Vet ikke hvordan jeg skal takle avstandsforhold. Savner han så innmari.

[AnonymBruker]

Jeg har virkelig møtt drømmemannen. Han har alt.

Snilleste jeg vet om, jordnær, omsorgsfull, avslappet og trygg. I tillegg har jeg aldri truffet et menneske som er mer lik meg selv enn det han er. Og så heldig som jeg er så er han blitt glad i meg også.

Det er bare en liten detalj, som egentlig er veldig stor. Han bor langt unna. Enten må vi ta fly i en halvtime eller kjøre bil i 3-4 timer.

Så vi treffes kun hver annen helg fre-søn, hvis ikke han besøker meg, da kan han som regel være en dag ekstra.

Men det er for lite! Jeg savner han hele tiden. Greier ikke tenke på noe annet om dagene, greier ikke konsentrere meg skikkelig om skolen og skolearbeidet.

Vi har snakket om flytting, men det blir ikke evt før til sommeren. Vet ikke hvordan jeg skal takle så mange måneder fra han.

Men jeg kommer jo til å gjennomføre det fordi dét er verdt det. Vil ikke miste han for alt i verden.

Enn at et menneske skal kunne påvirke min hverdag og følelser så mye med bare å eksistere?

Anonymous poster hash: 77c7d...d50

[Marie90]

Få klarhet i at flytting skjer til sommeren. Da har du noe å glede deg til, samt vet at det er verdt det.

[AnonymBruker]

Det går over. I starten på mitt avstandsforhold så gråt jeg krokodilletårer hver gang kjæresten min reiste hjem igjen. Han bor ca 5 timer unna meg eller en halvtime med fly. Nå har vi snart vært sammen i snart 4 år, og jeg er ikke like lei meg lengre. Jeg synes det er trist, men jeg gråter ikke. Når jeg tenker over det så er ikke avstandsforhold så ille. Jeg har fått gjort mine ting selv om jeg har en kjæreste. Vi stoler og respekterer hverandre. I tillegg så er vi blitt gode på å kommunisere.

Det er verdt det.

Anonymous poster hash: bcb34...e46