Hvordan fungerer hentingen i barnehagen for dere?

[AnonymBruker]

Hver gang jeg henter jentungen i barnehagen, vil hun nesten aldri bli med hjem. I tillegg kjører vi buss, så vi har ett tidsskjema å følge.

I det siste har jeg satt av 30 min på henting.

Da brukes det litt tid på at hun skal få avslutte det hun holder på med, så skal hun overtales til å ta på seg yttertøy, evt. må hun tvinges etter en viss tid.
Så tar det sin tid å kle på en trassen 3-åring og få henne med til bussen.

Alle de andre barna kommer jo nærmest løpende når foreldrene kommer, eller i hvertfall så er de enklere å ha med å gjøre.

Jeg blir nesten litt flau, for jeg føler at de i barnehagen tror hun har det fælt hjemme eller noe.

Og samtidig vil jeg være konsekvent og ikke la jentungen få styre tidsskjema vårt når jeg kommer, og da ender det ofte med tvang hvor armer og bein flakser til alle kanter og "utestemmen" hennes kommer frem.

Hun har gått i barnehagen i 6 mnd, og oppført seg sånn i de 4-5 siste..

Hvordan fungerer det hos dere? Og hva har dere evt. gjort for å bedre henterutinene?

Anonymous poster hash: d6a90...b95

[Tit]

Er et tegn på at ungen trives og har det bra i bhg. Luksusproblem, vil de si som har unger som mistrives og ikke vil i bhg.

Men så til svar på ditt spm: Hva med å ha noe frukt el.lign. på lur i veska, som dere kan kose dere med på veien hjem? Så kan du si "gjett hva mamma har i veska idag, skynd deg, så skal du få se...". Sånt kan ha en magisk virkning på små barn!

Ellers så har jeg også noen kamper med mitt barn, når hun skal hjem fra bhg. Går slett ikke alltid rolig for seg - så du er ikke den eneste. Mager trøst, men dog...

[kokkos]

Min er også gjerne sånn. Tre år. For meg ser det ut som alle de andre blir frivillig med hjem, i det minste står i ro og hjelper til med å få på klærne. Min "skal bare" og "skal bare" og må lokkes og lures og funker ikke det så blir det en tvangspåkledning i ny og ne. Heldigvis har ikke vi en buss å rekke.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd både og. Alt fra barnet som gleder seg over å gå ut for da kan han bruke paraplyen sin (ved regnvær). Og at barnet har gjemt seg under benkene da det ikke vil ha ytterklær på seg.

De gangene barnet ikke vil, pleier jeg bare å snakke om at nå skal de snart stenge barnehagen for dagen, og det er ikke gøy å være alene der. Vi må snart gå ut siden de voksne skal snart slukke lysa, og låse dørene, og så gå hjem selv.Du får treffe igjen kamerat x igjen i morgen osv. Jeg pleier bare å snakke om slikt.

Anonymous poster hash: a6aa0...253

[wondergirl]

Her er det ofte et stort prosjekt å komme seg ut.

Først skal han gjøre seg ferdig med leken. Ender ofte med at jeg må telle til tre, og hvis ikke det funker, må jeg hente ham.

Så er det å legge seg på gulvet under en krakk en stund, og etter gjentatte beskjeder om å komme og kle på seg, er det samme runde med telling og evt henting. Varierer dette med å stikke av inn på et annet rom, eller inn på badet.

Spør underveis om han må tisse. Det skal han IKKE.

Kler på, enten selv eller jeg gjør det hvis jeg nå begynner å bli kraftig lei av tull.

Ofte stor tragedie dersom noen andre har rukket å kle på seg i mellomtiden, for HAN skulle jo kle på seg FØRST!!,

Stikker av et par ganger til, før vi kan gå ut.

Når vi kommer ut: Mamma, jeg må tisse/bæsje. Jeg: Kan det vente? Han: Neeei!

Av med alle klær, sitter en god stund på do, begynn forfra en gang til.

