Veldig deprimert og veldig forelsket. Hjelp

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med depresjon i flere år og er i perioder veldig, veldig langt nede.
Jeg har prøvd å holde meg unna menn - både fordi jeg er redd for å dra andre ned sammen med meg, og fordi jeg er redd for å bli ødelagt enda mer.
Har hatt noen forhold likevel som har endt med at jeg har reist fordi jeg ønsket å være alene og isolere meg. Slik som med all sosial omgang.

Ønsker å bli frisk og jeg jobber mot det..

Har møtt en mann og vi ble enige om å ikke fokusere fremover, men leve i nuet. Vi datet ikke, vi bare VAR. Jeg møtte familien hans og knyttet meg litt mer enn jeg burde gjort. Kjente etterhvert at jeg ble forelsket. Tror det var gjensidig. Men han gjorde et par handlinger som jeg,med mitt ekstremt sensitive skinn, ikke taklet bra. Det skal ikke så mye til før jeg havner nedpå igjen og jeg prøver som sagt å skåne meg sånn jeg kan.

Nå har jeg tatt meg selv i å gjøre syke ting. Jeg later som jeg skal være med han sånn at jeg kan glede meg til det. For å for eksempel få gjort noe i løpet av en dag så sier jeg "bare gjør dette, så kommer * etterpå og så kan du slappe av med han" . Jeg lyver til meg selv, så jeg kan kjenne litt på kriblingen og (den egentlig) vonde og falske lykkerusen som varer det lille brøkdelsekundet før det slår meg at vi jo avsluttet det hele.

Vi deler mye av de samme holdninger og interessene for ting. Vi er begge voksne, han har barn men jeg har ikke barn. Sistnevnte trodde jeg vile gjøre det lettere å "eliminere" han. Å trekke ikke bare en flott mann, men også barn, inn i min råtne sinnstilstand er rett og slett bare uetisk.

Men nå sitter jeg altså her og føler et anger. Jeg skulle så gjerne bare ligget inntil han en siste gang, eller skrudd av denne følelsesknappen og bare levd..
Jeg vet ikke hva som er mest verdifult: følelsen av å ha det veldig fint sammen med noen 50 % av tiden, med en hvis sjanse for at dette blir til 100% smerte. ..Eller leve med moderat smerte og angre for et tap, men å slippe den sinnsyke smerten som oppstår den dagen et annet menneske sårer deg samt den følelsen av å såre andre når depresjonen herjer som værst og man er på sitt mest selvsentriske.

Kort sagt. Jeg trekker meg unna fordi jeg er redd for å bli såret. Denne gangen såret jeg meg selv ved å trekke meg unna............

Jeg skulle ønske noen av dere snille her inne kunne gitt meg noen tilbakemeldinger på dette. Kanskje noen har vært i lik situasjon og har råd å gi meg.

Anonymous poster hash: bc240...1f8

[Tarsan97]

Jeg har absolutt ingen forutsettninger for å mene så mye om depresjoner, annet enn att det er en normal greie som vi alle detter nedi av og til i livet, men de fleste kommer jo opp av det da.

Det slår meg att du snakker nedsettende om denne tilstanden og att du ikke liker hva du selv gjør ut fra det av og til ?
Du bør vel ha profesjonell hjelp vel ? Det skader ikke å prøve i allefall.
Selv har jeg det best når jeg har mye å gjøre, for da gjør jeg noe nyttingt. For meg selv, familie og samfunn. Liker å komme hjem små ør og fysisk sliten. Tror det er medisin jeg.
Hjernen er bare ett lite organ, å sitte å tenke for mye tror jeg ikke er bra om det ikke kommer noe konstruktivt uit av det relative ganske kjappt. Det med å føle ditt å føle datt...Ingenting irriterer meg mer enn når jeg må føle allt mulig. Fordi jeg vet att det er hjernen som vil lure meg til å være urasjonell igjen.

Håper det ordner seg for deg, det var ikke så mye du sa om dette da men...Kansje du kan si litt til ?

[AnonymBruker]

Jeg har absolutt ingen forutsettninger for å mene så mye om depresjoner, annet enn att det er en normal greie som vi alle detter nedi av og til i livet, men de fleste kommer jo opp av det da.

Det slår meg att du snakker nedsettende om denne tilstanden og att du ikke liker hva du selv gjør ut fra det av og til ?

Du bør vel ha profesjonell hjelp vel ? Det skader ikke å prøve i allefall.

Selv har jeg det best når jeg har mye å gjøre, for da gjør jeg noe nyttingt. For meg selv, familie og samfunn. Liker å komme hjem små ør og fysisk sliten. Tror det er medisin jeg.

