Liker ikke midtpunkt-gutta... Er jeg sær?

[AnonymBruker]

En kompis foreslo jeg skulle bli kjent med en av de "perfekte" mennene, altså en sånn som er populær, utadvendt og har høy selvtillit. Så begynte jeg å tenke tilbake litt. Jeg har vært sammen med et par, men aldri fått til å få skikkelig følelser for dem. Alltid når jeg har vært med slike og har møtt eller sett noen som er mer alvorlig og rolig, har jeg alltid følt at det er så feil av meg å være sammen med en sånn høy selvtillits-fyr, og det var så feil å se den "alvorlige, rolige" stå litt i utkanten mens jeg ga min oppmerksomhet til den positive, populære kjæresten min.

Hvorfor liker jeg ikke slike? Jeg liker de virkelig ikke. Denne innrømmelsen sitter langt inne, da jeg liker å tenke at jeg liker de fleste mennesker. Burde man ikke like utadvendte menn som er fulle av energi, liksom? De skaper god kjemi, og de får meg til å føle meg bra på en måte, men det føles bare feil å gi oppmerksomhet til de som har alt for mye av det fra før. Det er liksom ikke noe galt med dem i den forstand, jeg bare får avsmak. Det skremmer meg kanskje litt at de er så kjempesikre på seg selv, dominerende og vant til å få det på sin måte, og kjenner jeg blir skeptisk til dem. Hva er det de tror de er, liksom. Føles som om de har vokst seg for sterke, og jeg vil ikke bidra til at de blir enda sterkere.

Flere som har det sånn?

Så når jeg møter disse, som alle synes er en kjempebra kar og "hvorfor prøver du deg ikke på han", tja, jeg begynner å lure på hva dette egentlig handler om?

Anonymous poster hash: 25b5a...4ba

[AnonymBruker]

Fordi at du vil ha personen for deg selv? Vet ikke.

Anonymous poster hash: 78842...4c8

[Miss Undercover]

Folk som må være i sentrum av andres oppmerksomhet hele tiden, er gjerne ikke de som har høyest selvtillit/selvverd - egentlig. Jeg tror det er dette du plukker opp. Du ønsker deg en mann som er virkelig trygg i seg selv og som ikke har behov for stadig bekreftelse fra andre for å føle seg bra nok. En sånn en finner du nok blant "de rolige i utkanten".

[AnonymBruker]

Fordi at du vil ha personen for deg selv? Vet ikke.

Anonymous poster hash: 78842...4c8

Tror ikke det, men. Hadde de jo for meg selv, ihvertfall noen av dem var veldig trofaste. Det bare var så feil. De som ikke hadde hatt noe motgang i livet og alltid fått det og dem de ville, hvorfor skal jeg velge dem foran en som vet hvor vanskelig livet kan være, liksom. Kanskje jeg ikke respekterer dem nok. Opplevde problemene deres som veldig overfladiske. Følte kanskje ikke båndene de knyttet med andre var så veldig sterke heller, og at følelsene de uttrykte var veldig overdrevne.

Anonymous poster hash: 25b5a...4ba

[AnonymBruker]

Folk som må være i sentrum av andres oppmerksomhet hele tiden, er gjerne ikke de som har høyest selvtillit/selvverd - egentlig. Jeg tror det er dette du plukker opp. Du ønsker deg en mann som er virkelig trygg i seg selv og som ikke har behov for stadig bekreftelse fra andre for å føle seg bra nok. En sånn en finner du nok blant "de rolige i utkanten".

Du er kanskje inne på noe der.

Jeg mener, de var veldig sånn alfa selvhevdende og tok ikke noe dritt fra noen, men jeg følte vel at de manglet noe, og besserwisser/selvhevdelse-tendensene deres ble litt skummelt og truende, følte jeg. Det å være så overselvsikker og rask til å gjøre seg opp sine meninger uten å holde andres meninger like høyt.

Kanskje det var en egoisme jeg fanget opp også, selv om de så på seg selv som spandable og generøse, eller det var for stor forskjell mellom hvem de ville fremstå som og hvordan jeg merket at de var.

Tenkte kanskje det var "trusselbildet" i bekreftelsesbehovet deres jeg reagerte på, altså at de skulle være et lett bytte for smiger fra andre, men kanskje det rett og slett bare føltes feil fordi de ikke var trygge nok i seg selv, ja.

Anonymous poster hash: 25b5a...4ba

[Iseline]

Overhodet ikke, selv foretrekker jeg de fine geekene.

[AnonymBruker]

Nei, de er vel overfladiske. Er ikke rart du ikke liker gutter som fremstår slik du beskriver dem her. Hvorfor tar du ikke bare den gutten som står i utkanten da?

Anonymous poster hash: 98309...e9d

[Vanillalilla]

Jeg foretrekker også de som ikke stikker seg så veldig ut. Faller utelukkende for good guys. Gjerne litt nørd også :-P

Det er ikke et bevisst valg, og kanskje litt merkelig siden jeg ikke er spesielt rolig av meg selv og liker å stikke meg ut...