[AnonymBruker]

Er et tegn på at ungen trives og har det bra i bhg. Luksusproblem, vil de si som har unger som mistrives og ikke vil i bhg.

Men så til svar på ditt spm: Hva med å ha noe frukt el.lign. på lur i veska, som dere kan kose dere med på veien hjem? Så kan du si "gjett hva mamma har i veska idag, skynd deg, så skal du få se...". Sånt kan ha en magisk virkning på små barn!

Ellers så har jeg også noen kamper med mitt barn, når hun skal hjem fra bhg. Går slett ikke alltid rolig for seg - så du er ikke den eneste. Mager trøst, men dog...

Bestikkelser er jeg godt kjent med. Pleide å ha med en liten sjokolade-nisse i lomma når jeg hentet i desember. Det fungerte kjempefint, men kan jo ikke gjøre det hver dag.. Noen ganger var nissen nok til å få på henne klær å få henne ut, også var den glemt i det vi kom på bussen. Men er jo mye man kan bestikke med, med når jeg prøver å fortelle en morsom ting vi kan gjøre når vi kommer hjem f.eks, er det lite interessant. Hun skal gjerne se og få med en gang

Anonymous poster hash: d6a90...b95

[Mafalda]

Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til bestikkelser i akkurat denne situasjonen. Det er innmari lett at det fører til en forventning om at godet/godene skal komme hver dag, og så plutselig har du et barn som ikke vil gå hjem fordi det skal hjem, men bare vil gå fordi det får eple/tv-tid/godteri.

En pappa i barnehagen til datteren min må fore ungen med potetgull i gangen for å få gutten ut av døra (moren henter gutten uten problemer ). Sånt står for meg som komplett mislykket barneoppdragelse, i tillegg til at det er mer enn bare litt usolidarisk ovenfor de andre foreldrene som har barn som står og ser på potetgullet med store øyne...

For all del, jeg bestikker av og til selv altså Men ikke i situasjoner som oppstår hver eneste dag, de må vi løse på en annen måte. At barn skal måtte overtales til ting som å kle på seg, gå hjem, gå til barnehagen, legge seg... det orker ikke jeg i hvert fall. Bedre å kjøre en konsekvent linje og evt. ta noen fighter, selv om det innebærer hylende unge over skulderen mens alle stirrer.

Men nå er jo alle barn forskjellige, det er ikke sikkert at det som funker for oss funker for dere. Men det er i alle fall min erfaring: jeg har helt fra starten av vært kjapp i hentesituasjonen og bare lagt fram at Nå skal vi hjem, og det blir bra, og på med skoene, og vinke hadet- uten rom for diskusjon, og så fort ungene har blitt vant til at det er sånn det fungerer, så går det uten problemer. Og da blir det også rom for å av og til vente fem minutter på at leken skal bli ferdig- når det passer meg.

Synes du skal prøve å korte ned tiden du bruker, selv om det blir litt hyl og skrik, og se hvordan det går etter en eller to konsekvente uker. Du kan jo også snakke med barnet utenom situasjonen, og forklare hvorfor dere må gå når du kommer. Synes det er mye lettere å snakke fornuft med barna når vi ikke er fanget i selve situasjonen, med følelser som løper løpsk og mamma som bare er dum

Endret 15. januar 2014 av Mafalda

[AnonymBruker]

Enig med Mafalda i at bestikkelser er virkelig en uting. Det er forståelig at man vil ty til enkle løsninger, men det er å gjøre barna og deg selv en bjørnetjeneste.

Det som er viktig med barn i den alderen er at de har begynt å tenke seg hva de vil gjøre og har en klar mening og forestilling om hvordan ting skal foregå. Hvis det da plutselig skjer noe de absolutt ikke hadde forventet eller lyst til, blir de ofte sinna og frustrerte for de har kanskje ikke så lett forå fforklare følelsene sine så da slår de seg ofte vrange fordi de ikke klarer å styre følelsene sine.