Hjernen er bare ett lite organ, å sitte å tenke for mye tror jeg ikke er bra om det ikke kommer noe konstruktivt uit av det relative ganske kjappt. Det med å føle ditt å føle datt...Ingenting irriterer meg mer enn når jeg må føle allt mulig. Fordi jeg vet att det er hjernen som vil lure meg til å være urasjonell igjen.

Håper det ordner seg for deg, det var ikke så mye du sa om dette da men...Kansje du kan si litt til ?

Jeg går og får hjelp og jeg har gjort det i flere år. Er mer alvorlig enn noe forbigående. Er suicidal store deler av året. Hilsen TS

Anonymous poster hash: bc240...1f8

[Tarsan97]

Ok,

jeg syns det er veldig vanskelig å mene så mye om noe som er en medisinsk til stand. Men du spurte jo egentlig bare om det var noen som hadde vert opp i en lignende situasjon. De fleste har vel fått hjertet knust i en forelske vil jeg tro, om ikke annet så barneskolen eller noe ?
Men sliter man med noe i tilegg så vet jeg ikke helt hva jeg skal si.

Alle får sin andel skitt å dritt her i levet, men sånn er det nå bare.
Kansje du kan prøve å finne ut hva som virker best for deg. Komme deg ut å gjøre ulike ting, kansje du finner noe som virkelig fenger og som du har godt av ?

[levelivet]

Endret 15. januar 2014 av levelivet

[AnonymBruker]

Ok,

jeg syns det er veldig vanskelig å mene så mye om noe som er en medisinsk til stand. Men du spurte jo egentlig bare om det var noen som hadde vert opp i en lignende situasjon. De fleste har vel fått hjertet knust i en forelske vil jeg tro, om ikke annet så barneskolen eller noe ?

Men sliter man med noe i tilegg så vet jeg ikke helt hva jeg skal si.

Alle får sin andel skitt å dritt her i levet, men sånn er det nå bare.

Kansje du kan prøve å finne ut hva som virker best for deg. Komme deg ut å gjøre ulike ting, kansje du finner noe som virkelig fenger og som du har godt av ?

Tusen takk for at du tar deg tid til meg:-) Jeg tror kanskje jeg var mer interessert i å få svar på kjærlighet i forhold til depresjon, ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av sinnstilstanden min (og bare den). For det er nok som du sier, der må jeg nok ha fagpersonell. Jeg har noen ganger skrevet tråder her inne om den, alene, og da kan jeg heller gå inn der å *bumpe* dersom jeg ønsker å prate mer rundt det.

Men nå ønsker jeg å prate om depresjon sammen med forelskelse.

Lurer på om jeg tillater meg selv å bli forelsket fordi det er en flukt fra depresjonen. En midlertidig løsning. Alle kan være bra mennesker fordi det bare er så godt å få litt positiv oppmerksomhet, og da gjerne spesielt fra de som ikke vet hvor syk du egentlig er..

vennlig hilsen ts

Anonymous poster hash: bc240...1f8

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette med å ikke ville ha forhold pga min psykiske helsetilstand.

Tenker ofte at når jeg kan bli så sliten av meg selv og mine tanker,-hva da med en eventuell partner?

Og ja,jeg er fryktelig redd for å bli forlatt!

Utad syns jo ingenting på meg,og jeg blir ganske ofte bedt på date osv. Går iblant,men vet jo at jeg ikke vil mer enn det....men tillater meg altså å få litt positiv bekreftelse av det annet kjønn!

Nå syns jeg jo det er ok å være single. Men det er klart at iblant savner en en spesiell.

Har vært i tre lange forhold,men det er flere år siden sist.

Til sist vil jeg si at jeg tror ikke det er håpløst med forhold. Men det er bare ikke noe jeg "orker".

Vet ikke om dette var til noen hjelp eller trøst.

Jeg kjente meg bare sånn igjen.

Anonymous poster hash: a4cad...3f3

[AnonymBruker]

Det er nok dumt å gå inn i noe forhold når man er såpass deprimert, med mindre man finner noen på samme frekvens å dele smertene med. For å være helt ærlig, så tror jeg ingen person egentlig ønsker å være i forhold med noen som har alvorlig psykisk lidelse. Ihvertfall ikke hvis personen er klar over hva den går til. Ofte er ikke personene klar over hvilket forhold de går inn i, også blir det hele bare fiasko. Derfor sier jeg at det ofte er bedre å finne noen som kan forstå hva du går igjennom, som sliter på samme nivå som deg. Selvfølgelig må man ikke blande inn barn i et slikt forhold, det må vente til man evt blir i bedre psykisk lage.

Skriver av litt erfaring, så det er ikke bare vissvass.

Anonymous poster hash: 0c45b...45f

[AnonymBruker]

Sikker på at behandlingen du får er optimal? Sikker på at du har riktig diagnose og at du behandles ut fra den? Har du prøvd medisiner? Har du lest om dialektisk adferdsterapi, DBT?

Anonymous poster hash: 27d5b...2b7