom jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke vil få sove ikveld.

...

[AnonymBruker]

Uff, det er tunge greier det der...

Vurdert å søke en psykolog så du får pratet av deg litt?

Anonymous poster hash: 70563...983

[^littletoomuch]

[^littletoomuch]

[BritneyBitch]

[Gjest Hyssingen]

[AnonymBruker]

Vi er så mange som har vært i samme båt som deg. Og som har følt at dette aldri, aldri, aldri kan gå over. At man aldri kommer til å møte noen igjen, at man aldri vil være i stand til en reprise med en annen.

Omtrent like mange er vi som har erfart at joda, det gikk over til slutt.

Noen trenger litt hjelp, i form av noen å prate med. Men om du oppsøker en slik "søppelbøtte" - ikke la det trekke for lenge ut, ikke dvel ved det i evigheter.

Anonymous poster hash: 7d199...694

[Mann_83]

Takk for tibakemeldinger

Jeg sliter nok veldig psykisk for tiden, og barrieren for å parkere tøflene synes å bli mer og mer visket bort.. Tenker ofte på det når jeg er ute og kjører hvor lett det er å "slippe fri"..
Men er samtidig en veldig sta person også, nekter å gi opp, men føler dette er over min taklingsevne.. Så har siste dagane vurdert om eg bør oppsøke psykolog for hjelp ja, men helt ærlig har jeg ikke tro på at det skal kunne hjelpe meg på noen måte.. sta O:)

[AnonymBruker]

Takk for tibakemeldinger

Jeg sliter nok veldig psykisk for tiden, og barrieren for å parkere tøflene synes å bli mer og mer visket bort.. Tenker ofte på det når jeg er ute og kjører hvor lett det er å "slippe fri"..

Men er samtidig en veldig sta person også, nekter å gi opp, men føler dette er over min taklingsevne.. Så har siste dagane vurdert om eg bør oppsøke psykolog for hjelp ja, men helt ærlig har jeg ikke tro på at det skal kunne hjelpe meg på noen måte.. sta O:)

Da får du nesten sitte i det mørke hullet av selvmedlidenhet og sutring..

Anonymous poster hash: 70563...983

[Gjest navnelapp]

Takk for tibakemeldinger

Jeg sliter nok veldig psykisk for tiden, og barrieren for å parkere tøflene synes å bli mer og mer visket bort.. Tenker ofte på det når jeg er ute og kjører hvor lett det er å "slippe fri"..

Men er samtidig en veldig sta person også, nekter å gi opp, men føler dette er over min taklingsevne.. Så har siste dagane vurdert om eg bør oppsøke psykolog for hjelp ja, men helt ærlig har jeg ikke tro på at det skal kunne hjelpe meg på noen måte.. sta O:)

Du bør iallfall gi det ein sjanse. Og ver open med psykologen, det får du aller mest ut av. Lykke til!

[Mann_83]

Da får du nesten sitte i det mørke hullet av selvmedlidenhet og sutring..

Anonymous poster hash: 70563...983

Vel, kan ikke si at jeg ikke prøver å komme meg opp, prøver etter alle kunstens regler og skal nok klare det tilslutt også, fikk bare et fotblad plantet i trynet idag når jeg kikket over kanten

[Mann_83]

Du bør iallfall gi det ein sjanse. Og ver open med psykologen, det får du aller mest ut av. Lykke til!

Ja, har lovet meg selv og mine nærmeste venner at jeg skal gi det en sjanse, og det skal jeg! Men vet samtidig at jeg er en evig sta person, så har ingen forhåpninger om resultatet. Takk for det

[QueenOfTheSidewalk]

Da får du nesten sitte i det mørke hullet av selvmedlidenhet og sutring..

Anonymous poster hash: 70563...983

Hva er det for en ting å si? Man trenger vanligvis ikke psykolog på grunn av kjærlighetssorg. Man trenger tid , ro og gode venner som kan få tankene inn på noe annet.

[AnonymBruker]

Hva er det for en ting å si? Man trenger vanligvis ikke psykolog på grunn av kjærlighetssorg. Man trenger tid , ro og gode venner som kan få tankene inn på noe annet.

Det virker ikke som om ts bare lider av kjærlighetssorg, for å si det sånn...

Anonymous poster hash: 70563...983

[Mann_83]

Det virker ikke som om ts bare lider av kjærlighetssorg, for å si det sånn...

Anonymous poster hash: 70563...983

Sitter pris på tilbakemeldinger, men jeg foretrekker seriøse tilbakemeldinger.

[AnonymBruker]

Du har helt sikkert sett noe spesielt i denne jenta. Av erfaring så skal du være glad for at hun var såpass ærlig med deg, for det hadde ikke vært noe lettere om dere hadde vært sammen 4 år også hadde sannheten kommet frem i lyset. Det kan jeg skrive under på.

Livet fortsetter, og hver stolt og glad for at du tar deg god tid og ikke er desperat. Det står det respekt av!

Anonymous poster hash: 526b5...0f9

[AnonymBruker]

Sitter pris på tilbakemeldinger, men jeg foretrekker seriøse tilbakemeldinger.

Jeg er seriøs. Å føle at et helt år er bortkastet av det som ikke en gang ble et forhold, og du får lyst til å kjøre av veien og dø, er det virkelig bare kjærlighetssorg?

Nå spør jeg ærlig og oppriktig.

Anonymous poster hash: 70563...983

[AnonymBruker]

Du har helt sikkert sett noe spesielt i denne jenta. Av erfaring så skal du være glad for at hun var såpass ærlig med deg, for det hadde ikke vært noe lettere om dere hadde vært sammen 4 år også hadde sannheten kommet frem i lyset. Det kan jeg skrive under på.

Livet fortsetter, og hver stolt og glad for at du tar deg god tid og ikke er desperat. Det står det respekt av!

Anonymous poster hash: 526b5...0f9

Synes ikke hun var ærlig i det hele tatt jeg. Hun har lekt med følelsene hans, holdt han på gress og aldri sagt det hun egentlig mente, nemlig at hun ikke ønsket å fortsette "forholdet".

Anonymous poster hash: 17318...53d

[Mann_83]

Jeg er seriøs. Å føle at et helt år er bortkastet av det som ikke en gang ble et forhold, og du får lyst til å kjøre av veien og dø, er det virkelig bare kjærlighetssorg?

Nå spør jeg ærlig og oppriktig.

Anonymous poster hash: 70563...983

Som jeg skrev, så tilbrakte vi mye tid sammen i 2013 og jeg ble på den tiden utrolig knyttet til henne. Følelsene for henne og forventnigene jeg hadde ble knust da jeg idag fikk de udreibare fakta, så jo, jeg vil påstå at dette "bare" er kjærlighetssorg. Er klar over at vi aldri hadde noe forhold, men å insinuere at det ligger mer til grunn blir litt synsing fra din side synes jeg.

[ini]

Vi er mange som har vært der, og det er utrolig vondt. Men - gi det litt tid, for det kommer til å bli bedre, selv om det ikke føles sånn i dag. Kanskje ikke i morgen eller neste uke heller, men hold ut. Det verste som kan skje er at du kommer ut på andre siden en erfaring rikere.