Vi står på stedet hvil.

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i overkant av 4 år nå og ble sammen når vi var 16 år gamle. Alt har egentlig gått på skinner inntil for et år siden. Vi har ikke vært spesielt klengete selv om vi tilbringer de fleste helgene hos hverandre, vi har funnet på ting med både våre egne og felles venner og vi har hatt det veldig bra. Men nå virker det som om ting har stoppet opp.

Selv har jeg vært mye deprimert, venner har flyttet for å studere og jeg har hatt vanskelig for å få meg nye venner mens jeg studerer i hjembyen. Jeg er mer eller mindre fest avholds (drikker vin til mat osv) og blir også derfor aldri invitert på fester og de fleste både på skole og jobb finner egentlig aldri på noe annet en å drikke. Jeg har dårlige barndomsminner når det kommer til festing og blir en nervøs ball av angst når folk begynner å bli fulle. Dette har ført til at jeg har vært mye hjemme og livet mitt er i bunn og grunn hunden min, kjæresten min og èn guttevenn jeg aldri blir kvitt (positivt altså!). Det siste året har jeg hatt problemer med smerter ved samleie og utallige legetimer og penger i lufta er jeg fortsatt svar skyldig på hvorfor. Jeg gir gjerne kjæresten blowjobs og vi koser masse, men samleie kan være veldig smertefullt for meg så vi har dabbet av mye der nå. Jeg har også lagt på meg litt det siste året og er derfor ikke så slank som jeg har vært (er ikke tjukk, bare lubben, men jeg har aldri vært lubben før..).

Kjæresten har egentlig bare dabbet helt av. Han har issues med faren sin og virker også deprimert, men han sier aldri noe til meg. Jeg må mase på at vi i det hele tatt skal se hverandre og da kommer han gjerne hit og slokner i sofaen. Virker generelt uinterresert i verden og meg og jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe den an. Jeg forsøker å være en pådriver, men blir bare svart med et skuldertrekk og mumling. Han tar nesten aldri på meg lenger.

Så tenker jeg også på at ingen av oss egentlig har vært i noe langvarig forhold før dette. Han hadde ingen jenteerfaring what so ever og jeg mer eller mindre feide han avgårde på min hvite hest når vi ble sammen og i følge han så satt han der og skjønte ikke hvordan han kunne være så heldig og få alt rett i fanget. Og jeg tenker at det da er vanskelig å gi slipp selv om han kanskje ønsker det? Han virker ærlig talt ikke interresert lenger, men jeg vet ikke om det er meg eller at han er deprimert. Kanskje hele greia bare er kjørt i grøfta?

Jeg skal kvinne meg opp til å snakke med han i løpet av helgen, men jeg føler at jeg kanskje trenger litt støtte og en annen person sine meninger, og siden den ene vennen jeg har ikke akkurat er den man whiner om kjæresten til så blir det dere på KG da...

Anonymous poster hash: d6541...130

[Pixxie]

Jeg ville nok ha spurt kjæresten min rett ut om han er lykkelig sammen med deg?

Det høres ut som at dere gjerne har vokst fra hverandre, og mangel på sex i et forhold kan ofte føre til avstand selv for det nærmeste par.

Jeg var sammen med en fra jeg var 15 til jeg var 18, og de årene der forandret vi begge oss kjempemye! Når sexen dabbet av og jeg begynte å finne på altslags annet med vennene mine istedet for med han så ble jeg klar over hvor lite det var å hente.

Jeg brukte nærmest et halvt år på å "prøve", uten at det forandret følelsene mine. Vi gjorde det slutt og er enda veldig gode venner (er 26 år nå)

Folk forandrer seg, hvis det ikke er i samme retning er det svært mye som skal til for å kunne redde forholdet.

Til problemet ved smerter, har du prøvd krem for å "bedøve" litt der nede? En venninne av meg brukte dette og det gjorde ting litt enklere! De brukte også masse glidekrem og hadde gjerne et par glass før de la seg for å dempe stresset hun følte ved å skulle ha sex når det gjorde vondt.

Det beste er uansett å ta opp hva du føler med kjæresten din, kommunikasjon i et forhold er så utrolig viktig!

Lykke til med samtalen

[Frk.K]

Det beste er uansett å ta opp hva du føler med kjæresten din, kommunikasjon i et forhold er så utrolig viktig!

Lykke til med samtalen

^ Som hun sier, kommunikasjon er det viktigste man har i et forhold

Lykke til!!

[Måndagsbarn]

Hei! Litt sår situasjon, dette, kjenner dette litt igjen fra mitt eget liv (tidligere). Det kan ikke være du har vestibulitt eller vaginisme? Jeg slet med vestibulitt, og fikk hjelp med noen sterke runder med antibiotika, bedøvende middel, fysioterapi og pilates. Det tok tid, og en lang periode hadde jeg ikke sex med samboer overhodet, men nå er jeg helt kvitt det og alt er bra

...Dessverre gikk samboerskapet dunken, og det er nok vanskelig å plukke opp og komme nærmere hverandre igjen når det er en del ting som gnager i forholdet, i tillegg til at du har disse samleieproblemene. Hvis DU fortstt har gode følelser for kjæresten, ville jeg absolutt prøvd å få tilbake kommunikasjonen og bare hoppe i det vanskelige med noen spørsmål om hvor dere står og hva dere begge ønsker. Å "vokse fra hverandre" tror jeg alle kan gjøre, men jeg tror også at man kan finne tilbake til hverandre hvis begge fortsatt har gode følelser. Det beste du kan gjøre er å evaluere både på egenhånd og sammen med kjæresten din hvilke framtidsutsikter dere egentlig har. Er dere veldig ulike, har totalt forskjellige timeplaner, interesser, venner og hobbyer, kan det kanskje hende dere allerede har funnet ut at dere kanskje ikke matcher helt- og hvis dere har lite til felles etter såpass mange år så er det iblant bare å innse det. Men noen får det jo til å fungere selv om de er veldig forskjellige, og det mest bekymringsverdige her er vel at det virker som dere begge har mye å tenke på/er litt deppa på hver deres kant.

Ønsker deg lykke til, og les gjerne litt om vestibulitt/vaginisme og sjekk om ikke dette stemmer for deg, det høres nesten litt slik ut. Hvis det er sånn, så kan du hvertfall få skikkelig hjelp