Hvordan behandler venn(inn)ene dine barna dine?

[AnonymBruker]

Det er en ting jeg lurer fælt på.. Før jeg selv fikk barn, hadde jeg lite til overs for barn. Kontakten med de vennene som hadde fått barn, ble minimal og når jeg var på besøk og ble "prakket på" å leke eller prate med barna, synes jeg bare det var ekkelt, for jeg ante ikke hva jeg skulle si eller gjøre med de.

Nå, når jeg selv har fått barn, er det ett par ting jeg stusser over.

Jeg har ett par barnløse venninner og noen som har barn. De som har barn, er naturligvis mer engasjerte og hilser på barnet når de kommer på besøk.
Men så har jeg spesielt to barnløse venninner, hvor begge er utadvendte og har erfaring med barn.

Hun ene hilser alltid på barnet, men blir fort synlig irritert om barnet prøver å få kontakt, vil leke eller få oppmerksomhet. Jeg har faktisk tatt henne i å kjefte på datteren min en gang. Hun hadde kastet en leke fordi hun var sint på meg og venninner min sier "Nei, SÅNN gjør du ikke!" og tok henne i armen. Det synes jeg ikke var greit og det var ikke hennes oppgave å si fra. Hun er også fadder for ett annet barn på samme alder som datteren min og engasjerer seg mye mer i henne når de sees. Da er det klemmer og masse spørsmål om hva hun har gjort idag osv.

Min andre venninne derimot.. Der vet man aldri hva man får. Noen ganger hilser hun ikke en gang. Andre ganger er det klemmer. Noen ganger overser hun datteren min fullstendig når hun prøver å få litt oppmerksomhet, mens andre ganger kan hun finne på å begynne å leke med henne.

Altså, jeg forventer ingenting av de, men at de hilser og er høflig mot barnet, er da vel vanlig? Det er jo veldig forvirrende for datteren min også, når folk som kommer på besøk er så skiftene i væremåte. Dette er jo venninner jeg tilbringer forholdsvis mye tid med, så barnet blir jo knyttet og føler at hun kjenner de, når de kommer på besøk.

Har dere opplevd noe lignende?

Anonymous poster hash: ae89c...17e

[AnonymBruker]

Du forventer masse selv om du påstår det er ingenting. Har dere i det hele tatt snakket om hva slags forhold de skal ha til ungen din?

Anonymous poster hash: 7610f...338

[GammelKaktus]

Jeg er ganske heldig for de få vennene jeg har både med barn og uten barn er alltid høflig og hyggelige mot lillegutt. Alle leker med han på sin måte. Jeg forventer ikke at de skal leke med han, men hadde de vært på besøk hos meg uten å hilse på barnet mitt hadde det nok blitt et kort besøk.

Vanlig høflighet fortjener store og små

[AnonymBruker]

Du forventer masse selv om du påstår det er ingenting. Har dere i det hele tatt snakket om hva slags forhold de skal ha til ungen din?

Anonymous poster hash: 7610f...338

Hva mener du? Har jeg høye forventninger når alt jeg ønsker er at de skal hilse og være høflig mot barnet? Jeg forventer da ikke at de skal sette seg ned på gulvet å bygge Lego med barnet, liksom.. Det var neppe derfor de kom på besøk.

Anonymous poster hash: ae89c...17e

[AnonymBruker]

Jeg som ikke er særlig glad i barn selv, forventer at jeg slipper å holde på med barnet - dvs leke med det, ha det på fanget, mate det etc, men jeg hilser naturligvis alltid blidt på barnet, svarer hvis det tar kontakt, stiller spørsmål om ting det holder på med hvis det faller seg naturlig, og sier hadet/evnt gir hadetklem når jeg går om barnet ønsker.

Anonymous poster hash: ad29d...6d0

[AnonymBruker]

Jeg som ikke er særlig glad i barn selv, forventer at jeg slipper å holde på med barnet - dvs leke med det, ha det på fanget, mate det etc, men jeg hilser naturligvis alltid blidt på barnet, svarer hvis det tar kontakt, stiller spørsmål om ting det holder på med hvis det faller seg naturlig, og sier hadet/evnt gir hadetklem når jeg går om barnet ønsker.

