Kroppsbilde og kvinneidealer

[Gjest Anonymous]

Jeg sier dette som en oppegående jente- en kvinne med mann, barn, egen leilighet, gode venner, fast fulltidsjobb og tilholdssted i hovedstaden...

Kvinneidealet påvirker kroppsbildet til dagens kvinner, både unge og eldre. Jeg mener, folk kan nekte for det så mye de vil, men det gjør det.

Hvor fornøyd blir man med det man ser i speilet når det populærkulturelle kvinneidealet er 1.70 høy og 50 kg? Og ikke nekt, det er sånn det er.

Og når alle de populære filmene er spekket med små, nette, superslanke og sexy damer som gutta våre sikler på? (Les: Coyote Ugly, Charlies Angels, osv osv osv osv)

Jeg blir litt deppa av dette, selv om jeg daglig sier til meg selv at "dette får du ikke lov å bli deppa av!".

Det er bare ikke til å unngå.

Hver gang jeg prøver å spise sunt og trene, blir jeg sabotert av hverdagslivet; kresen mann, syke barn.. Jeg vil så gjerne gjøre det beste ut av min kropp, og være like flott og sexy som de perfekte damene vi ser overalt.

Men er det mulig?

Finnes det virkelig noen som har forandret sin egen kropp gjennom kosthold og fysisk aktivitet, fra et "takras" til en "sexbombe"?

Strever virkelig alle med like uoppnåelige idealer? Noen har jo bedre forutsetninger enn andre, og jeg har sett mange jenter her i byen som kvalifiserer seg til ideal-utseendet.

Jeg også vil!......

[Gjest Estrela]

Skjønner akkurat hva du mener.

Den gangen jeg var alvorlig syk (ikke spiseforstyrrelser) og følgelig raste ned 15 kg fra normalvekten min, haglet kommentarene: "Så flott og slank du har blitt!" "Så nydelig kropp du har!" Kommentarer som disse kom også fra min egen slekt... (tanter o.l)

(Jeg var så tynn at hoftebena stakk langt ut...)

Trist. Nå er jeg på normalvekten min igjen, og hører sjelden kommentarer om kroppen min lenger.

[Wayah]

Jeg innrømmer sjelden at jeg er påvirket av det kroppsbildet, men realiteten er jo at jeg er det! Slett ikke fornøyd med meg selv til alle døgnets tider(og merker at det påvirker "kosestundene" til meg og helten, fordi jeg ikke er fornøyd med meg selv).

Nå er det faktisk slik at de fleste slår meg flat verbalt hvis jeg skulle finne på å innrømme at jeg ikke er helt fornøyd, fordi jeg er relativt slank(men ikke spesielt høy da ). Jeg har slike "vinger" på siden av magen, og litt for mye lår(synes jeg, skjuler det bra da )

Lillesøster er dødsmisunnelig på meg pga at jeg har "perfekt puppestørrelse" - i følge henne - og hun har AAAAALTFOR små. Da får jeg lyst til å slå henne litt flat, for hun er 174 cm høy, slank og mye pen. Hun kan ikke gå i fred på byen for å si det mildt! Men hun har altså komplekser for puppene sine.

Kusinene til sambo er så pene at jeg føler meg som en liten grå mus, men fikk høre av moren til den ene at hun(kusina) syntes jeg hadde kropp som Kylie( ), og jeg vet også at den andre også har dette puppekomplekset jeg nevnte ovenfor. Kusine nummer to har også ligget på førsteplass på deiligst.no, så hun har ikke akkurat så mye hun skulle ha klagd på...

Med andre ord er ingen fornøyde med seg selv, men alle er misunnelig på noen andre som i deres øyne er "perfekte", og de igjen er så klart ikke fornøyd med seg selv.

Skulle ønske vi bare kunne godta oss selv for hvem vi er, så lenge en ikke er sykelig overvektig, er det jo ikke sååå mye å klage på?

[Junebug]

Jeg er enig i at kroppsidealet er vanskelig å oppnå for de aller fleste kvinner og menn. Og at dette kan føre til mange komplekser, forvridd kroppsbilde og i verste fall spiseforstyrrelser. Men jeg blir litt oppgitt over at så mange kvinner definerer seg selv som ofre i forhold til det regjerende kroppsidealet. Det er så mange kvinner som bruker mye tid på å snakke nedsettende om sin egen kropp, telle kalorier og karbohydrater og fettprosent, ikke unne seg mat osv. Vi kan ikke bare skylde på media og superstjerner. Vi må gå litt i oss selv, prøve å godta oss selv slik vi er og gi litt f*en i hvor mye større rompa og lårene våre er iforhold til Jennifer Anistons og Angelina Jolies.

[glaciera]

Da jeg gikk på ungdomsskolen i hine hårde dager pleide vi å skrive Pusurdagbøkene smokkfulle med "visdomsord". Ett av dem var virkelig klokt og gikk sånn: Misunn henne ikke den glede hun eier, for du kjenner ikke hennes hemmelige sorg.

Jeg ser også at Angelina Jolie er penere og slankere enn meg, og det ser sikkert mannen min også. Men akkurat som at jeg ikke krever at mannen i mitt liv skal se ut som Brad Pitt, så føler jeg heller ikke at jeg må se ut som en supermodell. Jeg er sunn, frisk og sterk, jeg har født en skjønn og robust unge. Jeg er alltid velstelt og ordentlig kledd, jeg spiser passe sunt og trener passe mye til å ha mye energi i hverdagen. Dessuten er jeg ganske smart og vet mye. Jeg takler livets motgang og medgang forholdsvis bra, og gleder meg over sola som skinner og spilloppene til datteren min. Jeg har en bra mann og et hyggelig hjem. Ingen av disse tingene er ekstraordinære på noen måte, men jeg har det bra.

Kort sagt - jeg er ikke perfekt, men jeg er god nok, og jeg har slått meg til ro med det. Jeg kaster ikke bort tid og krefter på å deppe over alt jeg ikke er, men jeg har heller ikke sluttet å strekke meg etter nye mål. Dette kvinneidealet du sliter med plager ikke meg lenger.