Det jeg vil råde til er å fortelle barna og forberede dem på hva som skal skje, f.eks : "Nå kan du få lov til å skli to ganger til mens mamma ser på, men når du har sklidd to ganger skal vi inn og kle på oss for å dra hjem". Og når de da har sklidd to ganger så må man gjøre som man har sagt. Hvis de blir sinna kan du si at "jeg skjønner godt at du ville skli mer, men vi må gå for å rekke bussen så kan du jo skli mer imorgen!"

Det er også lurt å ikke dem mange valg, men heller gi dem alternativer som du selv bestemmer, så føler de at de får være litt med og bestemme.

Det kan jo hende du gjør alt dette, men tenkte bare å dele det jeg synes fungerer.

Anonymous poster hash: 9cdb1...c90

[AnonymBruker]

Her er det ofte et stort prosjekt å komme seg ut.

Først skal han gjøre seg ferdig med leken. Ender ofte med at jeg må telle til tre, og hvis ikke det funker, må jeg hente ham.

Så er det å legge seg på gulvet under en krakk en stund, og etter gjentatte beskjeder om å komme og kle på seg, er det samme runde med telling og evt henting. Varierer dette med å stikke av inn på et annet rom, eller inn på badet.

Spør underveis om han må tisse. Det skal han IKKE.

Kler på, enten selv eller jeg gjør det hvis jeg nå begynner å bli kraftig lei av tull.

Ofte stor tragedie dersom noen andre har rukket å kle på seg i mellomtiden, for HAN skulle jo kle på seg FØRST!!,

Stikker av et par ganger til, før vi kan gå ut.

Når vi kommer ut: Mamma, jeg må tisse/bæsje. Jeg: Kan det vente? Han: Neeei!

Av med alle klær, sitter en god stund på do, begynn forfra en gang til.

Kanskje han ser på den tellingen din som en lek? Da synes han kanskje bare det er morsomt og venter på at du skal gjøre det. Ikke vet jeg, men det er en tanke jeg har. Jeg vet at små barn i hvert fall ser på mye som en lek og ikke alltid tar det seriøst.

Anonymous poster hash: 9cdb1...c90

[Sushi]

Enig med Mafalda. Jeg ville vært veldig konsekvent i noen uker framover, og gitt kun én beskjed/advarsel før jeg bar henne ut, kledde på under tvang osv. Det vil si at man godt kan vente til leken er ferdig hvis det passer sånn, men så snart man har sagt "nå må du komme, vi skal gå" så må det få konsekvenser om hun ikke blir med.

Jeg sliter med det samme for tiden, men pga. vondt bekken så må jeg bare sette av tiden som trengs. Heldigvis vil hun alltid bli med meg ut i garderoben, det er bare at hun vil tulle og tøyse der en 15-20 minutter før hun vil kle på seg

[AnonymBruker]

Det kan og være hun straffer deg. fordi hun er der mye. Nå vet ikke jeg når du leverer og når du henter, men det kan være en måte og bestemme over deg på. Siden du lar henne være der hele dagen, så skal hun tøyse ved henting, er og en form for oppmerksomhet. Hun får jo full oppmerksomhet når hun nekter å være med deg. Alle foreldre som sier dette, at de trives så mye i barnehagen...joda de trives nok litt, men det er mange timer alle barn er borte fra sine egne på, så man må ta på alvor at barn sier fra på en annen måte enn vi tror. Så dette kan være begge veier, en form for oppmerksomhet, eller bare at hun absolutt ikke vil hjem. Et tips kan og være at noen venner kan være med dere hjem?