Anonymous poster hash: ad29d...6d0

DET er det jeg også ønsker fra mine venner. Simple as that

Anonymous poster hash: ae89c...17e

[Hoppetaujenta]

Jeg er uten barn selv, men setter meg mer enn gjerne ned på gulvet og bygger lego med venners unger....og vil ungene sitte på fanget og tøyse, eller løse verdensproblemer sett fra barnlig froskeperspektiv, så er de hjertelig velkommen til det også. Vi finnes.

[~umulia~]

Jeg hilser alltid på barna til mine venner når jeg treffer dem og prater med dem, men jeg leker ikke med dem. Jeg er der for å treffe moren, ikke barna.

[AnonymBruker]

Og så tenker jeg at hvis jeg synes barnet ble for masete, så ville jeg heller sagt fra til moren og spurt om hun kunne gå imellom og skjerme litt mer/ta litt mer kontroll, enn å kjefte/klage på barnet. Man kjefter ikke på andres barn med mindre foreldrene er borte og ikke kan ta tak i situasjonen selv...

Anonymous poster hash: ad29d...6d0

[AnonymBruker]

Og så tenker jeg at hvis jeg synes barnet ble for masete, så ville jeg heller sagt fra til moren og spurt om hun kunne gå imellom og skjerme litt mer/ta litt mer kontroll, enn å kjefte/klage på barnet. Man kjefter ikke på andres barn med mindre foreldrene er borte og ikke kan ta tak i situasjonen selv...

Anonymous poster hash: ad29d...6d0

I en ideell verden vil da mor til barnet høre etter, i den virkelige verden vil de fleste foreldre si "åh, men den lille prinsen/prinsessen vil jo bare ...." (omtrent som når hunder hopper på deg og eier sier at "den vil jo bare hilse")

Til TS;

Usikker på hva introen din skal formidle. Jeg ville ikke brydd meg så mye med at fadderbarnet får mer oppmerksomhet enn mitt eget barn, det kan handle om at dette er et barn hun har bedre kjemi med. Du kan opplyse om at du ikke ønsker at hun skal kjefte på ditt barn. Aksepter at hvis hun syns du er ufin er dere ikke venner lenger.

Til den andre venninnen kan du vel også gjøre oppmerksom på at ditt barn blir litt usikker når det hilses og jubles en gang og ikke neste, og at det er fint om hun er litt konsekvent. Det er faktisk ganske realt, og høyst sannsynlig noe hun selv ikke tenker over. Altså kanskje hun ikke hilser de dagene hun er litt stresset eller har hodet et annet sted, men faktisk ønsker kontakt med barnet ditt Bedre å si ting på en hyggelig måte enn å bli sur og dermed minimere vennskapet.

Anonymous poster hash: f809b...290

[AnonymBruker]

Og så tenker jeg at hvis jeg synes barnet ble for masete, så ville jeg heller sagt fra til moren og spurt om hun kunne gå imellom og skjerme litt mer/ta litt mer kontroll, enn å kjefte/klage på barnet. Man kjefter ikke på andres barn med mindre foreldrene er borte og ikke kan ta tak i situasjonen selv...

Anonymous poster hash: ad29d...6d0

Hvorfor kan man ikke kjefte på andres barn? Hva om ikke foreldrene tar tak i oppførselen, skal man bare godta alt mulig? Voksne mennesker må få lov til å sette egne grenser for vi godtar, dette også av andres unger. Tenker da ikke på tilfeller som ikke angår tredjepart overhode, som for eksempel; ungen tegner med tusj på møblene i eget hjem, og foreldrene ikke sier noe.

Anonymous poster hash: aa3b7...d68

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt problemet med at venninnen din sier ifra når barnet gjør noe som ikke er ok. Det tar en landsby å oppdra et barn, og kasting i sinne må påtales (hos normale barn). Gjør ikke du det og din venninne tror du ikke ser/evner reagere riktig er det helt flott at hun tar på seg å veilede barnet mot å bli en ok person. Eller er det å ta på barnet som ikke er ok?

