Når hverdagen kommer....

[AnonymBruker]

Møtte min kjære i voksen alder, over 30 altså. Vi har begge barn på hver vår kant, og det er derfor ikke aktuelt med samboerskap p.t.

Nå har vi vært sammen et års tid- og jeg som har vært single alenemamma i mange år lurer på om dette er liv laga. Første året var fint og spennende- vi fant på mye aktiviteter, helst når barna var hos sine andre foreldre, og dette var en fin adspredelese fra det livet jeg hadde levd i mange år som singel.

Men nå virker alt litt....kjedelig. Jeg blir pårvirket av hans dårlige dager, og han av mine... Det blir småirritasjoner over småting. Vi krangler ikke så mye, men vi har det heller aldri helt topp lengre synes jeg.

Mine tidligere mønstre er jo å gå når dette skjer- men så er jeg redd for å gjøre en feil og "oppdage" at alle forhold kommer hit en gang. For jeg er jo glad i han- og jeg vet han er glad i meg.

Andre som har erfaringer med dette? Det er vel noe i det at jeg har vært alene så lenge at jeg vet jeg klarer meg veldig fint. Samtidig så var det jo ganske ensomt til tider det også, spes med tanke på at barna mine er tenåringer og på vei ut i verden.....

Anonymous poster hash: 158a7...6c3

[Gjest Mrs. Random Nick]

Hverdagen kommer vel i alle forhold? Man svever jo ikke på en rosa sky hele tiden. Hele livet kan ikke være en fest, og parforholdet består ikke kun av orgasmer. Hvordan skal man ellers virkelig kunne verdsette slikt når det skjer? Jeg synes parforhold bare blir sterkere om man smaker litt på tørre kneippbrød i blant, og også må snu på kronene innimellom hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ikke bare solskinn hele tiden. Slik er livet.

[AnonymBruker]

Ts her...

Joda ser den-men hva om jeg ikke liker den han er i hverdagen? Det er jo mer det det handler om. Det var moro så lenge alt var nytt- men var vel aldri veldig forelsket i han fra starten av.

Nei jeg kjenner at det ikke er rett tror jeg...

Anonymous poster hash: 158a7...6c3

[Gjest Passing by]

Ts her...

Joda ser den-men hva om jeg ikke liker den han er i hverdagen? Det er jo mer det det handler om. Det var moro så lenge alt var nytt- men var vel aldri veldig forelsket i han fra starten av.

Nei jeg kjenner at det ikke er rett tror jeg...

Anonymous poster hash: 158a7...6c3

Du må lære hvordan du skal håndtere hverdagene, og det vil du aldri gjøre hvis du stikker av hver gang det blir litt kjedelig. Du har også et ansvar for å være med på å snu hverdagene til noe positivt, du kan bidra med å endre fokus og gjøre noe for at det ikke skal bli så kjedelig.

[AnonymBruker]

Takk passive by- du har nok mye rett i det du skriver...

Litt oppvekker faktisk...

Anonymous poster hash: 158a7...6c3

[AnonymBruker]

Ts her...

Joda ser den-men hva om jeg ikke liker den han er i hverdagen? Det er jo mer det det handler om. Det var moro så lenge alt var nytt- men var vel aldri veldig forelsket i han fra starten av.

Nei jeg kjenner at det ikke er rett tror jeg...

Anonymous poster hash: 158a7...6c3

Antagelig savner du noen å være sammen med, du er kanskje redd for å bli ensom når barna etterhvert flytter ut? Og da gir du en mann som kanskje ikke er optimal for deg en sjanse?

Et langvarig forhold bør jo starte med forelskelse, man må i hvert fall være skikkelig betatt. Ellers tror jeg forholdet slites ut når hverdagen har vart en stund.

Tenk om du går glipp av ditt livs kjærlighet fordi du er sammen med denne mannen... Kan være verdt å satse noen år på singel-livet igjen og være mer bevisst ved neste forhold. Kanskje ikke inngå et forhold med noen du ikke har sommerfugler i magen for!

Anonymous poster hash: d5252...a27

[Marie90]

Du sier du har stukket av når det er kommet til dette punktet før - har du vært forelsket i disse tilfellene? I det hele tatt, har du vært forelsket før, og hvordan endte det?

[AnonymBruker]

Ts her...

Har vært forelsket før- men det var ofte mye kaos rundt det... Han var gift, eller ikke klar eller ikke interessert, så da var det ofte de som avsluttet.

Når jeg 'stakk' så var det fordi jeg trodde jeg ville finne noe bedre og at den personen ikke var optimal for meg.

Kjenner jeg har liten toleranse for å jobbe med ting- da er det lettere å være alene og fokusere på meg og mine.

Men det er jo nettopp det er jeg er redd for. Jeg var ganske sårbar da vi begynte å date, på grunn av andre ting som skjedde i livet mitt. Og da var det godt å bare slippe seg løs med han og glemme alle bekymringene og kaoset som jeg hadde i hverdagen. (Ikke barna altså- de går alltid først, det var i friperiodene jeg slapp meg løs).

Så er jo redd for at jeg gikk inn i noe på feil premisser- og begynner å se konsekvensene av det nå....

Godt å skrive det ned...

Ts

Anonymous poster hash: 158a7...6c3