Anonymous poster hash: 97f2e...86e

[Vera Vinge]

Vi har hatt dette problemet noen ganger. Han blir glad når jeg kommer, men blir veldig ivrig på å vise hva han holder på med. Setter meg ned noen minutter og ser på og kommenterer, før jeg varsler at vi likevel må dra hjem. De gangene han virkelig ikke vil dra, og han har fått høre flere ganger at vi skal dra, tar jeg ham bare med meg. Ikke det enkleste som høygravid og med en rimelig sterk gutt (han er to). Noen ganger roer han seg når vi kommer ut på gangen, men noen ganger har jeg tvangskledd ham og båret ham ut mens han har hylskreket. Slitsomt, ja, men heldigvis har det ikke skjedd mange ganger. Jeg har hvertfall ikke tålmodighet til å sette av en halv time til henting, så da blir det på den "harde" måten. Og jeg er heller ikke så fan av bestikkelser. Her tror jeg heller ikke det ville funket, fordi han sjelden vil noe om han først blir veldig sint.

[ViljaH]

Min var også tung da han var 3. Han hadde ingen bråhast, og jeg ville han skulle kle på seg selv fordi han trengte volumtrening. Det som funket best her er over tid å øve inn hente-rutinen. Jeg venter bare et minutt eller to om han holder på med noe veldig spennende. De fleste dager ikke. Han kommer stort sett løpende da. Så sier jeg han må kle seg, legger til tingene, henter inn fokus på oppgaven med en gang hodet begynner å vandre. Sier nå må han ta på seg fordi vi skal hjem -pappa er hjemme, vi skal gjøre x hjemme, barnehagetante x skal hjem og spise middag også. På håpløse dager sier jeg at jeg skal gå straks, hvis han vil være med må han komme, ellers går jeg uten han. Da hører han.

[wondergirl]

Kanskje han ser på den tellingen din som en lek? Da synes han kanskje bare det er morsomt og venter på at du skal gjøre det. Ikke vet jeg, men det er en tanke jeg har. Jeg vet at små barn i hvert fall ser på mye som en lek og ikke alltid tar det seriøst. Anonymous poster hash: 9cdb1...c90

Nei, av en eller annen grunn er tellinga ikke morsom. Ofte sier han 'Nei! Ikke telle!', for da føler han at han MÅ gjøre det han har fått beskjed om innen jeg har talt ferdig.

[AnonymBruker]

Vi sliter med det samme. Gutt på snart 3,5 år. Han skal ikke leke ferdig, så det er ikke noe problem. Men han skal på do, skal ikke på do, skulle på den andre doen, skulle gå alene, skulle ha med meg, skal ikke vaske hender, skal ha en annen såpe, er for sliten til å kle på seg, legger seg på gulvet, skal sitte på noen annens plass, skal ikke ha på sekken osv osv osv. Og alt blir sagt med sutrestemme og hyling. Jeg holdt på å bli gal her i forrige uke. Da tok det 30 minutter, og jeg var utslitt etterpå. Bhg sa at jeg kan begynne å ringe før han hentes, så gjør han seg klar. Har gjort det fire ganger nå, og det funker!!

Anonymous poster hash: 818f9...81d

[AnonymBruker]

Har aldri hatt problemet så vet ikke hvordan jeg ville løst det. Tok meg alltid noen minutter til å prate med de som jobbet i barnehagen, så av og til på bilder de hadde tegnet osv. Men de ansatte var flinke og imøtekommende, sa at "der kommer mamma" og var positive. I alle fall følte jeg at barnet ble sett og ikke hadde behov for å bli sett og få ekstra oppmerksomhet straks jeg dukket opp. Men har sikkert ikke noe med saken å gjøre, håper jeg. Ville ikke gitt bestikkelser, bare sagt at nå skal vi hjem å lage middag og kose oss, selvsagt gitt en klem først.

Våre ettermiddager var litt forskjellige, noen ganger kom bestemor på besøk, noen ganger besøkte vi en familie eller fikk besøk og laget middag sammen mens barna lekte. Andre ganger var det bare oss, altså ikke en forutsigbar ettermiddag med barne-tv, middag og til sengs.

Men har vært dagmamma, og mens mor ikke hadde noen problemer med å hente barnet ble ungen en helt annen når faren kom. Han trøstet og snakket med babystemme og kunne bruke, gud hjelpe meg - over en halv time til dette som skulle virke som en trøst. Verken jeg eller mor hadde problemer med å kle av/på.