Jeg engasjerer meg i venners barn, men jeg er ingen lekekamerat. Om barnet meg gjør noe galt så sier jeg fra til barnet at slikt kan det ikke gjøre og hvorfor det ikke kan gjøre det. Å samhandle med et barn uten lov til å korrigere blir jo helt meningsløst. Om jeg og pjokken bygger lego så sier jeg glatt fra om at kasting av klosser vil føre til at leken tar slutt øyeblikkelig. Om foreldrene ønsket jeg ikke sa fra så hadde det ikke blitt bygd noe lego med det barnet mer. Jeg kan jo ikke rope: "Kari, pjokken kaster lego: kan du si fra om at leken er slutt om han ikke oppfører seg?"

Å si "slik gjør man ikke" er ikke å kjefte på et barn. Det er en veiledning.

Anonymous poster hash: b5bb8...9c1

[AnonymBruker]

Jeg er barnløs og veldig mange jeg kjenner har både 1 og flere.

Jeg elsker barn og hilser,leker å tuller,og alt mulig . Men det er klart at jeg gjør det nok mer med fadderbarna mine og andre barn jeg har mer kontakt med og kjenner bedre enn en venninne sitt barn som jeg ikke ser like ofte.

Anonymous poster hash: 0a1a4...675

[Sushi]

Jeg har nesten ingen venner med barn, men alle er veldig flinke med datteren min uansett hvor mye erfaring de har med småbarn. Særlig et par av venninnene mine er veldig populære, og ender alltid med å lese og bygge lego osv.

Det skulle virkelig bare mangle at man i det minste er hyggelig mot både barn og voksne når man kommer på besøk.

[Alvina]

Hvorfor kan man ikke kjefte på andres barn? Hva om ikke foreldrene tar tak i oppførselen, skal man bare godta alt mulig? Voksne mennesker må få lov til å sette egne grenser for vi godtar, dette også av andres unger. Tenker da ikke på tilfeller som ikke angår tredjepart overhode, som for eksempel; ungen tegner med tusj på møblene i eget hjem, og foreldrene ikke sier noe.

Anonymous poster hash: aa3b7...d68

Man kjefter helst ikke på andres barn, noen ganger må man være bestemt og sette grenser, kommer an på hva man definerer som kjeftbruk... Men synes ts sin venninne har meldt seg ut når hun ikke engang hilser på barnet. Akkurat der ville jeg satt ned foten og sagt fra, ville spurt hvorfor hun melder seg ut /melder barnet ut, men blander seg inn hvis barnet gjør ugagn. Det vil sikkert oppleves svært forvirrende for barnet. Ville ikke latt det gå upaktet hen uten å si fra hva jeg mener.

Fordi det sender så uklare signaler til barnet, en som ikke hilser, opptrer uhøflig men får likevel "oppdra" andre (barnet)...

Endret 15. januar 2014 av Alvina

[absinthia]

Jeg har egentlig ikke så høye forventninger til hvordan venninnene mine er i forhold til barna mine, så lenge de er normalt høflige og kan veksle noen ord og smile litt til dem innimellom. Alle vennene mine har behandlet barna mine helt greit.

Har egentlig erfaring med at mange av de barnløse eller ettbarnsmødre har vært mer underholdende for barnet enn de med flere barn og det skjønner jeg ærlig talt godt. Selv har jeg barn og jeg jobber med barn - man skulle kanskje tro at jeg er fryktelig engasjert i venners barn, men jeg synes ærlig talt at det er så godt med voksenkontakt fordi jeg omgås barn og viser barn mye oppmerksomhet både hjemme og på jobb, at jeg blir litt " mettet" , det gjør tydeligvis ikke så mye, fordi vennenes barn liker meg og regner meg tydeligvis som en slags venn likevel, fordi jeg er venn med de voksne i familien.