[AnonymBruker]

Jeg tiltrekker meg bare sånne høylytte typer, sånne du hører lenge før du ser dem og som ALLTID er den som prater høyest i et rom fullt av folk.. utrolig irriterende. Har vært kjæreste og samboer i noen år med en sånn, og det var igrunn ganske slitsomt. Jeg er enig i den personen som skrev at de som snakker høyest ikke nødvendigvis er de med høyest selvtilitt, selv om de er flinke til å skjule det. Insecurity is loud, confidence is quiet.

Anonymous poster hash: 39a7f...976

[AnonymBruker]

Er vel bare de som fortsatt har fjortismentaliteten som blir tiltrukket av sånne typer.

Anonymous poster hash: e3a72...dea

[Gjest Summers]

Folk som må være i sentrum av andres oppmerksomhet hele tiden, er gjerne ikke de som har høyest selvtillit/selvverd - egentlig. Jeg tror det er dette du plukker opp. Du ønsker deg en mann som er virkelig trygg i seg selv og som ikke har behov for stadig bekreftelse fra andre for å føle seg bra nok. En sånn en finner du nok blant "de rolige i utkanten".

Synes det blir litt vel spekulativt.

[AnonymBruker]

En kompis foreslo jeg skulle bli kjent med en av de "perfekte" mennene, altså en sånn som er populær, utadvendt og har høy selvtillit. Så begynte jeg å tenke tilbake litt. Jeg har vært sammen med et par, men aldri fått til å få skikkelig følelser for dem. Alltid når jeg har vært med slike og har møtt eller sett noen som er mer alvorlig og rolig, har jeg alltid følt at det er så feil av meg å være sammen med en sånn høy selvtillits-fyr, og det var så feil å se den "alvorlige, rolige" stå litt i utkanten mens jeg ga min oppmerksomhet til den positive, populære kjæresten min.

Hvorfor liker jeg ikke slike? Jeg liker de virkelig ikke. Denne innrømmelsen sitter langt inne, da jeg liker å tenke at jeg liker de fleste mennesker. Burde man ikke like utadvendte menn som er fulle av energi, liksom? De skaper god kjemi, og de får meg til å føle meg bra på en måte, men det føles bare feil å gi oppmerksomhet til de som har alt for mye av det fra før. Det er liksom ikke noe galt med dem i den forstand, jeg bare får avsmak. Det skremmer meg kanskje litt at de er så kjempesikre på seg selv, dominerende og vant til å få det på sin måte, og kjenner jeg blir skeptisk til dem. Hva er det de tror de er, liksom. Føles som om de har vokst seg for sterke, og jeg vil ikke bidra til at de blir enda sterkere.

Flere som har det sånn?

Så når jeg møter disse, som alle synes er en kjempebra kar og "hvorfor prøver du deg ikke på han", tja, jeg begynner å lure på hva dette egentlig handler om?

Anonymous poster hash: 25b5a...4ba

Jeg tror jeg liker deg :-).

Før havnet jeg alltid sammen med jentene som trengte meg. Det fikk meg til å føle meg nyttig. I tillegg var det lettere å betro seg til ei hvor jeg følte at vi var på bølgelengde og forstod hverandre.

Jeg tror fortsatt dette er "riktig lim" for et forhold. De mest populære har som regel en flokk rundt seg som alt dekker deres behov, dermed trenger de ikke meg like mye.

Jeg søker noe dypere. Noe som varer lenge og som står grunnfast. Dermed blir de som er som beskrevet ovenfor mindre tiltrekkende for meg.

Kan hende det er slik for deg også...?

Anonymous poster hash: e1f37...556

[Alice123]

Jeg går alltid etterde rolige i utkanten.

De som er flokkens midtpunkt er etter min erfaring veldig slitsomme og grunne.

[Gjest New_Girl]

Jeg liker ikke å være noe midtpunkt selv, så jeg har heller ikke gått for de mest utadvendte og høylytte. Men jeg tiltrekkes ikke av han som sitter i hjørnet for seg selv heller. Jeg trives best med han som er hyggelig og blid, men ikke har noe behov for å stikke seg ut. For sånn er jeg også.

[AnonymBruker]

Folk som må være i sentrum av andres oppmerksomhet hele tiden, er gjerne ikke de som har høyest selvtillit/selvverd - egentlig. Jeg tror det er dette du plukker opp. Du ønsker deg en mann som er virkelig trygg i seg selv og som ikke har behov for stadig bekreftelse fra andre for å føle seg bra nok. En sånn en finner du nok blant "de rolige i utkanten".

Jeg tror bare folk er forskjellige. Noen ekstroverte har god selvtillit, noen ikke. Noen introverte har god, noen dårlig.

Jeg tror ikke selvtillit nødvendigvis har noe med hvor høylytt man er.