Tror rutinene må øves inn hjemme. Uten at foreldrene blir irriterte. Man trenger heller ikke være over-våken og sprudlende, tror man kommer langt med å være seg selv og ha faste grenser. Men så er jo barn forskjellige og er man sliten er det klart at det kan bli et styr. Har sett det, det går over.

Anonymous poster hash: e3b9a...a25

[AnonymBruker]

Jeg pleide å finne barnet med det samme jeg kom og si fra at jeg var der. Etter et hei og en klem sa jeg fra at nå gikk jeg for å pakke barnets sekk, og når jeg hadde gjort det ville jeg komme tilbake og hente barnet og da måtte barnet bli med meg fordi vi skulle hjem.

Da fikk barnet litt tid på seg til å svslutte leken. Noen ganger vekslet jeg noen ord med en av de voksne også. Dette fungerte fint for mine barn.

I vår barnehage var de ofte ute når jeg hentet, så jeg slapp påkledning da.

Anonymous poster hash: f7771...61c

[Ciara]

Min var også tung da han var 3. Han hadde ingen bråhast, og jeg ville han skulle kle på seg selv fordi han trengte volumtrening. Det som funket best her er over tid å øve inn hente-rutinen. Jeg venter bare et minutt eller to om han holder på med noe veldig spennende. De fleste dager ikke. Han kommer stort sett løpende da. Så sier jeg han må kle seg, legger til tingene, henter inn fokus på oppgaven med en gang hodet begynner å vandre. Sier nå må han ta på seg fordi vi skal hjem -pappa er hjemme, vi skal gjøre x hjemme, barnehagetante x skal hjem og spise middag også. På håpløse dager sier jeg at jeg skal gå straks, hvis han vil være med må han komme, ellers går jeg uten han. Da hører han.

Hva ville du gjort hvis han ikke hørte? Gått hjem uten ham? Hvor lenge ville du vært borte før du kom tilbake?

[Cinzia]

Hvis du henter til ca samme tid hver dag, kan du kanskje avtale med personalet at de forbereder barnet litt i forkant slik at hun får tid til å avslutte det hun holder på med? Evt at du ringer når du er på vei?

[Teriyaki]

Her har han akkurat begynt å komme løpende igjen, og det er selvsagt veldig koselig.

Men før jul ville han aldri bli med hjem over en lengre periode. Sa han ikke ville hjem, ba meg om å gå og kunne løpe til de ansatte for å be de lese bok eller lignende. Da sa jeg alltid bare at "mamma går og pakker sekken din, så må vi kle på". Noen ganger kom han gående etter ett minutt eller så fordi han var redd jeg skulle dra uten han, mens andre ganger måtte jeg hente han og tvinge han til å legge fra seg leken/ta leken fra han og legge den på plass for så å kle på han.

Hvis han vridde seg og satt urolig når jeg kledde på, så la jeg han over beina mine og sa at "da må du ligge som en liten baby", men med en hyggelig tone. Da var det enten morsomt og han sa at nå var han en baby, eller han likte det ikke og ble mer sinna. Da spurte jeg han om han skulle sitte i ro så vi kunne kle på, og det ville han som regel. Hvis ikke fortsatte jeg bare å kle på han mens jeg snakket om hva vi skulle gjøre når vi kom hjem.

Han har alltid blitt i godt humør og velvillig til å dra hjem i løpet av påkledningen. Vet ikke om det er fordi det ikke var så "ille" trass (i mangel av bedre ord) eller om det var fordi jeg aldri lot det bli en stor kamp, men det gikk altså over og nå kommer han løpende mot meg igjen.

Det viktigste tror jeg uansett er å ikke begynne å kjefte. At man beholder roen og og heller si ting som "har du hatt det så artig i barnehagen i dag? Så bra! Men tenk så fint vi får det hjemme også". For eksempel.