Anonymous poster hash: ed138...b79

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg liker deg :-).

Før havnet jeg alltid sammen med jentene som trengte meg. Det fikk meg til å føle meg nyttig. I tillegg var det lettere å betro seg til ei hvor jeg følte at vi var på bølgelengde og forstod hverandre.

Jeg tror fortsatt dette er "riktig lim" for et forhold. De mest populære har som regel en flokk rundt seg som alt dekker deres behov, dermed trenger de ikke meg like mye.

Jeg søker noe dypere. Noe som varer lenge og som står grunnfast. Dermed blir de som er som beskrevet ovenfor mindre tiltrekkende for meg.

Kan hende det er slik for deg også...?

Anonymous poster hash: e1f37...556

Det tror jeg du har rett i... Jeg har ikke hatt en sånn type forhold på årevis fordi jeg ble litt redd for å trenge noen, men skal prøve ut det der igjen! Hvor møter man sånne som deg?

Anonymous poster hash: 25b5a...4ba

[AnonymBruker]

Jeg tror bare folk er forskjellige. Noen ekstroverte har god selvtillit, noen ikke. Noen introverte har god, noen dårlig.

Jeg tror ikke selvtillit nødvendigvis har noe med hvor høylytt man er.

Anonymous poster hash: ed138...b79

Tror det er forskjell på selvtillit og selvfølelse... Selvfølelse kan vel også ha mange lag. Man tror man har det kjempebra med seg selv, men så skjer det noe og så føler man seg elendig. En god del av de fyrene var utrolig sårbare for kritikk, og det skulle ingenting til før de følte seg kritisert. Var veldig opptatt av hva andre syntes om dem, selv om de sa de ikke brydde seg.

Anonymous poster hash: 25b5a...4ba

[AnonymBruker]

Jeg er litt sånn som deg, hvis jeg forstår deg rett. De guttene du nevner, er typiske gutter som alltid har vært populære fra de var barn/tenåringer, og slike gutter er for meg ganske turn off. Kanskje er det fordi jeg ble mobbet av de populære hele oppveksten. Hver gang jeg møter nye mennesker (særlig de av motsatt kjønn) sammenligner jeg dem med de jeg vokste opp med, og hvis noen av dem minner meg om de som var ekle, får jeg et dårlig inntrykk av dem (jeg gir selvfølgelig alle en sjanse, men ofte har jeg rett i antagelsen min). Jeg foretrekker folk som ikke har glidd igjennom livet, og synes de ofte har en bedre/mer spennende personlighet.

Kjæresten min er ikke en av de som alltid har vært en av de populære, og det gjør at jeg liker ham bedre. Han er veldig utadvent og godt likt nå, og han har "blomstret" utseendemessig etter at han ble voksen, og jeg synes han er fantastisk, og verdens kjekkeste. Folk som alltid har sett bra ut er ofte veldig overfladiske.

Anonymous poster hash: e71a4...7a1

[AnonymBruker]

Jeg er litt sånn som deg, hvis jeg forstår deg rett. De guttene du nevner, er typiske gutter som alltid har vært populære fra de var barn/tenåringer, og slike gutter er for meg ganske turn off. Kanskje er det fordi jeg ble mobbet av de populære hele oppveksten. Hver gang jeg møter nye mennesker (særlig de av motsatt kjønn) sammenligner jeg dem med de jeg vokste opp med, og hvis noen av dem minner meg om de som var ekle, får jeg et dårlig inntrykk av dem (jeg gir selvfølgelig alle en sjanse, men ofte har jeg rett i antagelsen min). Jeg foretrekker folk som ikke har glidd igjennom livet, og synes de ofte har en bedre/mer spennende personlighet.

Anonymous poster hash: e71a4...7a1

Tror jeg også kobler dem til de som ikke var snille med andre. Urettferdighet er det verste jeg vet, og jeg takler bare ikke se på at noen blir behandlet dårlig. Da griper jeg inn, og derfor har jeg fått kjenne de kjipe sidene til slike på kroppen. Prøver å gi alle en sjanse, men det har vist seg at antagelsen var riktig, ja. Bare legger merke til hvordan disse er så flinke til å presentere seg som fantastiske folk som aldri vil andre noe vondt, kanskje til og med fremhever at de er så opptatt av at alle skal ha det bra, men i praksis er det helt annerledes. En innrømmet til og med at han hadde vært jævlig med andre da han var yngre, men at han hadde et helt annet liv nå. Det hadde han ikke, han hadde bare avansert det litt.

Anonymous poster hash: 25b5a...4ba

[AnonymBruker]

De som er flokkens midtpunkt er etter min erfaring veldig slitsomme og grunne.

Men de vet ikke selv at de er det... Blir veldig sånn at de skal overbevise om at de har dybde, hvis noen antyder noe annet. Og "de er ikke slitsomme, de er kjempesosiale og et naturlig midtpunkt".

Anonymous poster hash: 25b5a...4ba